Dette skulle bli en opplevelse for undertegnede som virkelig satte sanser og inntrykk på agendaen. Fine folk i nydelig natur og en hund som hadde nese for bukk. Følg med, for her går det unna.
Denne dagen skulle jeg til nye områder, men i kjente strøk. Sist vinter hadde jeg gleden av å bli med på revejakt i disse skogene – med hund. Denne gangen skulle det jaktes rådyr og nå var schillerstøver byttet med drever.
Stedet er Namnå, ei bygd i Grue kommune i Hedmark som ligger ved elven Namnåa, like nord for stedet der elva renner ut i Glomma, rundt fem kilometer nord for Kirkenær.
Jeg hadde gledet meg stort til denne dagen da jeg visste at dreveren som skulle brukes hadde spesielle egenskaper når det gjaldt å ture med rådyra, og da gjerne med bukk. Dreveren Aiko på 7 år skulle ikke skuffe. Opplevelsen av at jeg satt i manesjen på sirkus og så hestetreneren drive hestene rundt og rundt i ringen var påfallende lik det Aiko holdt på med – Makaløst.
På denne fine dag stilte Jan Erik Nybrenna, Helene Helgeberg og Tony Slette, sønn av drevereieren Rolf. Gutta boys har lang fartstid i disse skogene og har bred erfaring på det meste av jaktbart vilt. Dyktige folk som kan sine saker.
Når det gjelder Helene så er det ei jente med bein i nesa og jaktiver langt over det vanlige. Hun er en ihuga revejeger og da helst med sine egne hunder. Ekte Finnskogjente der både rådyr og elg har møtt sin «overmann.»
SLITEREN: Ja, her må unge som gamle bidra med rå muskelkraft.
Den første losen
Vi har forflyttet oss innover i terrenget på grusveier som slynger seg som blodårer i et landskap som er storslått og vakkert, der barskogen ruver og hogstflater malt i gult bryter og setter variasjon i landskapet. Nedenfor duver kulturlandskapet og man kan skimte Flisa mot nord.
Sola bryter gjennom et tynt skylag og høstfargene skinner som fargerike bannere i påvente av fest! Ja, for snart skulle skogen fylles med los og feststemte jegere. Tid for slipp, men først en liten briefing.
Jeg blir fort satt inn i hvordan det jaktes i laget og med denne bikkja. Siden Aiko har en fantastisk evne til å holde rådyra innenfor et meget begrenset område, har de utarbeidet en ganske effektiv måte å postere på.
TÅLMODIGHET: Den som venter på noe godt, venter sjelden forgjeves.
Hundefører går inn i skogen og slipper der han mener eller ser tegn på at det er dyr. Den jobben tar Aiko også ganske seriøst. Ganske snart begynner det å låte fra bikkja og jakta er i gang.
Etter at losen har satt seg blir jegerne fortalt hvor de skal postere. GPS og erfaringer fra tidligere loser, kjente overganger samt passasjer som dyra bruker er med på å gjøre valgene svært så effektive og enkle.
De bruker kun hagle av praktiske og sikkerhetsmessige grunner. Seriøse folk. Så braker det løs. Losen er i gang.
Jan Erik forsvinner til sitt og Helene stabber av sted med fotografen på slep. Vi skal opp til en overgang som ligger mellom tett storskog og ei lita hogstflate, eller gruppe som de sier her i bygda.
– Rådyra skal gjerne ned en runde her før det bærer opp og tilbake til starten, sier Helene lavt. Jeg nikker forsiktig.
WOW! Som lyn fra klar himmel kommer losen rett ned mot der vi står. Jeg kjenner blodet nesten fryser i årene før losen vinkler og passerer mellom her vi står og posten til Jan Erik.
JAN ERIK ER KLAR: Her kan det både sees og høres på skjermen.
Bukk nummer en
Men dette dyret hadde ingen planer om å «besøke» Jan Erik, nei da. Som en skygge vinkler den 180 grader og rekker kun fem minutter med frihet før turen ender i børseløpet til Tony, som elegant sender det dødelige skuddet i dyret på snaue 15 meter. Bang!
Selvfølgelig er det en bukk.
Raskt blir det kaffe og båling med gratulasjoner og ros til bikkja. Denne dagen kunne ikke starte bedre og Tony hadde holdt hva han lovet: Blir det ikke bukk så går jeg til Kongsvinger.
De er noen muntre karer disse gutta fra Namnå, og nå slapp han jaggu spaserturen til «Vinger» også. Undertegnede kunne ikke bli mer fornøyd og vi hadde fortsatt hele dagen igjen.
VARIERT: Fra de dype skoger til det dyrkede landskap. Flisa ligger gjemt i bakgrunnen.
Drøye timen tok hele forestillingen og nå hadde vi omsider gjort oss ferdige med kaffe og båling
Tid for ny runde etter bukken. Ja, for noe annet enn rådyr med gevir ville vel ikke den godeste Aiko servere folket, eller?
Det blir raskt enighet om hvor de nå skal prøve, etter en kort forflytning med bil er vi på plass.
Sola skinner som aldri før og ei elgku titter olmt på oss der den står i sollyset og nyter roen, til vi kom.
– Ja, den må nyte dagene nå, for snart blir det liv i elgskogen, kommer det muntert fra Jan Erik. Knips, og bildet av elgen lever trolig lengre enn kua.
Samme prosedyre denne gangen, og jeg går i fotspora til Helene. Denne gangen skal vi dekke draget opp fra «rundkjøringa» som plassen heter. Her vil rådyra gjerne nedom før de fortsetter opp mot tetter skog. Det er en grompost blir jeg fortalt.
Tony forsvinner ut av syne og spenningen kan atter begynne. Og ganske riktig, så tar det ikke lange tiden før det loser godt oppe i åsen på oversiden av der vi er. Jan Erik har plassert seg inne i nydelig gammelskog dekt av herlig grønn mose, i trolske omgivelser. Vakkert.
– Det er nam, nam her i Namnå.
NR. 2: Praktfull bukk skutt i trolsk skog.
Tony er kort på radioen men vi skjønner alle hva som skjer. Det er atter liv i Aiko.
Nå blir vi vitne til tett og utrolig spennende losføring der dyret ved flere anledninger er nære både hundefører, Jan Erik og Helene. På mirakuløst vis styrer den unna.
Vi er alle strategisk plassert og losen turer som alltid trangt og godt. At det garantert vil komme dyr til én av postene, er trolig like sikkert som å ha penger i banken.
Utrolig hvor fort tiden går når det er spennende. Sikring av, sikring på.
Må si jeg kjenner presset under jakka mellom bølger av fantastisk los, men her er det bare snakk om godfølelsen og intet annet.
Jan Erik sitter midt i selveste losområdet og har mer en nok med å dekke 360 grader rundt seg, mellom grantrærne som står rake og fine med høyt barfeste – sikten er god langs bakken.
Plutselig kommer Tony inn på radioen: – Det er en fin bukk, så følg med.
Bukken hadde lurt seg unna Tony med klokskap og flaks, men nå hadde den muligens valgt feil kurs.
–Følg med Jan Erik, tror den er på vei til deg. Det kvitteres og jegeren har god kontroll på GPS-en. Han er klar.
NR. 1: Fornøyd jeger og hund. Fin gaffelbukk skutt av hundeføreren.
Her Helene og jeg står skjønner vi at nå er det liv laga for enten Tony eller Jan Erik, men jakt er jakt. Lyden av losen er som reine kirkemusikken på julaften og jeg nyter hvert sekund.
Så smeller det. Én gang, og så én gang til. Kort etterpå kommer følgende melding på radioen: – Gjessene flyr lavt i dag.
Jan Erik var i meget godt humør og varslet om bukkefall på en meget spesiell måte. For en dag. Denne losen varte i nesten to timer og holdt seg innafor et meget begrenset område.
Som tidligere drevereier så hadde jeg helt andre preferanser til los og varighet – les utslag og avstander. Flere kirkesogn var gjerne tema når min favoritt drever var satt på sporet.
RØDKOIA: Fornøyde jegere med storbukken. Fra v: Tony Sletten, Jan Erik Nybrenna og Helene Helgeberg.
Bukk nummer to
Hva skjedde hos bukkeskytteren? Jan Erik har vært med på dette før og skjønner at nå gjelder det. Den aldrende Remington´en er klar og blikket er vendt mot losen. Skogsbunnen er grønn og innbydende der solstråler kjemper seg gjennom tett barskog og treffer den mosedekte bakken som små gaver av lys og glede.
Losmålet er nesten forstyrende der det kommer rett i mot jegeren. Der! Bukken kommer til syne i rasende fart mellom granleggene med retning rett imot Jan Erik. Hagla fyker opp på instinkt, som mange ganger før, og bukken får en ladning rett i siden når den passerer.
MEDISIN: Nødvendigvis ikke for rådyr, men definitivt for jegeren.
Rett ned i smellet, men reiser seg så like plutselig før den fortsetter i hundre. Bang! Skudd nummer to parkerer bukken i smellet og det hele er over.
– Påskutt dyr med hagle som fortsetter blir alltid belønnet med påfølgende skudd. Lidelse er ikke tema her hos oss. Kloke og bra ord fra Jan Erik. Vel framme ser han hvilken fantastisk bukk det er han har skutt. Nå må det riktignok sies at gutta har skutt mange medaljebukker under hundejakta, men det kan gå år imellom. Er dette en bronsebukk tro?
Etter dette ble det ny båling og mange fine historier om livet på «Finnskogene» og livet som jeger, og gleden ved å være så heldig å være i samme jegerfamilie.
Det blir vanskelig å toppe en sesong med NM-seier og kongepokal for Roy Ørpen (Eidsvoll) og dreveren Svartpyttens Ask. Kanskje blir han en av kandidatene til Årets jakthund-kåringen til NJFF?
Selv om motstanden mot bruk av drivende hund til hjortejakt på Vestlandet fremdeles er stor, er Jan Flatebø i Kvinnherad overbevist at mer skånsom og effektiv jakt finnes ikke.
Det går ikke så fort med en dachs, men du verden så effektivt det kan være med en hund som får rådyrene til å ture. D-Buster i Nord-Odal er et levende bevis for det.
En kortbeint hund er til uvurderlig hjelp når jegeren vil jakte rådyr, og avsløre dets buktninger og snirklinger på skogsstiene. For dette er ikke nødvendigvis de samme stiene som rådyret bruker til «hverdags».
Allerede abonnent?
Hold deg oppdatert gjennom året, og få de beste jakttipsene før sesongen starter for fullt.
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 6 utgaver av magasinet Jeger
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
