Bare «pang» manglet, så var reven min! Jeg hadde oppdaget det sovende pelsdyret på vei ned fra vinterfjellet. Det var i blåtimen med tosifret minusgrader og nyfallen snø så dyp at jeg følte seg som et blysøkke i en bolle krem.

Reven lå på den andre siden av et lite skar jeg bevisst fulgte nedover, ettersom slike bekkesig også er gode plasser for å støkke ut hare. Reven slumret med snuten under halen. Jeg kom på skuddhold, og begynte å løfte hagla til sikte. Men den mistenksomme kjøtteteren må ha merket meg, for den hevet hodet og glodde.