Når kulda setter inn

Reven føk opp i skuddet. Den fulgte sin side av skaret, og jeg dro langsomt innpå, der vi sprang parallelt oppover. Frostrøyk sto fra munnen på oss begge, og vi løp makaløst lenge. Men jeg hadde nok ferskere påfyll av både mat og drikke. Sørg for å fylle på litt, men ofte, er rådet.

Kulde og ammunisjon

Med ski på bena ville jeg aldri rukket ta igjen reven i motbakken. Men jeg hadde truger, og fikk pest meg på skuddhold. Atter en gang klemte jeg av sted 40 gram hagl nummer 1 fra det onde griseøyet av en trangboring. Denne gangen gikk reven ned for telling.

Jeg fikk med meg både fangst og en lærepenge hjem fra denne jakta: Vinterjegeren gjør klokt i å huske at streng kulde, gjerne i kombinasjon med gamle «spesialpatroner», både kan endre brennhastighet og forringe treffbildet. Den senere flåingen røpet kun 17 perforeringer av hagl i hele skrotten.

Jeg forlot for godt ideen om å bruke hagla som rifle med hagl nr. 1: Aldri mer full trangboring her i gården. Halv trangboring med hagl nummer 4 eller 5 er et mer allsidig valg. Reduser også skyteavstanden i kulde, er rådet.

LES OGSÅ: 11 bud for støkkjegeren.

Truger eller ski

Med ski ville reven aldri blitt skulderveske av ytterligere en grunn; støy. Stavene dobler den jevne lyden, og er dømt til å tidvis klinke borti haglekolben, skia eller et forbipasserende tre. På riktig føre har ski likevel sine fordeler, som når skaren bærer med fire fingerbredder silkeføre som krystalldryss på toppen.

Selv sverger jeg stort sett til truger, men da av riktig type. Er det noen som minnes de gamle «bjørnelabbene», bambustrugene med fast hæl?

Før var de standard utrustning selv for seriøse jegere. Det føltes som å bli forfulgt av en illsint jævel med snøspade: Jo fortere du gikk, jo mer snø kastet han bakpå skuldrene dine. Til slutt sto man der i sin blodflekkete militær-bomullskamo, isglasert som en frossen torsk.

Mindre apatiske folk hogg tjukk vier som de ved hjelp av varmebad og mye bønn bendet og surret med reimer av lær. Indianertruger var siste skrik – særlig når bindingene røk, noe de ofte gjorde. 

I dag kan du knapt hive en patron i været uten at den lander på ei fancy kjøpetruge. Dessverre har de ofte altfor liten bæreflate. Mine største er 32 toms, men da jeg la i vei på indre strøk en februardag, kom verken jeg eller hagla av flekken. Sko deg tilstrekkelig for forholdene og glem hytte-dill, er rådet.

Gammelhundens hofter

Har du sett en underdressert setter på sånt knallhardt skareføre? Der snakker vi luftkjølt fartsvidunder. Hvis du noensinne får gjenopprettet kontakt, skal du sjekke pels og poter.

Rådet er å droppe saks og heller bruke skjeggtrimmer før vinterøkta. Helst bør den bli vant til duren fra den er valp. 

De kan bli knallharde som glass, disse snøballene som pakker seg så infernalsk mellom tredeputene, under buken og langs halefanen. Når hunden gnager og river dem av, ser pelsen ut som nyplukket høne. 

Dypsnø har også sine farer: Mang en gammelhund har blitt ødelagt for livet etter en halv dags baksing i slik konstant motbakke. Det er hoftene som ryker. Sett isteden velvære og sikkerhet i førersetet, er rådet.

LES OGSÅ: Veteranenes siste høst sammen.

Snø og børseløp

Velger du ski som framkomstmiddel, husk at hundeførere bruker ikke ski med stålkanter. I en ukontrollert nedstigning som involverer pelskledte firfotinger, kan det fort gå galt dersom det blir nærkontakt.

Apropos stålkanter på skareføre: Jeg så en gang en rypejeger ta spagat ned en bakke fordi førstnevnte skar seg fast i sistnevnte. Det var vinterlig moro, syntes vi.

Da jegeren etter sin lyskesprakende Boklöv kavet under henget med en skitupp naglet i hvert øre, sto hagla parkert foran ham, loddrett til kolben i snøen. Vi kvad: «18 i stil, men skal du ikke sjekke løpet for snø?»

Nei, han skulle ikke det – supplert med noe bannskap så isen i skjegget bråtinte.

Men i etterpåklokskapens og besinnelsens lys snudde fyren hagla og fikk staket opp løpet fra begge ender. For det er med krutt og hagl som med posten; den skal fram. Kommer den ikke fram, tar den andre veier, typisk ut låsekassen. Hvilket er usunt for alle parter.

Riflejegere kan løse problemet med en klaff på munningen. Oppfinnsomme haglejegere kan også handle preventivt og bruke – nettopp – prevensjon: Høyt forbruk av kondomer på jaktlige gutteturer kan dog avstedkomme bekymringsmeldinger. Et annet knep kan derfor være engangshansker, men tre dem godt innpå, slik at du ikke lar deg stoppe av en flaksende hånd foran løpet hver gang du løfter hagla. 

Uansett – i skog og kratt etter snøfall bærer jeg aldri hagla på skuldra. Hvis du tryner, skal løpet brekkes og sjekkes for rund og fin lysåpning, er rådet.

LES OGSÅ: Test av Nordic Invention løpsbeskytter/ snøstopper for våpenløp.

Mat, drikke og helter

Mat er en smule oppskrytt, men vann må jegeren uansett ha. Ser man åssen folk pøser i seg sportsdrikke foran speilet på treningssentre, er det et mirakel at den jevne norske vinterjeger makter å slepe seg hjem på en tom 0,5 liters kaffetermos.

Hvor mye væske tar du med i veska, vinterstid? Nei, man smelter i seg noen votter snø – og det er altfor lite. Ha med ekstra drikke. Baser deg i tillegg på et ekte bål med svartkjelen murrende over, for vi gjør da dette for kosens skyld? Si nei til dehydrisme, er rådet.

«Høyt forbruk av kondomer på jaktlige gutteturer kan avstedkomme bekymringsmeldinger. Et annet knep kan derfor være engangshansker – men tre dem godt innpå, slik at du slipper en vinkende hånd foran børseløpet når du løfter hagla.»

Sekke-saker

Og når vi først står på hodet i sekken: Tørre fyrstikker, startkubbe, kjele og tørt ullskift gir marginer hvis noe skulle skje. Nei, du er ikke med i en film, så du brekker neppe benet. Marginer handler helst om å rote med retningen og bli tvunget til å overnatte til det blir lyst. 

Til alt hell viser erfaringen at vinterjegere har med seg utstyr så de klarer seg. Tragiske ulykker skjer helst om høsten, når sekken er slunken og dagsturene lange.

Det aller farligste føret er «pissvær» i september: Sluddfiller, skodde og søkkvåt vegetasjon sluker all vilje og slukker alle bålforsøk. Men høst som vinter er den største tabben å gå seg tom i gal retning. Svelg isteden den gryende panikken og søk ly, er rådet.

Følelsen av ingen følelse 

Ull er aldri tull. Reklamen har rett, den holder varmen i våt tilstand. Husk også en ekstra vott eller to, i tilfelle en blåser sin vei. Tærne er også ekstremt utsatte: Pådrar du deg først en kraftig forfrysning, har du ikke tær resten av livet, men en klump med små sutrekopper som ødelegger all vinterlig moro, enten det er i skibakken eller rypefjellet.

Et klokt og lite påaktet råd når du føler følelsen av følelse svinne, er å ta av skoene og varme tærne. Det kan være 30 minus, men tro meg, det går helt fint, hver gang. Dytt den avtatte sokken nedi skoen så begge holder koken, grip rundt (stor)tåa, og hold.

Etterpå kan du ofte gå lenge, kanskje resten av dagen uten nærmere inn- og omgrep, fordi blodsirkulasjonen har kommet i gang igjen. Selv har jeg ofte med meg et par soveposesokker, som er verdt sin vekt i gull. De er til for å brukes, er rådet.

Snøskred

Kun ekstremkjørere er mer utsatte for snøskred enn jegere. Det skjer sjelden stort og spektakulært som på fjernsyn, men smått og lumskt: Skavler som detter ned før du rekker å blunke, flaten som løsnet der hvor ras ikke skulle kunne gå, eller i skogen mens du kavet deg opp lia.

Det vesle skaret du vandrer i, kan være en farlig terrengfelle fordi skråningen til høyre sikler etter å fylle skaret med pudder.

Her kan du kanskje tenke deg til rådet selv?

Vinterens glæder

Nok skremsel! Vi må også snakke om gleden og spenningen med vinterjakta:

Viltet kan være forbløffende inaktivt etter perioder med tett snøfall. Sporjegeren bør derfor merke seg at et funnet spor er et blodferskt spor. 

Reven kan du som regel gi opp ved støkking. Men i tilfelle hare, bør du gripe til hagla og følge med: Mang en jeger har fulgt etter en skvetten hare, og klasket seg høylytt for pannen da man etter en kort runding sto der man sto for fire minutter siden. En kombinasjon av sporjakt og posteringsjakt kan føre fram. 

Å viske ut dyresporet mens du går, er en typisk amatørtabbe. Ved uthopp og andre krumspring (viltet gjør gjerne slikt rett før de legger seg i dagleie) er sjansen tapt for å nøste opp sporet på nytt. Og støkket eller ei: Det hvilende viltet studerer sine egne bakspor med argusøyne.

Vinterjakt gir mestring. Den første turen i 25 minus kjennes kanskje som en trussel, men etter noen turer blir du garvet og venn med kulden. Baler du rundt lenge nok, endres sågar fettsyresammensetningen til mer brunt fett på vegne av det hvite, og du tåler kulde enda bedre.

Terrenget kan være tyngre tilgjengelig, men viltet er lettere å finne. Vinteren er sesongen da jegere uten hund også har en sjanse. Snødekket åpenbarer de jaktbare stedene. Selv i tett skog kan du sikre deg rypefangst fordi du har sporene å følge. 

Det er verdt å verne godt om vinterjakta, er rådet!

Slik finner du rypa

Let i le: Selv om det fins ingen regel uten unntak for hvor rypene sitter i godt og dårlig vær, så vil lesiden av fjellet som regel være stedet å starte. Dersom det har blåst hardt fra sør i mange dager, så vil rypene ofte havne på nordsiden av fjellet. Le er også hyggeligere for jegeren, så rådet er å sjekke vindretningen opp mot kartet.

Rypene finner som regel ly tidlig på morgenen og sent på kvelden, når de flytter seg etter beite. Før og etter beiting er også tiden hvor fuglen beveger seg så langt at de tyr til vingene framfor bena.

Rypene kan også slå seg til ro på steder som tilsynelatende virker svært vindutsatte. Det er fordi de er mestere i å finne «mikro-skjul», steder hvor det er blikkstille på bakkenivå selv om det for jegeren river i luggen. Steiner og små rabber er utmerket mikro-skjul. Det samme er bjørkekratt og små skar eller furer i terrenget.

Sjansen for å ta opp fugl er ofte større ved bekker og vann. I høyfjellet kan usynlig bekkesilder nede mellom steinene være avgjørende for om fjellrypa velger seg dette skaret framfor det tørrlagte naboskaret.

Vinterstid er tilgangen på åpent vann lite avgjørende. Her vil synlig vegetasjon være en bedre veiviser til mulige steder der du kan finne fugl.

Vind gjør rypa som regel mer rastløs og sky. Kraftig vind i kombinasjon med regn er som regel det vanskeligste jaktværet.

Sol og stille er oftest det beste jaktværet. Fuglens behov for ly og mikro-skjul opphører. Viltet blir gjerne spakere og enklere å komme innpå. På snødekt mark er ryper opplyst av sol også mye lettere å oppdage i fjellsidene.