Fort flyr de, vinterrypene, og vanskelig er de å treffe. Men når det endelig klaffer, kan en krithvit, vakker fjellrype i hånden være vel så mye verdt som både elg og rådyr.
HØYTIDSSTUND: Bare den som har holdt en nyskutt, varm og vakkerhvit vinterrype i hånden, vet hvilken fin opplevelse det er. Ikke minst når den er felt for en sitrende svarthund som er minst like jaktivrig som en selv..
Lesetid: 5 minutter
To helhvite vinterryper bakser opp fra den nevedype nattsnøen der de har ligget i dokk, godt beskyttet mot ettervinterens mange blå kuldegrader. Rypene tar til vingene godt utenfor haglhold, trolig advart av trugenes isharde skrapelyder mot sørhellingene, der nordasnoa har føyket snøen bort og ned i de ujevne dumpene mot Langevatnet.
Trollbrune gordonsetterøyer søker kontakt og holder blikket lenger enn vanlig, tydelig misfornøyd. Hun har gjort jobben, søkt som en gud over hvite vidder og vært innom de fleste bjørkekratt på veien innover. Et sted en herlig blindstand på sirlige broderier med spor fra rypas morgenbeiting, en kort avanse og ny stand som ganske snart løses ut. Altså ingen hjemme.
Etter nok en times iherdig jobbing, har hun endelig funnet fugl. Og så klarer vi tobeinte å støkke fuglene på lang avstand! Misnøyen speiles tydelig i hundens kroppsspråk, men hun gjør likevel en sving for å lete opp eventuelle gjenliggere. Utreder kjapt setene etter fuglen som fløy og vil jakte videre.
Men føret er hardt, settertispa preget av å være flere måneder avholden fra jakt, og det er fornuftig med en hvil. Labbene virker allerede litt såre, trolig sliter hun litt med seinvirkninger fra i høst, hvor også to av klørne ble revet av på slutten av sesongen.
På med varmt hundedekken og plassert inne i fjellduken, blidgjøres Hulda med en sjokoladebit. En boks hundelunsj proppet med kalorier blandes ut i rikelig med lunkent vann på termos; påfyll av væske er svært viktig både for to- og firbeinte på jakt. Ikke minst vinterstid hvor hundene må spise snø, noe som gir forholdsvis lite væske i forhold til energitapet ved å smelte snøen.
FANTASTISK DAG: Kan man ha det finere i fjellet? Thomas Pedersen og Hulda før rypene kaster seg på vingene.
DEN SISTE VINTERRYPA
Etter en kort, men godt utnyttet hvil legger tispa ut i nye optimistiske søk. Ingen flere fugler finner hun, ei heller er det noen flere rypespor å se. Før vi omsider har labbet oss helt sør i terrenget og ei vårblek, men likefullt livsgivende solkule med sterke løfter om at det går mot stadig lysere og varmere tider bryter igjennom det lave skydekket.
Typisk nok skifter vårvinterværet rimelig kjapt i fjellet og i løpet av bare noen minutter har plutselig sikt og temperatur økt betraktelig, det er nesten såpass at påskestemningen trenger seg på.
Og dette merker nok rypene også som erfaringsmessig roer seg på en helt annen og mer tilnærmelig måte når vårsola virkelig varmer i solhellingene. Og forvandlingen i rypas adferd skjer jammen nå også, nesten som å skru på en bryter.
Glimt av svartbrun jaktiver mellom tunge værbarka granlegger ned mot Langevannet fører til hastig rypeflukt ut av grankrullen på motsatt side. Tre-fire helhvite fjærballer ruller kjapt på tvers av lia og blir borte igjen mellom bjørkekratt og snødekket vier.
Men erfarne Hulda trykker på og fester igjen en vakker stand i silhuett mot himmelblå strålende sol. Tar meg tid til å knipse noen bilder av en gammel hund som kanskje ikke har så veldig mange stander igjen. Man vet jo aldri og 11 år er etterhvert en anselig alder for en jakthund som kanskje har vært brukt mer enn mange andre.
Uansett hvor rolig og godt rypene trykker, til slutt blir det for mye når knasingen av truger mot hardt underlag blir for skremmende. To av fuglene tar til vingene og kaster seg rett ut over vannet, passerer Thomas Pedersen på knappe 20 meter og byr på rene sideskudd.
STAND: Det finnes kanskje ikke noe finere enn en svartbrun, sitrende gordonsetter i stilfull stand på ryper på hvit snø.
Det første skuddet går likevel bak og må nok avskrives på grunn av høyt spenningsnivå i en ung jegerkropp. Men det nederste hagleløpet bærer på nok en skuddmulighet som lykkeligvis forvaltes bedre enn det første.
Hvite vinger klippes brått og barmhjertig over i skuddet og rypa tumler død ned i snøen. Til tross for både alder og ansiennitet ruser Hulda frem og knallapporterer den felte fuglen.
Litt pussig egentlig at jaktiveren sliter like sterk og uforandret etter så mange års tro tjeneste. Vi deler gleden over den felte fuglen noen kostelige minutter før den pakkes varsomt ned i sekken og rusler videre.
Vi har egentlig ingen store ønsker om å felle flere ryper på denne turen, for ikke er bestanden særlig stor her i Eggedal sør i Buskerud og det er nå en gangs slik at døde ryper heller ikke produserer flere kull.
Og de fuglene som har klart seg gjennom en lang og tøff vinter fram til nå, bør også ha rimelig store sjanser for å klare seg fram til en nært forestående hekkesesong.
BONUS
Neppe har vi snudd og satt kursen nordover igjen tilbake til bilveiens ende ved Sølandssetra før været også snur og det til det absolutt verre. Blåsvarte skyer velter inn fra vest, vinden øker og så begynner det jaggu å snø også.
Av gammel vane har vi sluppet oss litt lavere ned i terrenget, omtrent i overgangen mot skoggrensa hvor karrig fjellgran dominerer mellom myrlendte partier. Hulda som har vært litt laber etter rypefellingen, har frisknet noe til igjen og så er hun med ett borte.
Vi leter både ovenfor og nedenfor skogranda, men må helt til enden før hun finnes i stand! Men nok en gang har været brått påvirket rypenes atferd som letter utenfor skuddhold. Fem-seks ryper løfter nærmest som små hvite droner i fra tetta, møter veggen av vind og fokksnø og blir nærmest kastet tilbake rett i mot oss.
Glemt er alle tanker om å vise fornuft og måtehold og nok ei rype er død i lufta og ramler omtrent i beina på oss. Igjen tar vi oss tid til å dele stunden med Hulda, før rypa i sekken får selskap av kanskje en halvbror. Heldigvis er den siste en stegg, som tross alt ikke kan legge egg!
