Det er november. Tåka ligger tjukk som en graut og reduserer sikten til knapt 20 meter da jeg stopper bilen på snuplassen innerst på den gamle skogsbilveien.Klokka er bare litt over 05.00 en fredagsmorgen.
Jeg henger ryggsekken og hagla på ryggen. Slipper bikkja ut av bilen, går bort og stiller meg ved den store furua ved veikanten. Hutrer litt. Jaktvær ser det ikke ut til å bli. Den første snøen har lagt seg som et isolerende mykt teppe over skogbunnen, noe som gjør forholdene utmerkede for skogsfugljakt. Et par kilometer unna, borte i skoddheimen ligger spellmyra, der jeg var i våres og opplevde vårens vakreste eventyr - orrleiken. Nå er jeg her for å høste av sommerens overskudd.
Jeg har opplevd tåke her før og peiler ut retningen mot myra. de første 5-600 metrene fra bilen går jeg over en hogstflate. Plutselig hører jeg tramp i bakken og kvisteknekk foran meg. Jeg stanser og lytter. Joda, det er elg, en eller flere som løper unna. Bikkja, en 9 år gammel gordonsetterhann, har også fått teften av elg. Den stopper opp og værer, gir fra seg noen bjeff for liksom å markere at her kommer vi.
Jeg kommer inn i skogen og etter ytterligere noen hundre meter kommer jeg i kanten av myra. Det er uråd å se mer enn 12-15 meter foran seg. Jeg dreier mot høyre idet skogen tar slutt. Ikke langt unna kan jeg skimte den gamle tørrfurua med et stort spetthull i hvor rødstjerten har hekket i årevis. Dette er mitt første "merketre". Her tar jeg en liten stopp. Prøver å være noen lyder samtidig som jeg ser at bikkja skjærer inn under ei skjørtegran og ut igjen. Her har det sikkert vært noe!
KIKK OPP: Enkelte ganger kan skogsfuglene - her røya - blotte seg i trær. Bruk synet høyt og lavt!
Spikerstand
Egon, som bikkja heter, tar et par runder rundt grana før den krysser opp mot vinden, mot den umerkelige vitringen av fugl som bare den fine hundenesen kan oppdage. Med hodet høyt hevet, flyter han gjennom blåbærlyng og smågraner over et par gule småmyrer så vasspruten står om den. Plutselig står han bom. Som paralysert, spikret til jorden mellom to småbjørker. En like spent jeger med alle sansene åpne kommer opp til hunden. Jeg ber han gå fram. Med nølende skritt smyger bikkja seg fram. Og der, opp av lyngen letter en orrhane. Skuddet går og den sorte fuglen deiser ned i bakken ute av syne. Jeg mener det var et godt treff og behøver heldigvis ikke vente lenge før bikkja finner den. Idet jeg brekker våpenet for å legge inn en ny patron støkker vi nok en orrhane ikke langt unna den første. Denne flyr i motsatt retning og er utenfor skuddhold før jeg får summet meg.
Dette tegner jo riktig så bra! Storfornøyd eller godt vant er jeg ikke. En fugl i sekken allerede er meget bra. Etter dette er jeg blitt ganske varm. Tar av meg ullgenseren og legger den i sekken. Tåka er i ferd med å lette og sola begynner å vidt å få tak. Omsider er jeg oppe på disse høydene jeg liker så godt. Herfra er det fin utsikt innover terrenget. Myr og vann innimellom så langt øye kan se.
SIKKER STAND: Her gjelder det å finne en best mulig skyteposisjon når ordren om å reise gis.
Sånn er jakt...
En enestående stillhet. Her oppe bestemmer jeg den videre ruten for dagen, men først må det tas et bilde av denne skjønne naturen. Jeg legger ferden langs et større langstrakt vann. Her er det lett å gå, åpent og fint å skyte, men hvor er fuglen?
Så høres den umiskjennelige lyden av vingeslag. Den kommer fra den andre siden av vannet. I øyekroken ser jeg en fugl som kommer i full fart like mot meg. Den har tydeligvis tatt en sving rundt enden av vannet. det er ei orrhøne i fryktelig fart. Ingen vits i å skyte. Motskudd er det vanskeligste jeg vet, så fuglen får fly.
Et par timer går uten at noe hender. Egon saumfarer terrenget på kryss og tvers før han bråstviner i stand. Jeg smyger framover. Inntar ferdigstilling og hvisker frem et nesten andpustent: JA! Egon stuper framover når han får beskjed om å reise, det flakser i brune vinger. Hagla ligger allerede til kinnet, følger ei røy som drar ut mot høyre mens resten går mot venstre. Trekker av så gråspraglete furubark spruter. Bommer! Trekker av det andre løpet og ser at fuglen får det. Den tumler ned på bakken og blir liggende stille. Egon er der på sekundet og markerer heftig hvor fuglen ligger.
LES OGSÅ: Test av hagler i alle prisklasser
FORNØYD JEGER: Og så ble det en fin orrhane.
Jeg skryter hemningsløst av hunden og det vanker både klapp og godbiter. Med to fugler i sekken er humøret på topp. Det er på tide med en rast. Jeg ser på Egon og hans forståelsesfulle hundeøyne er såmen enige. Jeg tar sikte på en liten kolle med god utsikt over et lite vann. Idet jeg tar av meg sekken for å sette den på bakken, får krattet foran meg plutselig liv. Ut farer det ei orrhane. Hagla har jeg allerede lagt fra meg, så jeg får ikke skutt. Må bare se at orrhanen vinker farvel og forsvinner bak en knaus. Sånn er jakt. Uforutsette hendelser skjer oftere enn en aner. Det er det som gjør jakt så spennende.
Jeg finner fram termosen og den varme kaffen gjør godt i skrotten. Et par brødskiver smaker også godt før jeg strekker meg ut i lyngen og sovner ved siden av Egon.
Dagen er allerede på hell da jeg legger turen i den vestre delen av terrenget. Det er mer ullent og kuppert her, og det vil ta meg minst halvannen time å komme ned til bilen. Terrenget virker tomt. Alle de kjente fuglestedene blir oppsøkt, uten resultat. I et siste forsøk på å få fuglekontakt legges derfor hjemturen om noen lange myrdrag. Egon får med ett stand hvoretter jeg gir ordren for oppflukt. To orrhøner tar til vingene, men ingen klapper sammen etter det første skuddet. Det andre løpets skjebne blir en klar repetisjon av det første. Ingen fugl denne gangen. Nå kommer Egon inn til meg, det vil si, bare nesten. På fem meters avstand setter han seg ned og ser på meg med uforstående, grunnende øyne. Jeg prøver å forklare at så enkelt er det ikke, men han vil ikke høre etter. Noen flere fugler blir det ikke denne dagen selv om Egon ikke avslutter jakta før han er i bilen.
