Romjulsjakt etter tiur i Sverige

Toppjakt etter tiur

For å ta det først som sist; jeg har aldri sett tiur i topp, og derfor har jeg heller aldri skutt tiur med rifle. Drømmen om det har derimot vært der lenge. Tidligere i høst fikk jeg endelig skaffet meg rifle og dermed lå alt til rette for å gi toppjakta et ærlig forsøk.

Målet var naturligvis å se tiur i topp, men etter å ha fulgt med på værmeldingen i forkant, var det sannsynligvis litt i det kaldeste laget for toppjakt. Men tiuren har toppet i sprengkulda før- og kan gjøre det igjen. Og en ting er helt sikkert; det er ingen tiur å se i topp om man blir hjemme.

Dagen startet med innskyting av børsa på 100 meter. Selv om jeg er en uerfaren riflejeger har jeg skjønt det slik at det er lurt å testskyte samme dag som man skal jakte. Er det en ting jeg vil være skuddsikker på, så er det å være trygg på at kula går dit jeg sikter.

Det gikk totalt åtte skudd og en del knepping før jeg var der jeg ville være. Med det var rifla, som for øvrig er i kaliberet 6,5 x 55, klar for jakt. Av ammunisjon hadde jeg Norma Jaktmatch med i sekken samt noen patroner i innerlommen på jakka.

Pappa hadde i mangel på egen rifle kun med seg hagle. Det skulle vise seg å være et smart valg. Kledd i dun fra topp til tå befant vi oss midt i ingenmannsland. Ikke et vindpust og milevis med bare skog og myrdrag på alle kanter ga oss den ekstra villmarksfølelsen.

Vi stopper opp ofte og bruker kikkerten mye.

Snøen ligger tungt på trærne.

Bunnløst og sprengkulde

Snødekte trær vitnet om at lufta har stått stille lenge. Grålysningen gikk over til det som kan kalles dagslys- hvis man legger godviljen til. Og snø var det mengder av. Konsekvensen av stillestående luft er derimot bunnløst snødekke. Og med våre litt for korte fjellski var vi skeptiske til framdriften. Vi skulle nok hatt lange treski for å kunne bevege oss optimalt, men vi gjorde det beste ut av det vi hadde. Ikke en eneste meter kom gratis, til tross for et stort sett paddeflatt landskap. Noen steder fløt vi likevel sånn passe oppå snøen.

Fullmånen hadde ikke rukket å gå ned før dagslyset kom den i møte, og den lå som et maleri rett over horisonten mot en fjellknaus. Foran oss lå det lange og flate myrdrag med både glissen furu- og granskog og noen litt tettere treklynger mellom myrene. Vi holdt oss stort sett i myrkanten og brukte kikkerten flittig. På den måten hadde vi bedre oversikt, samtidig som vi dekket et større område og kunne lettere oppdage potensielle tiurer i toppen av trærne.

Det gikk ikke mer enn halvannen time før det var action.

Tiur på vingene

I kanten av en snøtung myr bykset det opp noe stort og svart fra snøen på knappe 15 meters hold. En flott tiur forsvant innover terrenget. En fin sjanse- hvis hagla hadde vært i posisjon. Men hagla hang fint på tvers over skuldrene med våpenreim. Det var fugl i terrenget, og selv om den ikke var på topp var i hvert fall motivasjonen det.

Jeg hadde kun rifle med denne dagen og hadde et håp om at fuglen skulle sitte i topp. Men med lave temperaturer ned mot 20 minusgrader, skjønner man fort at tiuren trives bedre under snøen i lune forhold enn på tretoppene. Støkket fugl kan derimot sette seg i topp for å få oversikt, så jeg hadde på ingen måte mistet håpet. Med falkeblikk mot tretoppene gikk turen videre innover landskapet.

Uten mer å se enn magisk lys i vestlig horisont farget av ei sol som akkurat ikke nådde helt opp, nærmet vi oss vendepunktet før hjemturen. Det er dessverre korte dager i desember, selv om sola har snudd og dagene så smått blir lengre.

Og det var da vi vendte skituppene tilbake at det store skjedde.

Desemberlyset er helt spesielt. Det eneste som mangler er et par ekstra timer med lys.

Ferske spor vekker alltid spenning.

Hagleskudd og tiurfall

For å gå i nytt terreng på returen krysset vi over myra og skled gjennom et skogparti før et nytt ugått myrdrag lå foran oss. På vei over kom vi forbi en mindre myr hvor vi så tegn til at en tiur hadde landet i snøen og dratt igjen. Like bortenfor så det ut til at det var en til tiur som hadde gjort det samme. Men faktumet var at det lå en tiur under snøen på sistnevnte.

I det vi stoppet opp for å se på sporene, dro tiuren opp av snøen. Forskjellen fra forrige sjanse var at hagla nå var i posisjon.

Sekundene føltes som evigheter mens tiuren fløy i åpent lende, nærmest servert på sølvfat. Hvor ble det av skuddene? Jeg ropte noe slikt som “skyt, skyt, skyt!”

I det jeg tenkte at sjansen hadde glidd forbi nok en gang, så smalt det. Den ene avtrekkeren hadde fryst i kulda. Holdet var blitt i det drøyeste laget, men tiuren dundret ned i smellet på det som var rundt 40 meters hold. Pappa var like overrasket som meg og vi klarte nesten ikke å fatte hva som nettopp hadde skjedd.

20 år siden sist, og gleden er ikke til å ta feil av.

Med tiur i sekken lades hagla på ny, hvem vet hva som befinner seg i neste myrkant?

Godfølelsen.

Det tok tid å fordøye opplevelsen. Det gir en ekstra dimensjon når man lykkes på turer der man satser på nytt og ukjent terreng i kombinasjon av lite dagslys og tøffe forhold temperaturmessig.

Det var et lite snev av dagslys igjen, så vi bestemte oss for å trø på og utnytte lyset før vi satte oss ned med et etterlengtet furubål, som er en viktig del av denne jakta.

Hodelykta har fast plass i sekken og gjør at man kan jakte så lenge det er lys og slipper å tenke på å være tilbake før det er mørkt. Denne dagen var det riktignok ikke behov for hodelykt, fullmånen lyste opp og satte stemningen på tur tilbake til hytta.

Lys ble til mørke mens vi fikk varmen i kalde fingre over bålet, fortsatt langt inne i terrenget.