Siste jaktdag. Jeg sitter under kamuflasjenettet og stirrer spent rundt meg. Det er vinterlige forhold og vi skriver 30. november, dagen da skarvejakta slutter. Den siste uka har vært preget av mye vind, snøbyger og store bølger, og det er først i dag at været har roet seg såpass at jakt er mulig. Ikke en dag for tidlig. Jeg befinner meg utenfor Ballstad i Lofoten, ute på noen holmer ytterst i havgapet.
På turen utover med jolla så jeg flere fugler. Spesielt ser det ut til at de liker seg på et knøttlite skjær som så vidt stikker opp over vannskorpa på flo sjø. Min plan derimot er lagt til en litt større holme like ved, der jeg slipper å risikere livet for å jakte. Her på berget har jeg sett skarveflokker sitte side om side, når jeg tidligere har kommet glidende forbi med seilbåten i fint driv.
Klar for fangst
Når lokkefuglene er satt ut, finner jeg meg skjul innunder et berg hvor oversikten er bra. Slik sitter jeg i klar positur med et kamuflasjeteppe over beina og sekken. Når som helst kan skarv nummer to komme susende inn for landing. 5-6 stykker sitter på det lille skjæret, og på stakene og ved oppdrettsanlegget lengre bort kan jeg minst se ti til.
Plutselig kommer en svart skikkelse susende imot ute fra havet. Jeg gjør meg klar, men i siste liten svinger den forbi og lander med de ekte vennene borte på skjæret. Like etter kommer to stykker svømmende, men da jeg ikke har mulighet til å plukke dem opp ifra vannet i en håndvending, så løsner jeg heller ingen skudd. En fjerde gang kommer en skarv seilende over meg, men heller ikke den ser seg fullt fristet til å stoppe opp for en rast på den snødekte holmen min. Hva gjør jeg feil?
Tiden går og scenen gjentar seg gang etter gang, samtidig som det begynner å bli kaldt å sitte stille i snoa. Tankene begynner å vandre til tidlig oktoberjakt i snøfritt landskap, med skarv som er villig og jegere som er varme under klærne.
LES OGSÅ: Finn din egen tiurleik
En storskarv flakser forbi ute i havet, bort fra jegerne og til tryggere omgivelser.
Lokkefugler
Skarvejakt gjøres oftest ved bruk av lokkefugler, der figurene etterligner skarv som hviler eller tørker vingene i vinden. Disse kan fås kjøpt, selv om de slettes ikke er å finne over alt. De er dog forså vidt ganske lett å mekke selv, og kan lages på forskjellige måter. Skarven er, for å si det noe nedlatende, ikke den skarpeste kniven i skuffa, og er vanligvis ganske lett å lure. Som regel er det nok med simple figurer som etterligner skarvens karakteristiske vingetørke-positur.
Kanskje den vanligste måten å lage lokkefugl på, er å sage til to sponplater, hvor den ene er formet som vinger og den andre som hode og kropp. Disse to delene svartmales og settes sammen på tvers med hjelp av et spor på hver del. Figuren får nå tre stødige bein i form av stjerten og de to vingespissene. Disse er lette i vekt og enkle å håndtere. Ulempen er at de også lett velter i vind.
En annen måte er å klippe ut figurer i sort gummi, som igjen festes med tau eller strips til kors laget av stål eller tre. Korsene sprayes svart, og stikkes ned i bergsprekker eller mellom steiner. Fordelen med disse er at vingene beveger seg i vinden og de ser dermed levende og troverdig ut, samtidig som de står støtt og godt. Ulempen er at de er noe mindre praktisk å flytte rundt på, og de er tyngre enn de førnevnte sponplate-figurene.
Oktoberjakt
Noen uker tidligere stråler oktoberdagen. Sola skinner, og det rolige havet beveger seg sakte med sine snille dønninger. Den 15 fots lange glassfiberbåten ligger og dupper i fjæra, med et langt tau som er festet til en stein på land. Den lille holmen er naken og forblåst, og kun med litt gress stikkende opp mellom steinene. Under storm og uvær slår bølgene over det hele, men i vær som nå er dette en idyllisk plass.
Det er Lars som har valgt ut plassen. Her sitter skarvene stadig når han er ute på fiske, om så han drar torsk eller dorger etter sjøørret. Med utstrakte vinger på tørk, og med den svarte fjærdrakten varmet opp av sola. Her er det trygge og gode holmer å hvile på, midt i skarvens eget fangstområde.
Hjemmelagde lokkefugler i gummi og stålkors funker som regel bra, men bør settes der hvor sjøen har smeltet bort snøen.
Full klaff
Skarvefigurene er satt opp og jegerne har gjemt seg i en liten bergkløft like ved, i grå klær som matcher de steinete omgivelsene. Sittende på huk eller delvis liggende er vi påpasselige med å ikke være synlige i profil. Flere skarver har allerede prøvd å lande mens alt ble klargjort, men nå er endelig tiden kommet for å lade børsene med hard skyts.
Etter bare noen få minutter kommer en fugl glidende inn ifra havet, og går inn for landing. I samme øyeblikk klistrer Mikael kolben inntil kinnbeinet og fyrer av. Skarven klapper umiddelbart sammen og deiser i bakken, bare noen meter ifra. Før noen rekker å hente den, suser en ny inn bakfra og setter seg ned blant sine «falske» venner. Den lider samme skjebne, idet den får en salve rett i sida.
Slik fortsetter dagen, i et actionfylt kjør. Det føles som om det alltid skjer noe, og hvert sekund er fylt med spenning. Noen fugler havner i vannet og må plukkes opp med båten i en fart. Andre får fly uforstyrret av sted, enten fordi situasjonen anses som for dårlig, eller fordi man ikke har rukket å lade om børsa mellom slagene. Noen få andre heldige fugler flakser også vettskremt bort, etter å ha kommet seg helskinnet mellom svermer av dundrende bomskudd. Når dagen avsluttes nokså tidlig, ligger 15 skarv igjen på berget. En masse deilig og saftig kjøtt, og ikke minst spennende jakt.
Det gjelder å ligge godt skjult på kloss hold. Jegerne er beredt.
Valg av plass
Jakta foregår på holmer og skjær, gjerne der man vet skarven bruker å sitte og har sett dem før. Fuglene jakter selv i grunne farvann der det er godt med småfisk og yngel, ofte nært hvor de oppholder seg på land. Det kan være lurt å velge en liten holme kontra et skjær, hvor man kan være trygg om været skulle ta seg opp eller floa komme brått på, samt at man enklere finner forsvarlig plass å fortøye båten. Det bør alltid foretas en sikkerhet- og risikovurdering før man legger ut: Værmeldingen må være sjekket og vurdert med forbehold om litt margin.
Det er viktig å ikke vise seg i profil mot himmelen, men heller holde seg lavt i terrenget og godt skjult. Man bør ha muligheten til å raskt hente fugl som havner i havet, så det er en fordel å være flere som jakter sammen. Da kan man ta ansvar for forskjellige oppgaver, og bytte på å skyte.
Jakt på sjø er underlagt allemannsretten, og man kan fritt jakte innenfor de jakttider og jaktregler som er satt uten noen særskilte tillatelser eller jaktkort. Dette gjelder for jakt med båt, kano eller kajakk uten motor. Dette er også tilfelle for jakt på de aller fleste små og store skjær. Disse er per definisjon ikke landareal, og regnes på papiret som sjø. Holmer derimot er som regel i privat eller statlig eie, og der gjelder de samme regler som øvrig jakt; man må ha grunneiers tillatelse. Gård- og bruksnummer finner man i Norgeskart.no, og de aktuelle eierne finner man blant annet i «Grunnboka» på Kartverkets sider Seeiendom.no, etter en noe upraktisk Altinn-innlogging.
Skarvefiasko
Men tilbake til jaktas siste dag i Lofoten, hvor jeg sitter skjelvende under et kamuflasjenett og hutrer av kulde, mens fuglene bare flyr forbi på rekognoseringstur. Jeg innser at det var en tabbe å sette figurene i snøen. Selvfølgelig foretrekker fuglene å sitte på det bare berget, kontra i 30 centimeter slaps. Storsteinen nede ved vannkanten hadde vært et mye bedre sted, der hvor sjøsprøyten har tint vekk snøen, og fjellet ligger bart og sort. «Kanskje er ikke skarven så dum allikevel?»
Det begynner å bli mørkt, og jeg reiser meg opp for å kapitulere. Skuddene tas ut av hagla, og kamuflasjenettet pakkes ned og stappes i sekken. Så går jeg bort til den nærmeste lokkefuglen og sparker den oppgitt over ende. «Maken til bortkastet siste jaktdag», fnyser jeg argt, mens jeg stirrer ut i havet.
LES OGSÅ: Terg kråka med hubro
Plutselig skvetter jeg til, idet to skarver brått går inn for landing rett foran meg. Snøen spruter, og i følgende sekunder blir vi stående å se på hverandre med hodet på skakke. Så finner de ut at dette ikke er noe plass for dem, og tar arrogant til vingene igjen. Idet de flyr av sted, så nært at jeg nesten kan gripe tak i dem, så hører jeg min egen konklusjon på repetisjon: Joda, skarvene de er dumme. Men i dag var jeg enda dummere.
Dagens fangst teller 15 skarv, og avsluttes etter bare få timer.
Jaktregler
– Toppskarv og storskarv
Skarv er en mellomstor sjøfugl i sulefamilien, og i Norge har vi to arter; toppskarv og storskarv (mellomskarv er underart av sistnevnte). Det er ulike jaktregler på toppskarv og storskarv, og derfor er det viktig å sette seg inn i forskjellene før jakta.
Toppskarven er kun tillatt å jakte på i Nord-Norge og i Trøndelag nord for Trondheimsfjorden. Jakttida er mellom 1. oktober og 30. november. Toppskarven er mindre enn storskarven, har noe spinklere gult nebb og raskere vingeslag. Voksne fugler har en grønnaktig metallglans i den sorte fjærdrakten, samt en topp på hodet som blir ekstra frodig i hekketida. Nebbet er gult med krok i overnebbet. Ungfuglene kan være mer brunsvart med lysere buk, og arten har ikke den karakteristiske hvite flekken på låret slik som storskarven har.
Storskarven kan jaktes over hele landet, men det er kun ungfugl som er lov å felle ved saltvannslokaliteter (unntak er beskrevet lengre ned). Jakttida er den samme som før nevnt hos toppskarven. Den er større enn sin mindre fetter, og har treigere vingeslag i flukt. Ungfugl gjenkjennes på sin brune fjærdrakt og hvite buk. Voksen fugl har en mer blå metallglans i den sorte drakten, og har et stort, gult hakeparti under det gule, krokete nebbet. I tillegg har de en veldig gjenkjennelig hvit flekk på låret, som også blir mer synlig i hekketida.
Unntaket gjelder jakt på storskarv i ferskvannslokaliteter, hvor både ungfugl og voksen er lov å skyte. I følgene gamle fylker i sør er det her lov å jakte all storskarv: Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Jakttida er her satt ifra 10. august til 23. desember.
