Tyve hjorter bråreiser seg i smellen og styrter av gårde. Også den jeg siktet på. Hjertet mitt dunker nesten hull i brystkassen. Hva var det som skjedde?

Vi er på hjortejakt i Skottland. De nakne vidders land. Og stalkernes – jaktguidenes – land. En annen og fremmed jaktkultur hvor jegerens personlige jaktinstinkt ikke råder alene. 

Annonse

Du har alltid guiden ved din side. Og det er han som bestemmer hva som skal skje. For en halvtime siden hadde stalker Iain Biggart spottet hjorteflokken med kikkerten. Med sin mangeårige erfaring la han strategien for hvordan vi skulle komme oss på skuddhold. Og nå er det opp til meg å avgjøre utfallet.

Ansmygning

– Come on! Crawl beside me! hvisker Iain mens han ligger flatt mot marken.

Jeg forflytter meg på magen i det tørre høstgresset. Prøver å holde så lav profil som mulig skrått bak guiden. Hjortene må ikke se oss, de befinner seg like der framme. En nesten umerkelig krumming i terrenget er det eneste som skiller oss fra dem. Jeg kjenner blodpumpa begynner å jobbe.

– The wind is good, just take your time. 

Iain gjør klar geværet mens jeg åler meg de siste meterne fram til ham. Han legger det tykke skinnfutteralet på en liten tue, og skyteredskapen oppå. Jeg er nesten framme. Iain løfter hodet ørlite over bakken og ser i kikkerten. Så senker han seg sakte, snur mot meg og hvisker:

– There is a group of stags, maybe ten or twelve. You should shoot the oldest one. It's the stag lying with his body and head pointing to the right. His antlers are quite light. 

Jeg heiser overkroppen forsiktig opp på albuene. Det bobler i kroppen. Hjertet dunker enda kraftigere: Der! Der ligger de – men hvilken bukk mener han? Hvor er…?

– Shoot him in the neck! hvisker Iain intenst. 

DE NAKNE VIDDERS LAND: Hjortejakta i Skottland er ikke så ulik reinsjakta, både i landskap og dyrenes flokkatferd. Men hjorten er et langt mer vaktsomt dyr.

Annerledes jakt

Her, på Knoydart-halvøya vest i Skottland, ligner landskapet og jakta mest på det vi kjenner fra villreinjakt. Men hjorten er ekstremt sky: Det finnes få knauser og rabber å skjule seg bak. Ansmygningen er ditto krevende. 

Vi er midtveis i jaktuken vår på terrenget til Kilchoan Estate og har løyve på "one beast" per jeger. Det er et ganske spesifikt beast, nemlig returbukk. Vi kan derfor ikke skyte verken det første og beste eller det største og flotteste. Dette innebærer krevende jakt. Jaktkamerat Svend Arne Vee skjøt sin bukk i går. I dag er det min tur. 

På forhånd har jeg gledet meg i månedsvis til å oppleve dette. Innimellom har det ikke vært fritt for at sommerfuglene som jagde gjennom magen også har dratt med seg en ubestemmelig forventning om hvordan skytesituasjonene vil bli. 

Skottene skyter nemlig på mye lengre hold enn det vi vanligvis gjør under hjortejakt på Vestlandet. Vi er vante til å skyte inn våpenet på 100 meter og er ikke spesielt opptatt av flattskytende patroner. Her er utstyret innskutt på 200. Med kaliber 30.06, 8 grams kulevekt, og utgangshastighet på 900 meter i sekundet, er rekkevidden lang – og skottene bruker den. 

Men i løpet av de dagene vi har vært her, har jeg ikke våget å si det høyt: Jeg har aldri skutt hjort på mer enn 100 meters hold.

Innsikting

– Shoot him in the neck! gjentar Iain, som for å forsikre seg at jeg hørte beskjeden.

Jeg titter i kikkertsiktet og ser bare torv. Prøver å finne dyret, sveiper forbi et par småbukker og kjenner at jeg blir usikker. Hvilken i huleste hjort er det stalkeren mener jeg skal skyte? 

– I can't find him… 

Jeg heiser meg høyere på albuene og oppdager flere dyr som ligger nærmere oss. Kanskje…

– Okay, take your time. Take your time. It's the one second closest to us. Do you see him? His head is pointing to the right.

Iain hvisker like rolig og behersket. 

Enda litt høyere med bakkappen på geværet og – der: Nå ser jeg bukken i siktet! Fytterakkern. Det må være den, må det ikke? Den har saktens det lyseste geviret. Litt spinkelt, men flott.

STOR OG SVART: Kongen selv står der og vokter haremet sitt.

Suget i magen

Det bruser i meg. I brystet er det sambatakt. Hvordan skal dette gå?

Jeg prøver å finne stillingen, men ligger ikke godt. Men holdet virker kortere enn fryktet. Jeg tenker at det er vel likevel best å holde litt høyt. Sikter fire-fem centimeter over senter av nakken og kjenner at jeg muligens lukker øynene idet skuddet går. 

Uten snev av nøling bråreiser en masse hjorter seg. Samtlige styrter av gårde i samme retning, bort fra oss. Også bukken jeg siktet på.

– Shit! You missed – shoot him again!

Iain stirrer intenst i kikkerten. Men dyrene er i full galopp og holder maksfart. Et nytt skudd er utenkelig.

– You missed. Shit, shit! 

Jeg velter over på siden og synker sammen i gresset. Kjenner det hule suget som eter seg innover i magen: Jeg føler meg som verdens største idiot.

Høye skudd

Stalkeren viser seg heldigvis å være en habil pedagog: Ikke så lenge etter at ekkoet fra skuddet har lagt seg, utbryter han at det var da godt at kula ikke var borti i det hele tatt. Han så at skuddet gikk over, så bukken er uskadd.

– Ja, jeg holder helst litt høyt, svarer jeg – og er glad for muligheten til å vise en noenlunde fornuftig begrunnelse for valgene jeg tok:

– Ja, når man sikter litt høyt, blir det gjerne bom eller knall og fall – ingen mellomting, nikker Iain forståelsesfullt. Han forteller at han selv har bommet minst hundre ganger i jegerkarrieren, før han tar ned lettelsen min ved å legge til at han har skutt noen tusen hjorter.  

– But what went wrong? Were you a bit high?

Jeg har jo nettopp forklart at jeg siktet litt høyt? Kanskje han mener noe annet? Javisst var jeg "høy" og kanskje i overkant involvert i situasjonen. Jeg tolker ham altså slik; som at han spør om jeg var høy på adrenalin. 

Men Iain mener noe annet, oppdager jeg senere.

PEDAGOG: Iain Biggart (t.h) har også et stort hjerte, og sørger for at bomskuddet blir til læring.

Skuffelsen

Svend Arne, Iain og jeg debriefer i noen minutter. Jeg tenker at dette var min sjanse, og kjenner på skuffelsen over det jeg har gledet meg til i flere måneder. 

Men skotske stalkere lever av fornøyde jegere. Det varer ikke lenge før Iain spør: 

– Should we try to find another one?

Jeg vet helt ærlig ikke om jeg er klar for det. Kanskje ikke ennå. Kanskje ikke i dag. Helst vil jeg sitte i gresset en time eller to, men dagen varer ikke evig. Både stalkeren og jaktkompisen er milde som psykologer og backer meg. Selvtilliten reiser seg litt. Om ikke høyt, så kanskje iallfall til et nullnivå. Dessuten må vi bruke timene vi har igjen om det skal bli en ny sjanse.

Svart og stor

– Should we go for him? spør Iain. 

Han peker opp mot en uvanlig steil fjellvegg til Skottland å være. Hele dagen har vi hørt kraftige brunstbrøl fra en slukt som leder opp mot fjellet et par kilometer unna. Vi har ikke sett bukken, men den høres voldsom ut med ekkoet fra fjellveggen.

Raust, tenker jeg, fullt klar over at både godseieren og stalker Iain står for det de kaller selective shooting. Det innebærer å aldri ta ut de største dyrene, men heller felle returbukker. De som er over toppen, har sjefet over andre hanndyr og regjert kollene i mange år. Ofte er geviret på slike dyr spinklere med færre tagger. Likevel kan de lage kraftig lyd. Og Iain kjenner muligens terrenget og revirene så godt at han aner at denne er av rette slag, a shootable one.

ANSMYGNING: – Come on! Crawl beside me! hvisker Iain mens han ligger flatt mot marken.

Utfallet

Vi beveger oss rolig over keltisk lyng, og nærmer oss slukten. Nå hører vi brølene tydeligere og kraftigere. 

– Let´s go low. Behind this small hill we maybe will see him, sier stalker-strategen med lav stemme.

Igjen er det å ta av seg sekken og krype i gresset. Denne gangen åler vi oss ikke med buken nedpå, men beveger oss litt raskere enn sist. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles greit å være ørlite mer uforsiktig. Pulsen stiger iallfall ikke like voldsomt. 

Idet vi beveger oss over kammen, oppdager vi ham, høyt oppe mellom store steiner. Og det som skjer med hjortens instinkter, er merkelig, men helt tydelig.

– He has seen us! He´s coming down!

I trådkorset

I voldsomme sprang tar bukken unnabakke. Småstein spretter rundt klauvene. Det lyner gjennom hodet mitt at denne er svær. Iain har allerede gitt meg riflen.

– Shoot him if you can. They usually stop for a second or two. 

Hjorten holder sikkert 50 kilometer i timen. Men akkurat idet den er på samme terrenghøyde som oss, gjør den nettopp det; bråstopper og stirrer på oss.

– 200 meters, hveser Iain og legger laseren kontant i bakken. –You can do it!

Et øyeblikk har jeg trådkorset på bogen. Men fingeren min ligger nå på utsiden av avtrekkerbøylen. To nådeløse sekunder går. Så er bukken i fullt sprang igjen. 

Jeg følger ham i kikkertsiktet og legger merke til geviret. Det er stort. 

PLENTY MED DYR: Vi har løyve på "one beast" hver, men kan ikke skyte verken det første eller største. Dette er selektiv jakt på returbukker, noe som gjør jakta krevende.

Trygg beslutning

– You could have done it. But it was up to you to decide.

Jeg tenker igjen at dette var raust av Iain. Bukken hadde vært et solid trofé i klassisk norsk målestokk. En hjort på topp. Ingen retur. Og kanskje ikke en slik bukk vi egentlig var på jakt etter. 

Jeg snur meg mot Iain og smiler. – I´m glad I didn´t pull the trigger, but thank you. 

Holdet var langt, etter min målestokk. Øyeblikket var en brøkdel av tiden. Jeg tenker at hjorten var av den sorten som Iain kunne fått pes for av godseieren dersom den ble felt. Tillatelsen var gave nok. Roen over beslutningen min er god. 

Høye skudd II

– But what went wrong with my first chance? Why did I miss, Iain?

– You were too high. You lifted the rear of the rifle too much. Too high rear position. When you do so, the barrel will likely lift just a little bit when you shoot, and the bullet will pass above what you are aiming at. It´s a typical fault. I have done it myself several times.

Så jeg var altså “too high”, antakelig på flere måter. Både psykologisk og i skytestilling. Det gikk som det gikk.

– Making mistakes is the best way to learn, buddy, sier Iain idet vi passerer en høyde og ser dalen åpne seg. Han dunker meg lett i skulderen.

Epilog

BESTE BEIST: Så ble det min tur også. På jaktas siste dag ble forventningene innfridd.

Dagen etter, under vår siste jaktdag på Knoydart, kravler vi igjen i karrig gress. Været har på skotsk vis slått om. Nå pøsregner det, og sikten er dårlig. Men vi har funnet dyr.

Pulsen min stiger igjen og det dundrer i brystet. Pokker heller, skal det gå galt igjen? Bukken er shootable og nå er fingeren på avtrekkeren. 

Jeg minner meg selv på Iains siste utsagn: Å gjøre feil er den beste læremester. 

Jeg lar skuddet gå og hjorten detter rett i bakken.