Enhjørningen

Har besøk av en jaktkompis. Vi jakta i hele går uten at det ble løsna skudd. La nye planer for i dag, trass i dårlige værmeldinger. Planen er at han kjører bort til sitt jaktterreng nå mens det er mørkt, for å være på post når det lysner. Jeg går herfra og posterer i et skar oppe i lia. Avtalte med nabojegere at jeg går over deres terreng for å komme på post fra riktig kant.

Mørk, grått og vått

Det er fortsatt nesten mørkt når jeg tar ivei. Litt regn og nesten vindstille. Har ikke kledd meg vanntett, men mest mulig lydløst. Blir helt sikkert våt, men det skal ikke være noen lang jakt, bare noen morgentimer. Og så kan vi dra heim å fyre i ovnen og tørke oss etterpå.

Det er helt stille, ingen brøling når jeg går opp lia. Det er en slik mørk, våt og grå oktobermorgen når dagslyset kommer utrolig sakte. Prøver å gå rolig så jeg ikke blir for våt av svette. Plutselig brøler det hissig. Ikke bare en bukk, det må være to som er for nær hverandre! Og dette er oppe i haugen noen få hundremeter fra der jeg har avtalt å postere! Dette lover bra! Jeg går jevnt, og det lysner mer og mer. Plutselig et stort dyr i tett  skog foran meg. Første tanken er kronhjort, men ser fort at det er elg. Opp med børsa og ser elghode i kikkertsikte. Kolle, og den er ikke skytbar på årets kvote på vårt vald. «Kom deg unna», tenker jeg, og elgen forsvinner oppover lia.

Rett imot

Kommer fram mot posten, forsiktig og mest mulig lydløst. Nå er det greit skytelys og jeg setter meg tett inntil et einerkjerr. Grei vindtrekk og litt regn. Brølinga borte i haugen har stilna. Av og til brøler en nede i lia. Nå går det ikke lenge før det er en bevegelse mellom trestammene oppi haugen, der kommer det hjort.  «Bukken!», tenker jeg. Løfter rifla for å se den i kikkertsikte. Men der er alt grått og vått! Ned med børsa, fram med pusseklut, panikkpussing av siktet med minst mulig bevegelser, og er klar. Og der kommer et dyr rett i mot, det er ei kolle. Andre dyr ser jeg ikke, da var det ikke bukken jeg så likevel. Kolla kommer rolig rett imot jegeren, beiter litt og fortsetter. Kan ikke skyte kolle nå, den storbrøleren oppe i haugen hadde det i det minste vært artig å se. Kolla kommer nær. På tjue meter løfter den hodet, værer, ser seg omkring uten å feste blikket på jegeren. Den ser meg ikke! Men det er tydelig den kjenner ei lukt den ikke liker, den snur, går litt tilbake, står litt før den forsvinner i skogen.

Har ikke hørt skudd fra jaktkompisen, og det er heller ikke melding på telefonen. Da har han ikke skutt, og kvoten er like hel. Nå tar jeg frem lokken, setter den for kjeften og tar et langt hjortebrøl. Da blir det reaksjon! Oppe i haugen svarer det kontant! Grovt, kraftig og hissig. Og flere brøl etter hverandre. Det svarer også nede i lia. Så tar jeg lokken, slår den mot einerkjerret og skraper mot kvister. Venter litt, så tar jeg et litt mer forsiktig brøl, men nå er det ingen som svarer. Aldri godt å vite hvordan bukken reagerer, nå har jeg presentert meg, den vet at her er en utfordrer, og bukken vet helt nøyaktig hvor utfordreren er. Etter ei stund tar jeg et par brøl til. Det kommer ingen svar. Nå merker jeg at jeg er gjennomvåt. Søkk våt, men kulden er ennå ikke plagsom.

En kampkar tøffing

Hvor lenge jeg sitter vet jeg ikke. Plutselig oppfattes «noe» i øyekroken til venstre. Der er den! Kommer smygende skrått bakfra, mot jegeren. Ser en grov ragget hals mellom trestammene, og et gevir bare på ene sida, på andre sida en lang kroket øyetagg, og bak der noen avbrekte stubber! Bak den grove halsen virker dyret veldig slank. En tufs, dette er ingenting å skyte, er de første tanken, der den kommer imot meg. Jeg vrir på kroppen og løfter rifla uten at bukken viser frykt. Dette er en som kommer for å ta utfordreren! Og den fortsetter rett i mot og kommer nær. Så viser den breisida, bukken er stor den, og lang. En bra bukk likevel. Like greit å ta den, får ikke finere sjanse. Løfter rifla, og legger siktet der den tåler minst. Jaktkompisen hører ikke skuddet, men får ekkoet fra lia og forstår hva som skjer. Vi får kontakt på telefon og jeg må si som det er: Bukken er dau og spenninga er over! Får gratulasjon tilbake, men sier en «enhjørning» er ikke mye å gratulere med.

Begge har vi skutt nok hjort, men det er alltid ny spenning og nye opplevelser med å overliste hjorten. Ingen jakter er like. Alltid spennende å lokke hjort, å utfordre den, hisse den opp, lure den til å komme for å ta en rival. Denne gang var det ingen praktfull kronhjort, men en tøffing med grov raggete hals og gevir som er knekt i kamp. En tøffing som kommer rett imot jegeren for å ta den som har utfordret ham! Og så avsluttes jakta med ei kule der bukken går rett i bakken femten meter foran jegeren.

Men nå begynner arbeidet. Jeg drar kniven og veider ut dyret. Som vanlig på denne tida lukter der stramt og vomma er tom.

Så kommer jaktkompisen. Han har jaktet i terrenget i mange år, men nå får han en ny opplevelse. Å dra bukk på godt over hundre kilo ned lia har han ikke prøvd før! Og det før han har fått frokost! Senere blir det godt både med dusj, tørre klær og frokost!

Neste dag skyter kompisen dobbel på kolle og kalv, og bukkeskytteren skyter en spissbukk. Men det er «enhjørningen» som vil bli husket.