I september kjører han 170 mil aleine for å jakte hjort. 850 kilometer hver vei, fra Birkenes langt sør i Agder til Tingvoll på Nordmøre.
– Og det er det vel verdt, fastslår Knut Olav uten å nøle så mye som et sekund.
Sørlendingen var egentlig ikke hjortejeger. Han var interessert i alt i naturen, men elg og elgjakt var det gjeveste. I 1989 flyttet Knut Olav med familien til Tingvoll, langt fra jaktmarkene på Sørlandet til et elgfattig Nordmøre.
Her var han brått i et godt hjortedistrikt, men uten forhåpninger om å få slippe til på hjorten. Noen mårfeller sørget for å døyve det verste jaktsuget, men ellers måtte han tilbake til Sørlandet når elgjakta startet.
Les også om gjengen som fikk både elg, hjort og rådyr på ett kveldsdrev!
Ikke som planlagt: Kolla viser seg å være langt større enn Knut Olav anslo. Elgjegeren fra Sørlandet må innse at han gjorde en feilvurdering.
Fram og tilbake er like langt
Så viste det seg at en skolekamerat fra videregående i Kristiansand hadde giftet seg til gård og hjorteterreng i Tingvoll. Da terrenget ble ledig i 1995, fikk Knut Olav spørsmål om han hadde lyst til å overta?
– Hjortejakt? Selvfølgelig slo jeg til. Med unntak av utenlandsopphold i tre år, har jeg siden jaktet her hvert år. Kvoten pleier å være 2-3 dyr, og blir alltid fylt. Jeg husker godt den første høsten. Det var tildelt kun ett dyr på eiendommen. Dyret ble felt en morgen langt ut i jakta med rimfrost på bakken, mimrer Knut Olav.
Hjortejakta gikk greit så lenge han bodde på Nordmøre, men i 2014 flyttet familien tilbake til Sørlandet. Riktignok slipper han lang reise til elgjakta i Birkenes. Men nå er han blitt så knyttet til hjortejakta at han må kjøre til Nordmøre for å få jaktuka si, helst tidlig i september slik at han er ferdig før elgjakta begynner på Sørlandet.
«Da brøler det grovt. Det var nært! Jegeren kjenner spenningen krype oppetter nakkeskinnet. Like etter kommer den ut av skogen. Jegeren tenker: Den der er ikke dårlig. Den er bent fram ufattelig staselig!»
Skogspost: Ingen bukkefall i dag, men han har både hørt og sett bukker. Dermed kan han planlegge neste trekk på vei mot storbukken.
Endelig kronhjort
Jaktformen er helt enkel gluggjakt. Oftest posterer han i løa og skyter dyr som trekker eller beiter over innmarka morgen eller kveld, med mindre det klaffer med ei måneskinnsnatt.
Da Knut Olav begynte å jakte her, var det bra med dyr i terrenget. Men det fantes nesten ikke voksne bukker i bestanden, og følgelig heller ingen brøling. Med bedre forvaltning har dette endret seg, slik at det nå er både kronhjort og brøling.
Så i år gleder han seg virkelig: I tillegg til ungkolle, har han for første gang på ti år fått tildelt voksen bukk. Men det betyr et problem: I september er det ikke voksne bukker i terrenget; hit kommer de først i siste del av september. Vil han skyte kronhjort, må han være på plass tidlig i oktober.
Les Joar Søhoels supertips til hjortejegere
Gluggjeger: Fra denne gluggen har Knut Olav skutt mange hjort. Denne morgenen ble det også en.
Revens dans
Det blir likevel en tur innom terrenget i begynnelsen av september. Men på jordene tusser det av sau når han ankommer. Det lover ikke godt, og det er iallfall ingen vits i å postere i gluggen.
Han setter seg i skogkanten ved en del av jordet der det ikke er sau. Idet det såvidt begynner å lysne, skimter han noen hjort som trekker forbi, men det er altfor mørkt til å se hva slags dyr det er. En rev kommer isteden sprettende utpå morgenkvisten, hopper og springer mellom sauene. Det er iallfall god underholdning når det har vært lange timer på post!
Påfølgende kveld er det bare sauen som holder ham med selskap, og neste morgen tegner til å by på det samme. Idet han reiser seg for å strekke ut stive knær, ser han en brun rygg. Lydløst siger jegeren ned på stolsekken igjen.
Tre dyr. Kolle, kalv og en ungbukk. Det er fint skuddhold og godt lys. Jegeren vurderer: Skal han ta bukken, eller gamble på en større bukk senere i høst? Erfaring sier at det kan være lurt å utnytte de sjansene som byr seg når det handler om jakt. Men tvilen kommer likevel ungbukken til gode.
LES OGSÅ: - Viktig at det felles nok hjort
Til topps på jaktterrenget: Etter en slitsom jakttur i bratt og ulendt mark, kan både kaffen og utsikten nytes.
Ungkolla som ble storkolle
Etter å ha gjort unna starten av elgjakta i Birkenes, blir det dermed langtur igjen.
Før det er lyst, tar Knut Olav plass i gluggen. Sauen er borte, og den tålmodige jegeren venter. Ei kolle kommer trekkende over jordet. Ingen kalv følger kolla. Jegeren tolker det som ei lita kolle og skyter. Men når han kommer fram til dyret, blir han i tvil og må tilkalle en jaktkompis. Han ser fort hva dette er: Ei stor kolle som har kalv.
At hjortekalven ikke følger mora, er helt vanlig i brunsten. Den muligheten har ikke sørlendingen tenkt på, siden elgkalven som oftest følger kolla også i brunsten. Han må innse at han har gjort ei feilvurdering, sjøl om han ikke er den eneste som har tatt feil av stor og liten kolle. Men på valdet er samarbeidet godt: Kolla overtas av en jeger som har lite dyr på sitt terreng.
LES OGSÅ: Slik lokker du på elgen
Detaljer: Noen bukker er lette å kjenne igjen når geviret er utvokst. Den nærmeste er helt spesiell, en femtentagger. Bukken til høyre er ved første øyekast en stor titagger uten issetagger, symmetrisk med lange tagger. Men på baksiden av baktaggen i høyre krone er en liten tagg i tillegg; en spesiell detalj som gjør at bukken lett gjenkjennes. Dette er Knut Olavs kronhjort!
Første bukkemøte
Dermed kan Knut Olav fortsette å jakte kveld og morgen. En morgen planlegger han og en jaktkompis å dra grytidlig opp i lia for å prøve seg med lokking. Men planen må endres brått: De skimter en skygge ute på et jorde. En stor skygge.
Jegerne venter, men bukken har lukta lunta. På brølinga høres det hvor den tar veien: Straka vegen, rett mot Knut Olavs faste gluggepost. Han hiver seg i vei for å komme fram, men bukken er for lengst passert i det han ankommer.
Likevel – dette lover da godt! Det er flere bukker i området, og flere som brøler. De to påfølgende øktene går dermed med til å lokalisere en ny post som ser ut til å ligge midt i trekkområdet.
Stor og flott: Her er det ikke mulig å se den ellevte taggen bak høyre krone. Geviret er utvokst og det nærmer seg skuring.
Kronhjortens kamp
Neste kveld går han tidlig ut, fast bestemt på å skyte den første bukken han får sjanse på. Han vet hvor han skal jakte, men er usikker på hvor han skal sette seg på post. Her har han aldri skutt hjort før.
Først setter han seg høyt med god oversikt, men innser at det blir for lange hold til der han venter dyra. Han prøver lengre nede og finner en fin post i skogkanten. Her er det en stabil trekk mot ansiktet.
Brått begynner det å brøle i skogen ikke langt unna. Så blir det stille. Lenge.
Ei kolle og en kalv kommer ut fra skogkanten. De begynner å beite foran ham.
Da brøler det grovt. Det var nært! Jegeren føler spenningen krype opp nakken.
Like etter kommer den ut av skogen. Jegeren tenker: Den der er ikke dårlig; den er bent fram ufattelig staselig! Kronhjorten stuper i smellen.
Foran ham ligger en stor og flott kronhjort. Nå trenger han hjelp og ringer jaktkompisen igjen: Her trengs både firehjulstrekker og tilhenger, samt en som ikke er redd for å sette kniven i brunstig bukk.
Her ble det action på elgjakt i Sør-Varanger!
Siste reis: En kjenning har falt. Som en jaktveteran en gang sa til meg: «Den skulle ha levd, men slik er jakta.»
Oktoberjakt med mer mersmak
Ungdyret gjenstår, og nabojegeren har lurt på om han ikke vil bli med på et drev høyt oppe mot fjellet. Høstmorgenen er så fin som den kan være. Det er klart, vindstille og hjortebrøl i liene! Knut Olav går et stykke opp fra gården før han setter seg til å vente på klarsignal fra posten.
Mens han hører på brølinga, tenker han at oktoberdagene har gitt en helt annen jaktopplevelse enn de første årene. Da han var fersk i hjorteskogen, visste han ikke hva hjortebrunst og brøling var. Oktoberskogen var stille av feilslått forvaltning. Nå har han fått oppleve den intense stemningen, og til og med skutt stor kronhjort!
Når postjegeren melder ifra på radioen, tar han i vei. Det er bratt, det er berg og det er steinur. Han stopper og lytter til en brølebukk. Nå beveger den seg nedenfor jegeren. Det er så tett at han ikke klarer se den, og de skal uansett ikke ha bukk i dag.
Han fortsetter forsiktig oppover. Snart ser han kolle og kalv sette fart på kort hold opp gjennom ulendt terreng, litt senere ei stor kolle. Han krysser att og fram, høyere og høyere gjennom gammel naturskog med stier og spor av hjort. Brått blir han vár hodet av en hjort som står stille og ser rett på han. Han rekker ikke å se hva slags dyr det er, før den brått er borte.
Mot toppen blir terrenget slakkere, og han kaller opp posten. I alt seks hjorter har passert, uten at noe var riktig sort. Så setter jegerne seg i lyngen frampå ei høyde med vidt utsyn over fjord og fjell, og tar fram termos og niste. Det ble ikke hjortefall, men smygjakta i gammelskogen har gitt mersmak. Han blir visst ikke kvitt hjortejaktbasillen med det første.
Kjenning i august: Det er på denne tida bukken skurer geviret på busker og kjerr og fjerner basthuden. Her er geviret ennå delvis lyst, men blir fort mørkere av bark og sevje som gjør geviret mørkebrun. Gevirspissene som er glatte forblir lyse.
Knut Olavs kronhjort
Dyras vandringer er ikke lett å forstå. Merking har vist at noen hjorter, spesielt koller, har fast tilhold i et begrenset område på noen kvadratkilometer. Andre hjorter kan trekke over lange avstander.
I terrenget der Knut Olav jakter, er det bra med koller, kalver og ungdyr hele året. Hvor mange av disse som er stedfaste og hvor mange som trekker, er vanskelig å si.
Men bukkene her trekker alt etter årstid og brunst: På vårtrekket kan det av og til sees bukk, men om sommeren er de borte. Sist i september er de her plutselig, før de forsvinner straks brunsten er ferdig.
Kronhjorten som Knut Olav felte, ble raskt gjenkjent av fotografen. Den har jeg hatt i kamerasøkeren mange ganger sist sommer: Ei mil fra jaktterrenget er det et område som samler mye bukk sommers tid. Der hadde han sommerbeite.
Men hva med de heldige jegerne som jakter i dette bukkeeldoradoet? Når jakta begynner, må de være raskt ute: I løpet av få dager forsvinner bukkene herfra, og kommer ikke tilbake før neste sommer for å feite seg opp igjen!
Les flere fine saker fra hjortejakt!
