Smygjakt etter hjorten

LES OGSÅ: Hjortejeger Joar Søhoels supertips til hjortejegeren

Smyg hvert sekund

Gradvis trer landskapet fram på nytt under oss – dessverre fortsatt uten hjort. Det har gått nær halvannen time sia vi lista oss ut av bilen, så øynene er for lengst tilvent mørket. Det er heller den skarpe kontrasten som tar fra oss jaktmuligheta ei kort stund.

Men Helga-Mari har ellers utnytta hvert sekund så langt. Allerede idet vi satte beina på graset utafor grunneierens oppkjørsel, gikk hun rett i jaktmodus. Smygjegerens langsomme, avmålte bevegelser. Blikket som pendler fra side til side, mens føttene lydløst finner veien på kjente stier. Inn i glissen skog, opp på en liten kolle for å ta overblikk, før vi krysser myra fram mot berghumpen Toppen. Her går det bratt opp et skar, før vi må ta i bruk et tau for å klive opp det siste svaberget.

Tredve meter før posten stanser Helga-Mari. Drar buffen opp bak i nakken og rundt foran nesa, slik at bare ei smal stripe med øyne glimter fram. Hun hekter løs riflekolben fra Gunslingeren, en bøyle i beltet som låser rifla bak på ryggen, særlig nyttig når hun går lange ettersøk. 

Med rifla klar tar hun de siste skrittene fram, før hun synker stille ned og blir sittende. Dønn i ro. Gjort dette før, ja.

LES OGSÅ: Jenter kan også skyte

«Jeg så den på langt hold. Den hadde stø kurs bak noen trær, slik at jeg ikke fikk skutt. Men så vinkla den. Jeg venta til den var rett foran meg. Da løfta jeg rifla i en bevegelse og felte bukken på to meters hold.»

Jaktlykke med solojakt

Helga-Mari – av mange kjent under nicket Jaktlykke på jegerforum og via egen blogg – jakter mest hjort, og mest alene. Det var ikke gitt at jenta som vokste opp dels i Stockholm, dels i Sveio, skulle begynne med jakt. Men da hennes daværende samboer helst tilbragte mesteparten av høsten på jakt, tok hun jegerprøven og heiv seg med. 

Dette var i forkant av fasen der damene begynte å innta jaktmarkene for alvor. Følgelig har hun vært vitne til ei formidabel utvikling i løpet av 25 år med jakt:

– Jeg husker fortsatt kavet rundt den første turen, da vi skulle på elgjakt i Valdres. Da samboeren min fortalte jaktlaget at «damå» ville være med, måtte de ha telefonmøte for å drøfte det. Likevel, da vi møtte opp på jakthytta, var det en som utbasunerte at kvinner ødelegger jakta. Jeg trodde han tulla, men det gjorde han åpenbart ikke: Som den eneste på laget fikk jeg ikke tildelt jaktradio. Så gikk det ikke bedre enn at jeg skjøt elgoksen. Og der satt jeg da, uten jaktradio og ute av stand til å gi beskjed, for jeg hadde jo fått streng ordre om å ikke røre meg… flirer Helga-Mari.

Bein i nesa, glimt i øyet

Nå er det slutt på spørsmålene om hun veit att og fram på rifla når hun kommer for å skyte storviltprøven. Så er hun da også kjent som en habil jaktfeltskytter. Og hjemmelader. Og ettersøksjeger. Kort sagt: En vanlig, i overkant lidenskapelig, jeger. 

– Det er jo der fokuset bør være; at jeg er jeger. Ikke at jeg er kvinnelig jeger. Fortsatt ser jeg ofte at aviser og magasiner trekker fram damene fordi de er damer, ikke fordi de er dyktige jegere. Det blir reportasjens fokus, istedenfor at det er jaktlagets innsats som trekkes fram, sukker Helga-Mari.

Hun undres over bimbogreia som fort følger damene inn i deler av jaktkulturen, særlig de som profileres på sosiale medier. 

– Dette er damer du sjelden hører særlig om i jaktsammenheng. De dukker opp på noen instagramposter med ei rifle, også er de bare… gone! Jeg husker særlig en setting; jeg lurer på om det var ei Afrikajakt, der det var ei som poserte med hjertet til et dyr. Tonnevis med sminke, ikke et hårstrå lå feil. Men hun kunne ikke få blod på fingrene, så hun hadde tredd en plastpose over hånda. Er du jeger, så må du pinadø tåle blod! Heldigvis var det flere som reagerte da. Jeg mener, GI MEG DET HJERTET, utbryter Helga-Mari og ler.

LES OGSÅ: Magisk møte med kronhjorten

Gå lite, se mye

Okei, okei, vi tar poenget – Jeger er jeger: Som solojeger har Helga-Mari reflektert over hva som er strategier for suksess og hva som forårsaker fiasko. Det viktigste er at jaktformen ikke er gitt for alle.

– Har du det i deg? Har du tålmodighet til å sitte som ei saltstøtte i to timer? Hvis du får makk i beina og kløe i hodebunnen etter fem minutter, bør du heller gå, enten på rein smygjakt eller med hund. Ex'en min var slik. Det handler ikke om dyktighet som jeger, men hva du passer til, understreker Helga-Mari. 

Utover det vanlige med å ha nitidig fokus på vindretning og kjenne sitt terreng med omsyn til viltpassasjer, beitesteder og hvilesteder, trekker Helga-Mari fram det å ha smyginga som et mål i seg sjøl:

– Ikke tenk på at du skal komme deg til det utkikksstedet eller til den posten. «Gå lite, sjå møkje», pleier jeg si. Er du på smygjakt, må du ha fokus på usynlig og lydløs ferdsel i alt du gjør. Det krever et eget tålmodighetsgen, fastslår hun.

Jegerburka

Det gjelder både det du har på deg, hvordan du beveger deg og alt som kan skape lyd.

– Borrelåser, klær som rasler og glidelåshemper som klirrer mot kikkerten er en evig kilde til frustrasjon. Men er det en lyd som du hører når det ikke er et vindpust; når stillheten blir nesten øredøvende, da er det et problem som du må løse.

Sjøl har hun en gammel militærjakke i bomull som hun bruker til smyg når været er fint. Er det antydning til regn, sverger hun til en VRTBR-dress med sid anorakk. Den er lydsvak og anvendelig ved at den dekker godt når hun sitter i ro, samtidig som den er luftig når hun er i bevegelse.

– I tillegg til en fleece med høy glidelås i halsen, bruker jeg gjerne en buff. Den kan jeg trekke opp over haka. Med en caps som skjermer godt over øynene, trenger jeg ingen kamomaske eller maling for å skjule det hvite i ansiktet. Jeg pleier å kalle det for jegerburkaen min. Den bruker jeg også når jeg skyter på jaktfeltstevner, for da klarer jeg på en måte å lukke ut alt anna.

Stål i bein og armer

Et anna viktig moment er kroppskontroll: Helga-Mari har drevet med kampsport og pilates, slik at hun har trent mye balanse og styrke. Men tiltakende ryggproblemer med trange nervebaner ut fra ryggmargen holdt på å ødelegge alt. 

– På det verste klarte jeg ikke stå på det ene beinet. Muskulaturen ble helt død. Når jeg satt på en medisinball og løfta det ene beinet, ramla jeg av. I 2007 fikk jeg operasjon. Hard trening i sju måneder etter dette fikk meg på beina igjen. Fortsatt mangler jeg noe følelse i det ene fotbladet, men jeg er sterkere enn noensinne.

– Treninga gjør at jeg klarer å fryse midt i ei bevegelse. Det kommer godt med når jeg smyger inn på dyr, sjøl om det er helt åpent: Du veit, det øyeblikket når dyret brått ser opp og stanser tygginga, da klarer jeg stå dønn stille og holde balansen. Jeg tror mange jegere kunne ha vært godt tjent med å trene på slike balansebrett som du får kjøpt på sportsbutikken. 

Helga-Mari kan smyge rett mot dyr som står åpent og beiter: Har du god vind, er det fullt mulig. Det handler om å gå kontrollert. Men hvis du «rikser» til sides og vifter med armene, da farer de av gårde tvert.

LES OGSÅ: Therese jakter ryper med rottweiler

Begrensa kikkertbruk

Det samme kravet til ro gjelder på post: Før Helga-Mari kommer fram, har hun gjort seg klar, samt bestemt seg eksakt for hvor og hvordan hun skal sitte. Hun setter seg rett i en komfortabel stilling – og der sitter hun til hun skal gå igjen, om det så tar to timer.

– Det funker ikke hvis du må røre på deg støtt. Tenk om det står et dyr i buskene bak skogbrynet og lurer på om kysten er klar? Om du stadig vekk må justere på lua, er det garantert at de ser deg.

Av samme årsak er Helga-Mari skeptisk til overdreven kikkertbruk på post. I tillegg er hun redd for å gå glipp av noe, hvis fokus er vendt feil vei med kikkerten.

– Det kommer sjølsagt an på posten: Sitter du godt i skjul, spiller det ikke så stor rolle. Og under smyging kan jeg godt bruke kikkerten, fordi jeg da uansett er i bevegelse. Men sitter jeg eksponert, stoler jeg på at jeg med det blotte øye ser det som er av bevegelser. Som regel har du jo maks 80-100 meter sikt i skogen, og da bør du normalt få med deg det som rører seg. For husk at hvis du sitter i ro, er jaktsituasjonen på mange måter snudd, ved at det er dyra som beveger seg, og ikke du som jeger.

Rekordbukken

Hennes hemmelige strategi i tillegg, er at hun bruker ventetida på post til å planlegge skuddet og alt som leder fram til dette: Kommer dyra fra DEN eller DEN kanten, har hun tenkt gjennom hvor hun kan skyte, hvilke bevegelser hun må gjøre for å få rifla skuddklar i posisjon, og når hun kan gjøre dette med minst mulig oppmerksomhet fra dyret. Drillen på dette gjør at alt skjer i en flytende og lydløs bevegelse uten at hun tenker på noe anna enn sjølve skuddet. 

Dette utnytter Helga-Mari maksimalt. Hun skyter ofte dyr på kloss hold. Rekorden har en råbukk. 

– Jeg så den på langt hold. Den hadde stø kurs bak noen trær, slik at jeg ikke fikk skutt. Men så vinkla den og kom på skrått inn mot meg, sjølsagt fra «feil» side sia jeg er linksskytter. Den virka veldig målretta og ble ikke oppmerksom på meg i det hele tatt. Jeg venta til den var rett foran meg. Da løfta jeg rifla i en bevegelse og felte den på to meters hold.

Hun mener det er viktig å ikke overdrive jaktøktene. Jakter du for hyppige eller for lange økter i slengen, blir du sliten mentalt. 

– Det er ikke noen vits i å sitte sju timer på post. For det ene klarer du ikke være konsentrert så lenge, for det andre er det ikke noe poeng: Dyra har en periode på morgenen og en periode på ettermiddag/ kveld der de er aktive. Å postere langs vilttråkk midt på dagen er meningsløst, for da ligger de uansett og hviler.

Jaktidioti og jegerbasiller

Men Helga-Mari er den første til å innrømme at det kan være hardt å besinne seg når jegerbasillen herjer som verst. Sjøl har hun gått fra to strake nattskift, via bursdag for barnebarnet, til å dra ut på måneskinnsjakt i bitende kulde.

– Jeg hadde sett på fullmånen to netter fortløpende på jobb, og var helt sjuk etter å komme meg ut. Da første frikveld kom og barnebursdagen var omme, var jeg innstilt på å komme meg tidlig i seng fordi jeg var stuptrøtt. Så kom månen opp. Da tenkte jeg «helvete heller». 

Klokka halv tolv dro Helga-Mari ut («helt idioti», medgir hun). For ikke å skape støy med bilen inn mot bøen, parkerte hun langt unna – med den konsekvens at hun isteden måtte smyge en kilometer langs knasete grusvei. 

– Jeg satt der til klokka var nesten 02 i sju minusgrader. Da var jeg så gjennomkald at jeg tenkte det kunne være det samme med hele hjorten. 

Men neste kveld var det på'n igjen. Da kom hun seg heldigvis ut litt tidligere. 

– Klokka halv tolv kom de, en hel bøling. Så da bare bestemte jeg meg: Løfta rifla og skjøt ei ungkolle.

Tips til solojakt

Kombinasjonen smygjakt og postering er effektiv, fordi du kan sette deg når du blir varm, og bevege deg når du begynner å bli kald. Her er Helga-Maris råd for solojakt.

• Gå lite, se mye: Lydløs ferd er målet i seg sjøl når du jakter solo på smygjakt. Har du hast, støkker du fort dyra.

• Demp deg: Eliminer alt som gir lyd. Skrell utrustninga, så har du minst mulig å dille med på post.

• Ikke lys opp: Dekk ansikt og hender. Lyse flater er ufattelig synlige i en mørk skog, særlig hvis du må bevege deg litt.

• Ha kroppskontroll: Balanse er viktig for å ikke trå feil og for å fryse midt i bevegelser.

• Jakt konsentrert: Jakt morgen og kveld. Midt på dagen hviler hjorten på plasser der den har stålkontroll.

• Sitt stille: Gjør deg helt klar før du går fram og setter deg på post. Kle deg slik at du ikke fryser – for det kommer du til å gjøre uansett.

• Fokuser: Din viktigste jobb på solojakt er å sitte dønn stille og være oppmerksom. Prøv å glemme mobilen imens og fokuser på jakta.