Minner fra tidligere år skal nå fornyes og det er ryddet plass til nye. Forberedelsene er unnagjort med kvalitetstid på skytebanen og konstruktiv prat og planer er lagt i fellesskap med jaktlaget. Hjortejakt er jaktformen der du kan snike på egenhånd, bedrive posteringsjakt eller kjøre litt drivjakt. Her er det bare å velge etter terreng og ønsker. Den sosiale biten er blitt viktig for undertegnede, og da av flere grunner. Greit med flere armer og bein når dyr skal hentes ned fra fjellet og slaktejobben skal gjøres. Noen av oss kjenner også litt på kroppen at tidens tann har gjort noen justeringer.
REGELBRUDD: Blid jeger med kolle skutt der det ikke skulle skytes…
Gleden over felt hjort som deles med jegervenner rundt fallet og ved peisen senere på kvelden er en ekstra bonus som undertegnede og svært mange setter meget høyt. Mange minner blir tatt fram og børstet støv av – og blir gjerne meget levende utover kvelden. Men spørsmålet er nå som alltid: Hvordan blir årets hjortejakt?
Vel, vi er sterke i trua og optimister har vi alltid vært, så jeg tenker det kommer en historie eller to om ikke så lenge. Den som lever får se. Her kommer noe minner som fortsatt er meget levende og som alltid gir oss masse håp og tro på det vi driver med – hjortejakt
BEKREFTELSE: Helt greit, vi er innafor.
KOLLA I STYGGMARKA
Av og til så lurer jeg på hvorfor noen av gutta i laget på «død og liv» må skyte dyr på steder der det egentlig bare er hjort som kan ferdes? Svar: Jo, det var faktisk der hjorten var… Ok, men vi har faktisk en avtale i laget om at noen steder dropper vi akkurat den formen for hjortejakt! Men, nei da. Her kommer en liten historie om kolla til Jan Erik, som han bare måtte felle, «der ingen kunne tru at nokon kunne gå»
Nede i dalen lå tåka som ulldotter i landskapet. Regnet hadde tatt en liten pause og vinden holdt stø kurs. Ypperlig jaktvær, og vi hadde splitta lag lenger nede i lia. Undertegnede skulle snike seg rolig opp til myrene og Jan Erik skulle snuse litt på terrenget som grenset til styggmarka og de bratte stup. Så langt alt bra!
MEKTIG: Slike storbukker gjør noe med pulsen.
Men så vil det seg slik at jegeren med det frodige skjegget går rett på et ferskt spor, som det formelig ryker av! Wow, jakta er i gang. Kort melding på radioen og jeg rekker ikke svare før jeg skjønner hvor dette bærer hen. –Skyter du dyr i styggmarka så må du dra den ut sjøl, husk det! Det kvitteres og jeg tenker mitt.
Stillheten blir plutselig påfallende og jeg retter blikket mot vest. Lyden er dempet, men ikke til å ta feil av – skudd! Faen, tenker jeg. Men like fort er det glemt: Hva ble det? Tiden tikker rolig mot fem minutter før Jan Erik er på tråden og kan fortelle om nydelig kolle og en passe dose med dramatikk. Etter skuddet hadde kolla tatt kurs rett mot et av juvene, men til alt hell kapitulert under ei tørrfuru og blitt liggende. Turen tilbake glemmer jeg aldri, og nye regler er på plass – trolig til ingen nytte..?
DRØMMEBUKKEN
Vi hadde sett den flere ganger, men den hadde unnsluppet Hennings kule(r) på magisk vis. At noe så stort kan bli usynlig for så å forsvinne, er nesten merkelig. For det var slik vi hadde opplevde det, både én og to ganger.
Brunsten var over og denne bukken hadde gjort jobben, men den hadde fortsatt noen kilo igjen på kroppen – og geviret da! Den ruvet godt der vi hadde sett den liggende på ei berghylle høyt oppe i fjellsiden, med utsyn over hele dalen og oss jegere som gjorde det vi kunne for å bli usynlige. Med morgenens bilde av bukken godt festet til netthinna bar det ut med nytt håp i vill vestlandsnatur, og de siste timer med skytelys. Denne kvelden skulle snart bli til et evig minne for flere enn bare jegeren/skytteren.
LES OGSÅ: Enhjørningen
SAMHOLD: Resultatene lar ikke vente på seg når vi drar lasset sammen.
Vi er sent i november, litt snø henger på fjellsidene og det trekker kaldt fra øst – som alltid. Valg av rute er egentlig ganske grei da vi ønsker å komme så nær der vi så bukken sist. Som brikker i et spill forserer vi terrenget med varsom fot.
Henning har skjerpet blikk, og rifla i kaliberet .300 Win. Mag. er i høy beredskap der den henger klar over høyre skulder. Undertegnede har kamera og kikkert som våpen. Tanken på at vi kanskje vil komme til skudd på den praktfulle bukken gjør noe med settingen og nervene – oppspilt er bare fornavnet!
MYSTIKK: De store bukkene setter tanker og fantasi på prøve.
Vi har kommet et godt stykke i riktig retning da vi blir var bevegelse oppe i ura – hjort! Vi fryser i bevegelsen og lurer håndkikkertene i posisjon.
En liten bukk i følge med flere andre dyr, også en bukk, har oppdaget oss! Majestetisk står den og skuer ned på oss. Pokker, blir forsøket og håpet om den store ødelagt av denne gjengen? Vi venter i spenning. Så, med forsiktige bevegelser trekker dyrene seg tilbake, uten panikk.
Puh, jakten kunne fortsette...
TRIVSEL: Ildstedet har i årtusener varmet veidemenn som oss.
LYKKEN SNUR
Tiden går fort når man kjemper mot lyset, og nå hadde det gått en drøy time av kvelden allerede. Skytelyset jobbet mot oss! Vi måtte sæle på og fortsette mot målet. Et nytt dyr kan skimtes til høyre for oss, men den utgjør ingen fare – den er fullstendig uvitende om vår eksistens. En rask titt med kikkerten og dyret blir til ei kolle, men så skjer det noe: Sakte gror det opp et gevir ut av ryggen på dyret og plutselig så står selveste storbukken der, rett bak kolla! Med rolige bevegelser kommer bukken mer og mer til syne og nå står den plutselig med hele breisida til. For en bukk!
Henning svelger tungt! Problemet er at vi ligger litt kinkig og er helt avhengig av å komme mer i posisjon, og nærmere. Vi har to muligheter: Vente og satse på at de kommer vår vei, eller ta sjansen på å snike oss til en bedre posisjon, med fare for å støkke bukken – hva gjør vi?
UVIRKELIG: Her ligger en drøm som har blitt til virkelighet. Det er bare å gratulere.
Vi tar ingen sjanser og blir liggende. Henning finner seg en litt bedre stilling og gjør seg klar. Kjenner jeg blir tørr i munnen. Nå er det to ting som må klaffe: 1. Bukken må komme litt nærmere. 2. Innen 20 minutter – skytelyset er på vei til å bli natt. Men så skjer det.
«Denne dagen et liv» - bukken kommer som bestilt og det er fortsatt 10 minutter igjen av skytelyset! Innslaget høres som et piskeslag og den staselige bukken tar noen støtteskritt før den segner om på en liten grønn flekk av moder jord. Øyeblikk som dette gjør noe med en jeger, og det er ingen overdrivelse når jeg sier at hjortejakt gir livet mening.
RETT PLASS: Her har skuddet truffet der det skulle - lungetreff.
DE SMÅ TING
Når det gjelder rekreasjon og opplevelser så er jakt generelt noe av det beste et menneske kan bedrive – mener nå jeg. Er du innstilt på natur, spenning, opplevelser, og ikke minst: Dedikasjon, ydmykhet og ærefrykt for jakta, ja, da har du saktens et rikt liv. Naturen byr av seg selv hele tiden. Stemninger og variasjoner i landskap skapt av forandringer gjennom lys og årstider gjør det hele storslagent. Finner mye fascinasjon og glede i å fange disse øyeblikk på «film.»
Trofebilder er nødvendigvis ikke bare dyr med store gevir, men like gjerne ei kolle badende i en soloppgang på en seng av tåke. Jaktprat og felles hygge på koia etter endt jakt foran en varmende ovn gjør ikke stemningen noe særlig dårligere den heller. Uten mat og drikke duger helten ikke, og det tror jeg vi jegere er flinke til å anerkjenne. Vi høster av naturen og nyter i lange drag av hva den har å by på. Skitt jakt folkens!
Hjorten
Vestlandsfylkene og deler av Sør-Trøndelag er fremdeles å regne som "kjerneområdene" til hjorten, selv om det i dag blir jaktet hjort over storparten av Sør-Norge og langt nord i Nordland fylke.Hjorten er fremdeles i kraftig ekspansjon både sør-, øst og nordover. Hjorten utgjør en betydelig ressurs som kjøttprodusent, der en anslår at det årlige utbyttet fra jakta utgjør om lag 2000 tonn kjøtt. Førstehåndsverdien av kjøttet er over 200 millioner kroner.
Ifølge SSB er det over 40.000 jegere som årlig jakter hjort. En liten del av dyra dør av naturlige årsaker; det anslås at 95% av hjorten dør av en kule!
