Himmelbukken

Den godeste Johan byr sjenerøst på speka hjortehjerte, og er uforskammet opplagt selv om klokka bare såvidt har passert halv fem i beksvarte vestlandsnatta. Da hjelper ikke en gang spekemat på en heller manglende matlyst. 

Men jamen kan det trengs litt muskelstimulerende tilskudd når brattlia reiser seg steil og nærmest utilgjengelig og tilsynelatende rett til himmels. Men Johan veit råd og kjenner til de fleste rekslene som både hjorter og geiter har brukt for å komme seg noenlunde trygt opp og ned.

Gode 300 meter sterk melkeproduserende høydeforskjell mellom havnivå og posteringsposisjon krever god lungekapasitet og ungdommelig motorikk for å bli forsert i løpet av den kort demringstimen. 

Det er utrolig godt endelig å kunne puste ut etter himmelfarten, la hvilepulsen synke til 120 øresusende dunk, isolere kroppen med tørre tekstiler, finne behagelig sittestilling i ly for verste havsnoa og la håndkikkerten sveipe over steile fjell og daler i jakta på hjorten.

Ingen storbukker med greiner så store og ville som rotvelter på hodet står på kvota i år. Og kanskje er det like bra. For valdet er vanskelig skapt av Vårherre for å jakte på storbukk. Naturligvis kan du ha mer flaks enn å vinne i Lotto, men storbukken har sine steder å gå. Og det er sjelden over denne fjellstripa med karrig vestlandsnatur. Sky og var som styggen sjøl er i dagslys, alltid på vakt og redd sin egen skygge i demring og skumring. Bare i nattmørket er han rimelig trygg, nesten som den forstår at menneskene ikke kan kunsten å se på denne tiden av døgnet.

En rypestegg skratter i tussmørket og får svar fra sine naboer i nord og sør. Kanskje er det hønsegården som vekker et lam som breker så sårt høyere opp i fjellsida. Hese ravneskrik understreker lammets sårbarhet. Det er flere enn oss tobeinte som er på jakt. Irritert bjeffing fra en usikker rådyrbukk røper at noe er på gang i motsatt himmelretning. Kanskje blir den jaget av en hissig hjortebukk. Trolig mer sannsynlig blir den forstyrret av en annen hjortejeger som også klatrer mot himmelranda.

-Der, puster han Johan fram mellom smale lepper og får elgjegeren fra Østlandet til å hoppe av spenning. Men kikkertretningen tyder på nabovaldet, og så snart fokus på tyskeroptikken er finjustert, avtegner en spissbukk seg tydelig i silhuett. Lenge står den urørlig før den svarte dyrefiguren bikker over kanten og blir borte.

Etterhvert som skytelyset sakte smyger seg fram mellom frodig bjørkeskau og puslete granvekster, avslører håndkikkerten at det formelig kryr av dyr i hjortelia. Kolle og kalv, to koller, nei, tre koller eller enda en kalv vokser fram fra ingenting. 

Men etterhvert som dagslyset maler konturene av barsk kystnatur med bred og frodig fargepensel, siger dyra mot tettere lende og etterlater seg bare stillhet.

DRYPPENDE STILLHET

For naturen her ute mot storhavet skifter ham raskere enn som så. Utrolig kjapt kommer en grå vegg av nedbør rasende og legger en effektiv demper på dagen som tegnet så lys og fager. Vi trekker i ly under en utstikkende fjellhammer og Johan lar meg får en grundig leksjon i posteringsjakt på hjort.

Engasjert forklarer han at en hjortejeger nesten ikke kan være tidlig nok ute på morgenkvisten, minimum en solid time før det demrer mot morgengry, og snarere det dobbelte før det skumrer mot kveld. Unngå om mulig å krysse dyras trekkruter på veien dit du skal postere.

I verste fall kan det medføre at dyra blir skremt og forandrer veivalget. Sitt helt i ro og forsøk å flyte i ett med landskapet, unngå å vise silhuett mot himmelen og slå for all del ikke lens eller gjør det som verre er ute i skauen.

Dyra er av en eller annen årsak mest opptatt av terrenget under seg, og derfor er det fordelaktig å postere høyt. Forbered helst gode posteringsposisjoner i god tid før jakta starter. Rydd tett vegetasjon som umuliggjør lydløs framrykning til posten og sjenerende kratt i aktuelle skuddsektorer.

Vær oppmerksom på at stadig skiftende vær og vind gjør at dyras trekkadferd raskt kan endres. I påholdende regn er det som oftest lite givende å true seg gjennom den ene timen etter den andre på post. Da står som regel dyra og trykker i tette holt og forsøker så godt de kan å skjerme seg mot vind og vær.

Men så snart det blåser til opphold og sol, blir det vanligvis med en gang mer aktivitet. Da vil dyra ut i åpent lende for å tørke seg og finne litt beite. Hvis det primært er bukk du er ute etter, kan det ofte komme en luring rekende et stykke etter kolle og kalv. Da kan det altså lønne seg å ha litt is i magen og slippe de første dyra forbi.

I løpet av de få minuttene vi har snakket, skifter stemningen nesten dramatisk, sitteunderlag og plastposer virvler kast i kast bortover myra. Det bøtter ned i strie strømmer, vindretningen har snudd og gjør foreløpig videre posterings nytteløs. Vi trekker lavere ned for å finne en smule ly og muligheter for å snikjakte tilbake til lavlandet. Plutselig blir vi totaloverrumplet av et enslig, gråhvitt rumpespeil som bykser rett ut verste storsteinslia til høyre for meg. Banner lydløst over manglende flaks og smygferdigheter, samt stivbeint muskulatur etter flerfoldige timer i ro.

Jeg gjør en omgående bevegelse, kanskje dyret har stoppet opp og står og kikker etter oss i det første voldsomme utraset. Varlig runder jeg en liten kolle med utsikt over et myrdrag med tydelig hardhendt behandling med småfuru som fra før av har tøffe nok livsvilkår. Pulsen stiger i takt med regnet som kommer byksende, like mye oppover og ned i nakken som vannrett og lodrett.

NÆRE PÅ!

En ørliten bevegelse i regnyret, to gråbrune fabeldyr glir sakte langs skrenten under meg og forsvinner nesten i bjørkekjerret. Det ene dyret rister seg så en tåkesky av vanndråper danser rundt det. Men er det en ulovlig spissbukk eller koller som står der?

Etter å ha kontrollert vinden for 10. gang, avanserer jeg sakte og forsiktig et titall meter. Må forsere en smal åpning uten dekning, men trolig går det bra. 

Så med ett ser jeg rett i hvitøyet på et dyr som står så skjult at jeg fremdeles ikke klarer å avgjøre om dyret er skytbart. Sekundene blir til små evigheter, og rådvill senker jeg blikket, livredd for å støkke. Men det hjelper bare så lite, for i neste nå tar spissbukken spranget for livet. Bykser over myra i luftige, meterlange hopp som hadde gjort ildgivning umulig selv om den hadde vært lovlig å felle.

Litt småskuffet, men likevel takknemmelig for opplevelsen, synker jeg ned på en stein. Må puste ut i dobbelt forstand etter den fysiske og psykiske utladningen som skjer i jegerkroppen.

Neste morgen er det på´n igjen og like ille. Det vil si, det er like mørkt og råkaldt når vi forserer brattlia, men terrenget synes om mulig enda mer hardgått. Når vi endelig tipper opp på første platået, støkkes to gråbrune hjortedyr som farer avsted i demringen. De er for små til å være hjort, men råbukken brøler mer enn nok til å engasjere et jegerhjerte. Likevel avstår vi fra klare skuddsjanser med tanke på de neste timers hjortepostering.

Men timene rusler av sted uten annen hjort i syne enn på nabovaldet. Og når buksebaken er "flatsitti" og passe øm, smyger jeg meg bort til Johan og tigger en skvett lunken termoskaffe. Nok en gang beskuer vi verden og hjortelia gjennom 8x40 i midtre priklasse.

Og hva søren ligger der oppe? Helt der oppe under himmelranda? Det må da være en hjort?

Nøyere studier gjennom kikkertlinsene avslører at det faktisk er en hjort, og utrolig nok, sannsynligvis en ungbukk, i tidlig dagleie der oppe høyt til fjells. 

-Vil du ha dyret får du hente det sjøl, smiler Johan godmodig og aker seg bedre til rette for å understreke at han ikke akter å klatre rett til himmels. Og en jaktidiot klarer jo ikke å takke nei til en slik utfordring. Så når neste tåkeflak kommer sigende, forflytter jeg meg i rask springmarsj for å komme usett inn i et skar som ikke dyret ser fra sin glimrende posisjon. Dermed er posteringsjakta med ett blitt til smygjakt, men det er slik det ofte blir i praksis.

FULL KLAFF!

Den ene jaktformen skifter med den andre. En times tid seinere er jeg vel oppe gjennom tåkehavet, men bommer med 150 meter på hjortens leie. Men raskt orienterer jeg meg og finner igjen dyret som har reist seg og begynt å beite. Gransker lenge terrenget rundt ungbukken, trolig en åttetakker for å se om den har følge med koller og kalv, som kan avsløre meg under den siste avgjørende smygingen.

Men omsider kan jeg sakte, sakte heve hodet over en lite rabbe og kan fornøyd konstatere at dyret ligger ennå på samme stedet, snaue 70-80 meter nedenfor meg.

Den gamle, velbrukte Carl Gustaven får solid anlegg og støtte på ryggesekken som plasseres under forskjeftet på svenskerifla, og det gjenstår bare å vente til bukken finner det for godt å reise seg etter drøvtyggingen. Den første halvtimen sniker seg unna, men dyret ser ikke ut til å forhaste seg, tvert imot synker det grove, men korte hodet stadig ned på mosen. For i neste nå kastes opp igjen i brå årvåkenhet.

Men omsider blir det bevegelse i dyret, først stabler den bakbeina opp i loddrett stilling før forkroppen også følger etter.  Jeg våger meg en nesten uhørlig plystretone og bukken snur seg akkurat nok til at bogen fremstår nærmest vinkelrett mot meg. I skuddet velter dyret over ende og er dødt før det når bakken. Ei velrettet storviltkule, mer enn tilstrekkelig for en rask og human avlivning. Særlig når dyret er intetanende om det som skjer. Etter utveiding får både dyreskrotten og jegeren en tøff medfart ut brattlia, på flere partier er det nødvendig å bruke begge hender for å få en veidemann med slitne knær sånn noenlunde velberget ned i lavlandet igjen.