Hjortejegere ved Galdhøpiggens fot

Stort og mye

Det som frister mest i Visdalen/Leirdalen er hjortejakta: Bøverdalen ligger mellom Lom og Sognefjellet, og er kjent for stor hjort. I starten av fjorårets hjortejakt viste det seg dessuten å være MYE hjort: 

Noen av jegerne forteller om eventyrlige opplevelser. En postjeger opplevde at det passerte ikke mindre enn 23 bukker på ett drev – og i samme drev skjøt naboposten en stor kronhjort!

Bukkekvoten ble da ganske riktig felt, men det var verre med resten av kvoten: Det viste seg at terrenget ble tomt for hjort fram mot brunsttida. Senere på høsten ble de siste dyra fra hjortekvoten felt under elgjakta.

Men jaktlaget sleit med å få fylt elgkvoten. Etter at det kom snø, ble de siste elgene felt oppe i fjellet på 1100-1200 meters høyde. De så også elg som drog høyt til fjells i retning mot Galdhøpiggen.

Høy gambling ved Galdhøpiggen

Foran årets jakt er det likevel store forhåpninger til hjortejakta. Fjorårets jaktminner med mengder av bukk har ikke tapt seg i løpet av vinteren. Lokalkjente i dalen krydrer i tillegg jaktdrømmen med beretninger om en spesielt stor kronhjort – så stor som de aldri har sett før! 

Jegerne har bestemt seg for å satse høyt. Her skal det ikke skytes noen ordinær tolvtagger: Når det finnes en slik kjempe i dalen, må man jo bare prøve! 

Som rutinerte jegere vet de likevel at det er et høyt spill å vrake en flott tolvtagger. Resultatet av slik gambling kan fort bli at de ikke får kronhjort. Men jakt er jakt.

Kvelden før de skal ut på jakt, er det imidlertid ingen hjort å se på innmarka som ligger ved jaktterrenget… 

Strategisk postvalg

Morgenen kommer, og jegerne går ut på post idet det begynner å lysne. Det er klart og stille, noen kuldegrader og rimfrost. To av jegerne ser to elger, en annen ser tre rådyr. Men ingen ser hjort. 

Etter fjorårets opplevelser er det ingen tvil om hva som da blir strategien for neste økt: Hjorten skal skytes på drev oppe i liene. Det trekkes poster og organiseres. 

Rune Knutrud trekker en strategisk post, øverste post i Storgrova. «Du blir med meg», fastslår han henvendt til fotografen. 

Frode skal gå som driver sammen med Hans Bårdløkken, som har med dreveren Sako. Resten av jaktlaget posterer oppover lia langs bekkedalen Storgrova som går ned mot Leirdalen.

Skyggenes dal

Lia er bratt, kledt i furu og blandingsskog. Skoggrensa her er på ca. 1000 m høyde. Posten til Rune er hakket høyere på ca. 1100 meter. Herfra går terrenget bratt oppover mot Storgrovhøe og Storgrovbreen, og bak der ligger Galdhøe og Galdhøpiggen. 

På andre sida av dalen ser vi også høye topper og breer. Hestbrepiggan skinner i gyllen morgensol. Men her på posten under Storgrovhøe er det fortsatt kald skygge.

Den første timen går uten at det skjer noe. Den nederste driveren og hunden kommer i kontakt med elg, og hunden blir opptatt av disse dyra. Elgene kommer på nederste post, der Sverre Mosebakken sitter. 

Senere viser han bilde på mobiltelefonen av elgkua: «Det var ein grei blink!» flirer han. Men det hjelper fint lite når elgjakta ikke starter før om tre uker!

Møte med kronhjorten

Høyt oppe i lia smyger Frode, og går lenge uten å se noe. Men så er det brått hjort foran ham. 

Kronhjort! Han teller fire tagger i krona på ene sida, mens den andre sida klarer han ikke å se. Han veit likevel av kroppsfasongen at dette er en stor kronhjort. Kanskje skytbar, men han får ikke «tak» til å skyte. 

Da kommer en mindre bukk til syne. Denne har trolig merket driveren, for den begynner å småløpe unna. Da blir også den store bukken urolig og drar etter den andre. Det er ikke stor fart på dem, så Frode sier ifra på jaktradioen at det er hjort i bevegelse mot postene.

Fort hjort

Ennå går det lang tid uten at postene ser dyr. Så plutselig: Høyt oppe foran Runes post kommer et stort gevir til syne mot morgenhimmelen! Kronhjort! 

Det er et mektig skue der den kommer over fjellkammen, en stor kronhjort mellom høye topper i Jotunheimen. Dyret kommer i god fart langsetter fjellsida. Et stykke bak kommer en mindre bukk.  

Tankene farer gjennom hodet på jegeren: Er denne stor nok? Førsteinntrykket er at den ikke er så stor, men når den kommer nærmere ser han det er en fin hjort. Han finner anlegg og er klar. 

Men dette går fort! Rune brøler for å få hjorten til å stanse, men det nytter ikke. Hjorten springer like fort, med åpen kjeft og tunga ute mens slevet skummer rundt kjeften. Det nytter ikke å skyte forsvarlig på dette holdet i slik fart, banner Rune. 

Den bakerste bukken springer like fort. Snart er begge bukkene borte østover fjellsida – og flere dyr er det ingen som ser.

Ny optimisme

Vi omorganiserer og jakter oss videre bortover lia. Hans kommer opp med dreveren for å spore bukkene som passerte. Bukkesporet reker langs fjellsida, før det svinger opp og høyt til fjells. Lukt i retning Storjuvbreen har bukkene tatt veien! 

Vi rekker et siste drev for dagen, det blir i lia ved Mytingen. Sako finner to elgkyr, men hjorten er søkk vekke. Hva har skjedd? Etter erfaringa fra i fjor var de sikre på å finne hjort nå i starten av jakta! 

Nå lurer jegerne på om hjorten allerede har trukket ut og forlatt terrenget? I så fall nytter det ikke å finne dyr her før etter brunsten. At jaktlaget var på riktig sted i forhold til hjortetrekket i fjor, er de ikke i tvil om. 

Dagene etter får de vite at jegerne på nabovaldet nærmere Sognefjellet har sett mye hjort og felt dyr denne dagen. Hjorten sto høyt i terrenget. Da vet Frode og hans mannskap at hjortetrekket ikke har begynt. Det gir ny optimisme: Neste helg tar vi storbukken!