- Eg var ikkje klar over kva for høge fjelltoppar som var på valdet vi fekk uttrekt. Men så zooma eg inn på kartet og såg at det var sjølvaste Galdhøpiggen, humrer nordfjording og jaktleder Frode Hansen.
Jaktlaget fikk elg- og hjortevaldet Visdalen/Leirdalen i Lom i fjor etter søknad på Inatur.no. Det er ett av fem terreng i Lom statsallmenning som forvaltes av Lom Fjellstyre. Frode er fra Nordfjord, mens resten av jaktlaget kommer fra Heidal i Gudbrandsdalen. Gjengen har jakta elg sammen i mange år på forskjellige vald.
Jakt blant jotner: Jaktleder Frode Hansen løfter kikkerten opp mot Storgrovbreen. Her forsvinner sporene av 13-takkeren.
Stort og mye
Det som frister mest i Visdalen/Leirdalen er hjortejakta: Bøverdalen ligger mellom Lom og Sognefjellet, og er kjent for stor hjort. I starten av fjorårets hjortejakt viste det seg dessuten å være MYE hjort:
Noen av jegerne forteller om eventyrlige opplevelser. En postjeger opplevde at det passerte ikke mindre enn 23 bukker på ett drev – og i samme drev skjøt naboposten en stor kronhjort!
Bukkekvoten ble da ganske riktig felt, men det var verre med resten av kvoten: Det viste seg at terrenget ble tomt for hjort fram mot brunsttida. Senere på høsten ble de siste dyra fra hjortekvoten felt under elgjakta.
Men jaktlaget sleit med å få fylt elgkvoten. Etter at det kom snø, ble de siste elgene felt oppe i fjellet på 1100-1200 meters høyde. De så også elg som drog høyt til fjells i retning mot Galdhøpiggen.
Vill fart: Kronhjorten kommer i vill fart forbi posten på 150 meters hold. Det nytter ikke å skyte forsvarlig på dette holdet med sånn fart, så kronhjorten får passere! I ettertid teller vi tretten tagger på geviret; fire i krona på høyre side, mangler issetagg på venstre side, men venstre øyetagg er kløftet.
Høy gambling ved Galdhøpiggen
Foran årets jakt er det likevel store forhåpninger til hjortejakta. Fjorårets jaktminner med mengder av bukk har ikke tapt seg i løpet av vinteren. Lokalkjente i dalen krydrer i tillegg jaktdrømmen med beretninger om en spesielt stor kronhjort – så stor som de aldri har sett før!
Jegerne har bestemt seg for å satse høyt. Her skal det ikke skytes noen ordinær tolvtagger: Når det finnes en slik kjempe i dalen, må man jo bare prøve!
Som rutinerte jegere vet de likevel at det er et høyt spill å vrake en flott tolvtagger. Resultatet av slik gambling kan fort bli at de ikke får kronhjort. Men jakt er jakt.
Kvelden før de skal ut på jakt, er det imidlertid ingen hjort å se på innmarka som ligger ved jaktterrenget…
Strategisk postvalg
Morgenen kommer, og jegerne går ut på post idet det begynner å lysne. Det er klart og stille, noen kuldegrader og rimfrost. To av jegerne ser to elger, en annen ser tre rådyr. Men ingen ser hjort.
Etter fjorårets opplevelser er det ingen tvil om hva som da blir strategien for neste økt: Hjorten skal skytes på drev oppe i liene. Det trekkes poster og organiseres.
Rune Knutrud trekker en strategisk post, øverste post i Storgrova. «Du blir med meg», fastslår han henvendt til fotografen.
Frode skal gå som driver sammen med Hans Bårdløkken, som har med dreveren Sako. Resten av jaktlaget posterer oppover lia langs bekkedalen Storgrova som går ned mot Leirdalen.
Posten under Storgrovhøe: Rune Knutrud trekker en strategisk post på første drev. Her kommer begge bukkene når de blir tatt ut av driverne.
Skyggenes dal
Lia er bratt, kledt i furu og blandingsskog. Skoggrensa her er på ca. 1000 m høyde. Posten til Rune er hakket høyere på ca. 1100 meter. Herfra går terrenget bratt oppover mot Storgrovhøe og Storgrovbreen, og bak der ligger Galdhøe og Galdhøpiggen.
På andre sida av dalen ser vi også høye topper og breer. Hestbrepiggan skinner i gyllen morgensol. Men her på posten under Storgrovhøe er det fortsatt kald skygge.
Den første timen går uten at det skjer noe. Den nederste driveren og hunden kommer i kontakt med elg, og hunden blir opptatt av disse dyra. Elgene kommer på nederste post, der Sverre Mosebakken sitter.
Senere viser han bilde på mobiltelefonen av elgkua: «Det var ein grei blink!» flirer han. Men det hjelper fint lite når elgjakta ikke starter før om tre uker!
Høystemt høst: Det ble ikke hjortefall i dag, men en flott høstdag i Jotunheimen. Jaktleder Frode med Hestbrepiggan bak.
Møte med kronhjorten
Høyt oppe i lia smyger Frode, og går lenge uten å se noe. Men så er det brått hjort foran ham.
Kronhjort! Han teller fire tagger i krona på ene sida, mens den andre sida klarer han ikke å se. Han veit likevel av kroppsfasongen at dette er en stor kronhjort. Kanskje skytbar, men han får ikke «tak» til å skyte.
Da kommer en mindre bukk til syne. Denne har trolig merket driveren, for den begynner å småløpe unna. Da blir også den store bukken urolig og drar etter den andre. Det er ikke stor fart på dem, så Frode sier ifra på jaktradioen at det er hjort i bevegelse mot postene.
Fort hjort
Ennå går det lang tid uten at postene ser dyr. Så plutselig: Høyt oppe foran Runes post kommer et stort gevir til syne mot morgenhimmelen! Kronhjort!
Det er et mektig skue der den kommer over fjellkammen, en stor kronhjort mellom høye topper i Jotunheimen. Dyret kommer i god fart langsetter fjellsida. Et stykke bak kommer en mindre bukk.
Tankene farer gjennom hodet på jegeren: Er denne stor nok? Førsteinntrykket er at den ikke er så stor, men når den kommer nærmere ser han det er en fin hjort. Han finner anlegg og er klar.
Men dette går fort! Rune brøler for å få hjorten til å stanse, men det nytter ikke. Hjorten springer like fort, med åpen kjeft og tunga ute mens slevet skummer rundt kjeften. Det nytter ikke å skyte forsvarlig på dette holdet i slik fart, banner Rune.
Den bakerste bukken springer like fort. Snart er begge bukkene borte østover fjellsida – og flere dyr er det ingen som ser.
Fornøyd jaktlag: Det første året på valdet så jegerne mye bukk. Hans Bårdløkken var den heldige jegeren som felte kronhjorten i bjørkeskogen øverste i lia. Her er resten av gjengen med Erik Steinehaugen (t.v), Øystein Lien, Anders Knutrud og Sverre Mosebakken sammen med Bårdløkken. (Foto: Privat)
Ny optimisme
Vi omorganiserer og jakter oss videre bortover lia. Hans kommer opp med dreveren for å spore bukkene som passerte. Bukkesporet reker langs fjellsida, før det svinger opp og høyt til fjells. Lukt i retning Storjuvbreen har bukkene tatt veien!
Vi rekker et siste drev for dagen, det blir i lia ved Mytingen. Sako finner to elgkyr, men hjorten er søkk vekke. Hva har skjedd? Etter erfaringa fra i fjor var de sikre på å finne hjort nå i starten av jakta!
Nå lurer jegerne på om hjorten allerede har trukket ut og forlatt terrenget? I så fall nytter det ikke å finne dyr her før etter brunsten. At jaktlaget var på riktig sted i forhold til hjortetrekket i fjor, er de ikke i tvil om.
Dagene etter får de vite at jegerne på nabovaldet nærmere Sognefjellet har sett mye hjort og felt dyr denne dagen. Hjorten sto høyt i terrenget. Da vet Frode og hans mannskap at hjortetrekket ikke har begynt. Det gir ny optimisme: Neste helg tar vi storbukken!
Galdhøpiggen rundt
Visdalen/Leirdalen er statsallmenning-terreng som kan søkes på Inatur.no i perioder på to år. En av Heidalsjegerne omtaler terrenget som bratt og tungt, mens nordfjordingen sier at terrenget er fint og lettgått!
Visdalen/Leirdalen er utvilsomt et spennende terreng for hjortejakt, men det er viktig å være her til riktig tid. På kartet framstår valdet veldig stort, men store områder er ikke reelt sett jaktterreng: Mye av terrenget er store breer og høyfjell med topper over to tusen meter.
I nord går valdgrensa langs riksveg 55 (Sognefjellsvegen), og i øst går valdet i en spiss helt opp på Glittertinden. I sør danner Smedsholtinden og Visbrean grensa, mens Leirvatne ved turisthytta Leirvassbu er grensa i vest. Både Juvasshytta og Galdhøpiggen ligger i jaktvaldet.
Det sies at det er stor hjort her, og det blir årlig skutt noen store kronhjorter i området. Men «våre» jegere mener at mesteparten av hjorten her ikke er større enn andre steder: I fjor felte jaktlaget blant annet to spissbukker som veide 50 og 52 kg, altså ganske ordinære vekter for årsklassen.
De så mange bukker som de betraktet som skrapdyr. Når jaktlaget har fått tildelt en voksen bukk, er det klart hva som skytes: Da får «skrapdyra» leve.
Heidølene er rutinerte elgjegere og omtaler elgen her som liten. De slet med å fylle kvoten, så neste gang søker de et annet elgterreng.
