– Jeg er en ramp, sa Kurt Oddekalv til meg flere ganger. Jeg så en annen person. 

Det er ikke så lenge siden han ringte. Kurt var opprømt, han ville fortelle om en naturopplevelse sa han. 

Annonse

– Jo, du skulle vært med. Du skulle sett. Jeg lurte to flotte hjortebukker på en gang. De stod og brølte til hverandre et par hundre meter bortenfor meg. Jeg snek meg sakte mot vinden og brølte tilbake. Snakket med dem. Skjønner du?

Denne nesten barnslige gleden. Yr og ivrig, selv om han de siste årene var merket av to hjerneblødninger. Selv om kroppen ikke var helt med, jaktet han. Han brukte naturen for å liste seg innpå. Kom veldig nær dyrene. Det ville han gjøre så lenge det var pust i ham, sa han.  

Plassen han elsket

Jeg oppsøkte Kurt Oddekalv første gang da jeg som journalist arbeidet med boken Hjortejegerne. Han møtte meg med en kontant beskjed om å ringe tilbake om et par dager. Før han hadde tid til å snakke med meg måtte han skaffe én million kroner til Norges Miljøvernforbund. Organisasjonen hans trengte penger, og det fort.

En uke seinere stod han og myste mot meg på trappen utenfor natur-huset sitt ved Bahusvatnet helt sør i Bergen. 

– Hva vil du? Bok? Og så vil du ha meg for liksom å selge den? 

Naturopplevelse, hjortejakt. Jeg lurte på om jeg kunne få være med ham i skogen. Høre hva han som miljøverner tenkte om forvaltning av alt det gode vi har rundt oss. Fyren begynte å snakke om husveggen. Den umalte husveggen som ikke hadde en eneste spiker i seg, kun dreide treplugger. Så pekte han på en bakke med lokk. En slik tine av tre, oppi der lå det hjortekjøtt i saltlake. Det brukte de som bacon, sa han. Jeg fikk et foredrag om fossekallen og låvesvalen og om hvordan indianerne jakter bjørn. Jeg lyttet og spurte.

Da han var ferdig, sa han: «Jaja, Luse-Egill. Møt meg i slakterommet i garasjen i morgen klokken ti. Da stikker vi til skogs.» 

Luse-Egill. Om det handlet om lakselus eller om det var et uttrykk han hadde med seg fra sin nordnorske arv vet jeg ikke. Men Kurt smilte ihvertfall da jeg dro. 

I ett med omgivelsene

Han var kledd som en gran. Beveget seg som en katt. Foran meg på stien bøyde han seg ned og hvisket: «Se, hjortespor! Bukken har nettopp vært her!». 

Da vi litt etter rundet en furukledd knaus i terrenget løftet han hodet mot solen og hvisket til meg igjen: «Vi er rike. Ikke på penger men på opplevelser.» Jeg nikket. 

Seinere på dagen oppdaget han en stor hjort i skogbrynet. Vi så lenge på den, han ville ikke skyte. Bakgrunnen var ikke trygg nok. 

Kurt sa at han elsket ulv og at han elsket hjort. Han ville gjerne ha dem sammen på Vestlandet. Ulven har like stor rett til å jakte som oss, mente han. Som jeger distanserte han seg fra dyrevernorganisasjonene. Men som rovdyrforkjemper distanserte han seg også fra mange jegere. Som miljøverner distanserte han seg fra mennesker med makt. De som har makt til å endre samspillet i naturen på et stort plan. Kurt var seg selv og han elsket hver dag han levde; dalene, fjellene og alt som bor der. 

(Minneordet fortsetter under bildet)

Kurt Oddekalv på jakt med hjort
HJORTEJEGER: Som ivrig veidemann brant Kurt Oddekalv for både rovdyrs og byttedyrs rettigheter. Foto: Egill J. Danielsen

Samtidighetens paradoks

Kurt betegnet seg som dypøkolog, inspirert av filosofen Arne Næss. Han satte naturen i sentrum og han takket hver gang han felte en furu eller plukket en sopp. Han sa til meg at å ta et liv gir smerte, enten det er en blomst eller en fisk. Samtidig gjorde han det med en dyp glede over skaperverket. «Begge deler samtidig, smerte og glede på en gang, det er det som er ydmykhet», sa han. 

11. januar døde Kurt Oddekalv, 63 år gammel. Han falt gjennom isen på Bahusvatnet like ved hjemmet. Familien skriver i et Facebook-innlegg at det skjedde da han gikk ut på isen for å redde datterens hund fra å drukne i en råk. 

Han kjempet for dyrenes og naturens vern. Han levde med sin smerte over ødeleggelsene og sin glede i miraklene som omgir oss. Han sa mange ganger høyt at han ville kjempe til siste slutt. Nå har den kraftige røsten stilnet. 

Vi er mange som kommer til å savne Kurt. Han stod for et radikalt syn på både jakt og miljøvern som vi ikke må glemme. Som han sa til meg med en understreking som bare han kunne få til: «Jakt! Vet du hva jakt egentlig er? Jakt er først og fremst naturbevarelse. Det er det det er. Skjønner du?»

Kurt Oddekalv på jakt kamuflasjekledd
LETT PÅ FOT: Kurt var en mester i å forsvinne i omgivelsene når han jaktet.