Det går ei hjortekolle og beiter i den slake vestvendte brattlia opp mot Rødsetra. Selv om vinterens favntak har vært av det tøffe slaget med lange kuldeperioder og meterdjup snø, er hun i overraskende god kondisjon.
Endelig byr marka på et kjærkomment grønnskjær med stadig økende utbud av velsmakende matplanter og næringsrike urter. Og det kan virkelig trenges for mange av dyra etter den lange, harde perioden med ensidig, næringsfattig kvistdiett. Enkelte dyr har allerede krysset den magiske grensen mellom liv og død, uten at de vet det selv. Og selv om de endelig har nærmest uendelig tilgang på næringsrik mat nede ved sjøen, blir det rett og slett for tøft for en sensitiv mage med bakterieflora på sparebluss.
Den tørre, tilsynelatende visne bakken ser livløs ut for et utrenet menneskeøye, men hjorten vet å finne godsakene. Gjennom hele vinteren har kolla holdt lag med sammen med to andre koller med hver sin kalv. Selv hadde hun ikke kalv i fjor, og trolig er det det som har reddet henne gjennom en tøff og hvit flaksehals. Slett ikke uvanlig at kollene, og særlig de eldre dyra, tar et hvileår innimellom, når helse og kondisjon tilsier at de helst bør ta seg inn igjen.
I lange perioder oppholdt den lille hjorteflokken seg utover brattlia ned mot riksveien langs sjøen. Her sørget mye vind for at dyra hadde tilgang på viktige næringsplanter i marksjiktet, men da snøen ble for dyp, trakk de enda høyere opp i bratthenget hvor oppslaget av lauvskog står tett.
En lummer, myggrik forsommerkveld sitter jeg inntil den grovt tilhogne grunnmuren på de gamle seterhusene og filosoferer over livets mange tildragelser og forunderlige merkverdigheter. En nysgjerrig røyskatt farer ut og inn av sprekkene i steinborgen og blir ikke enige med seg selv om denne kjempen som har invadert reviret dens er farlig eller ikke.
VAKKER NATUR: Hjertekolla måtte bøte med livet i den slake brattlia.
VAKTSOM
En bevegelse i ytre, høyre øyekrok trekker oppmerksomheten vekk fra den lille, hissige smågnagerfangeren. I kveldssolas lave, duse fargespill får hjortekolla som umerkelig har dukket opp i myrkanten til høyre for meg, et solskjær over seg som er spesielt vakkert.
Heller ikke hun er helt trygg på omgivelsene, de store ørene beveger seg kontinuerlig i jakta på mistenkelig lyder, for i tide å kunne avsløre eventuelle fiender som måtte befinne seg skjult i nærheten. Etter å ha forvisset seg om at dette underlige noe som ikke befant seg der oppe ved seterveggen i går, er noe direkte farlig, senker hun hodet og gjenopptar beitingen.
Men brått kaster hun opp hodet på nytt, nesten som om hun forsøker å finte meg ut og ta meg i å bevege meg. Det er ingen tvil om at dyret er gammelt; et stort, grovt hode går over en rygg som begynner å få et klart alderspreg.
Og når dyret forflytter seg, er det tydelig halting på høyre framfot. Trolig er dette samme kolla jeg også så uten kalv i fjor. Og når hun da heller ikke har med seg kalv nå, er det nok høyst sannsynlig at hun ikke er produktiv lenger og dermed med fordel kan tas ut av bestanden ved første og beste anledning.
Slike refleksjoner er jo greie å ha, men erfaringsmessig viser det seg som oftest vanskelig i praksis å felle bestemte dyr når jakta kommer. Og ved tilfeldighetenes sammentreff ble det aldri slik at jeg så akkurat dette spesielle dyret i løpet av hele førsteperioden av jakta dette året.
Men også denne høsten kom snøen tidlig i jaktterrenget vårt. Allerede i slutten av oppholdet i hjortejakta dynget det ned nærmere en hel halvmeter, selv om den heldigvis også forsvant ganske så snart igjen. Men høyst sannsynligvis utløser slike værfenomener endringer i hjortens atferd og valg av hvor den vil oppholde seg, mange dyr som tidlig på høsten oppholder seg høyt til fjells, får trang til å vandre til lavere områder.
PÅ VAKT: Fire par vaktsomme ører og øyne er en skikkelig utfordring for jegeren, men av og til går det bra likevel.
SPORSNØ-JAKT
For hjortejegeren kan det bety at selv om terrenget omtrent er tomt for dyr i slutten av september, kan det litt senere utover høsten plutselig være fylt opp på nytt. Og kommer det i tillegg litt mer nysnø, om kanskje blir liggende et par dager, da kan det være duket for spennende og ofte effektiv sporsnøjakt på hjort.
De klart beste forholdene for sporsnøjakt er når det har falt nysnø i løpet av natta før du skal jakta. Da er det overhodet ingen tvil om at alle spor som finnes er brennferske. Jo eldre snødekket er, desto vanskeligere er det å avgjøre hvor ferske eventuelle sportegn er. Og det kan jo i verste fall føre til timevis med forfølgelse av spor fra i går.
I slike tilfeller anbefales å oppsøke områder hvor dyra erfaringsmessig beiter eller har hvileplassene sine på formiddagen. Ikke sjelden er terrengforholdene slik at du kanskje er «heldig og» finner hjort ved hjelp av en god håndkikkert.
Ved tålmodig og forsiktig lurjakt kan man lykkes ved å få skutt dyr allerede i uttaket, og uansett vet du da at utspora fra flyktende dyr ikke kan bli ferskere. Selv foretrekker jeg at det også snør lett mens jeg jakter, da er jeg hele tiden sikker på at jeg har dyr foran meg og samtidig synes jeg det er enklere å komme innpå dyra.
Første perioden hadde glidd så greit igjennom med stort sett gråvær og yr hele tida. Men nok av dyr hadde det vært. Koller og kalver, et par spissbukker, og til og med en tiender hadde for lengst hengt mørningstida ut i den gisne løa til Andreas.
Akkurat passe tørk i slike gamle låver med sprikte panelbord og bygd slik at både høy og hjorteskrotter får god gjennomlufting. Heller i overkant av femti døgngrader enn de alltid kokebøker foreskrevne førti døgngrader.
Det er nå min personlige mening!
INGEN UNGDOM: Jaktkompis Morten kan bare konstatere at denne kolla er både skranten og mager. Kanskje ikke spesielt godt egnet for fryseboksen, men godt å få tatt ut av en økende hjortebestand.
Men naturligvis er dette også veldig avhengig av luftfuktigheten og temperaturen. Det er jo ikke til å komme i fra at det ofte er i overkant av mye råvær og nedbør på Vestlandet. Og råvær påvirker jo alt i fra modningsprosessen på hjorteslakt til kunstige hofter. I alle fall gjør det det hos jaktkompisen min Andreas.
I morgen blir det nok en dag med sol og fint vær, smiler værdama forførende, men han Andreas lar seg ikke lure av hennes blende smil og lune dialekt. -Å nei du mor, hauker han fra godstolen, det slår om til snø i løpet av natta, sann mine ord, for jeg kjenner det på hofta!
Og hvitt var det på marka dagen etter. Men en snarlig vindreining til sørvest og den hvite nedbøren går snart over til pissregn. Så alt for kjapt forvandles det perfekte føret for sporsnøjakt til bare sølevære, men ennå er det hvitt høyere opp i lia.
Det er med stor spenning og enda større tro på god jaktlykke jeg stabber oppover lia i neste morgens gryende demring. Ansiktet vendt bort fra sluddet som fremdeles iler piskende fra nordøst og skjermer kikkertsiktet fra å snø helt igjen her oppe. Kompisen Morten skal forsøke seg noe lenger sør i terrenget og så holder vi kontakt via jaktradio, både av sikkerhets- og jaktmessige årsaker.
Bevilger meg fem små minutter idet jeg kommer i ly innunder åskammen, puster på og kontrollerer at rifleløpet er reint for snø. Har heldigvis en rull med elektrikertape i sekken; legger tapen over munningen og fester med en ekstra sveiv rundt løpet.
Det er en grei og billig livsforsikring som gjør at jeg slipper å tenke mer på faren for at snø og is i løpet kan forårsake sprengning av låskassa på rifla. Og ikke påvirker denne løsningen hverken kulebane eller effekt.
Oppe på en furukolle til venstre for setra støter jeg ganske snart på flere hjortefar. Selv om de ennå er tydelige å lese, er de noe gjensnødde. Altså må dyra ha vært her for kanskje mindre enn en time siden.
FOR SENT: En del dyr er såpass nedkjørte etter en lang og strevsom vinter at de likevel ikke klarer å overleve, selv om tilgangen på ny og næringsrik mat med ett er nærmest ubegrenset.
Jeg stiltrer meg etter med alle sanser i helspenn, er fristet til å sette igjen sekken, men vet av erfaring at veien tilbake kan bli både lang og slitsom. Idet jeg kommer over brinken, er jeg glad det ble med tanken på å sette igjen sekken, for nå stuper spora nedover lia igjen.
Nysnøen er uheldigvis akkurat såpass fuktig at det gnurker litt håst for hvert skritt jeg tar. Ikke så mye lyd, men mer enn nok for hjortens superfølsomme ørelurer. Jeg vinkler derfor vekk fra selve sporet og oppsøker alle oversiktspunkter jeg kan finne, bruker håndkikkerten flittig og nøye for å avdekke alt av informasjon som terreng og sporsnø kan tilby.
Mange jegere forelsker seg fullstendig i hjortesporet og følger det slavisk. De får sjelden eller aldri noen hjort! I beste fall får de kanskje se dyret når det i god tid reiser seg fra dagleiet og flykter unna. Hjorten er nemlig en sann mester i å legge seg slik at den vokter sporet sitt og har full kontroll på eventuelle svettepesende jegere som forfølger den.
Da er det nødvendig at jegeren kjenner terrenget så godt at han vet hvorledes hjorten går og kan gjøre omgående bevegelser og dermed komme inn på skuddhold. På nytt vinkler spora, sørover denne gangen. Tre dyr, tror jeg. Svinger inn i et område med kampestein og digre furubinner, urørte av hissige gnag fra både svans og motorsag. Et lite urskogsområde som har fått stå i fred fra tidenes morgen. På grunn av at det ikke er økonomisk forsvarlig å hente ut disse kjempene, naturligvis.
Så kynisk mistenker jeg grunneieren for å være. Kanskje tar jeg feil. Får håpe det. At ikke alle måler alt og alle i kroner og øre. At det er flere enn meg som ser verdien i å beholde slike opprinnelige områder hvor kun naturen får råde.
TØFF JAKT: Når hjorten er skutt, er det slutt på moroa! Det krever ofte sitt å frakte slaktet ned til gårds etter en krevende jakt.
FERSKE SPOR
Sporet er blitt stadig ferskere den siste timen. Og litt famlende, liksom. Svinger tilsynelatende hit og dit, litt opp og så noen meter ned. Det er helt tydelig at dyra er i ferd med å finne seg dagleie. Her nede stikker også rikelig med blåbærlyng opp gjennom det sparsommelige snødekket og byr hjorten nærmest på dekket bord.
Den har heller ikke noe imot forskjellige typer lav når snødypet utover vinteren tvinger den over på busknivå. Særlig er det kvistlav og skjegglav den med forkjærlighet eter. Av bark er det først og fremst alm den foretrekker, men også furubark tyr den til i nødsfall.
I ly av storskogen fjerner jeg linsebeskytterne fra siktet. Her er det nesten ikke snø igjen på marka, men jeg har likevel stor tro på at hjorten har søkt dagleie et eller annet sted ganske i nærheten nå.
Og nå gjelder det å handle kjapt og gjøre de riktige tingene for å ta vare på eventuelle skuddsjanser. Knappe hundre meter lavere ned vrir jeg forsiktig på en gjennomvåt nakke innenfor jakkekragen og fester oppmerksomheten på en ørliten bevegelse bak ei diger rotvelte.
Rifla glir automatisk opp i anlegg, og kikkertsiktet avslører at det er ei hjortekolle som ligger der og hjorter. Men det er bare hodet jeg ser, og jeg vet ikke om hun har kalv med seg. Forsøker å plystre, men dyret bare spisser ørene, slutter å tygge og striglaner rett mot meg.
Sekundene risler av sted i en forrykende utholdenhetsprøve, jeg er gjennomsvett etter lurjakta, og armene bevrer når snøen kjøler etter hvert ubehagelig nedover ryggraden. Situasjonen begynner å bli en smule prekær, noe må forsøkes.
TANNLØS: Ingen tvil om at denne kolla ikke ville overlevd en vinter til, fullstendig uten tenner er det ubønnhørlig slutt på et langt hjorteliv.
Prøver å lage smekkelyder med tunga, men dyret oppfatter tydeligvis ikke denne underlige snømannen som spesielt farlig. Til slutt hoster jeg som en bukk, og da skal jeg si deg det skjer saker og ting!
To voksne dyr hiver seg opp, og kaster seg rett ut lia. Jeg avgjør febrilsk at det ikke er noen kalv å se.
Trådkorset søker giftig ned i bogen på det nærmeste dyret, dras videre gjennom bevegelsen og rekylen sparker hissig mot kravebeinet. Skuddsmellen drukner i snøværet, men så hører jeg heller sjelden eller aldri de jaktskuddene jeg selv avfyrer.
Men at de hver gang stjeler en aldri så liten bit av hørselen min, det begynner jeg etter hvert å merke. Min bedre halvdel har for lengst konkludert at jeg er stokk døv på venstre øre, og hører det jeg vil på det høyre!Den tunge 12 grams kula slår dyret over ende, og hjorten er død før jeg rekker å skli ned til skuddstedet. Det er ei stor og salrygget kolle, med nedslitte tenner som brått og barmhjertig har falt for et velrettet skudd.
Det slår meg at hun ligner mye på Rødseterkolla, og blir rimelig overbevist om at det faktisk er nettopp dette dyret, da jeg også finner en stor kul på det ene forbeinet som ganske sikkert har medført en haltende gange. Ved et skjebnens slumpetreff skulle det altså gå troll i ordene mine fra i sommer!
Hjorten
Hjorten er på frammarsj over store deler av landet og er det storviltet det skytes mest av i år. Se forøvrig mer om hjortebestandens tilstand på side 18.
