Klappet og klart for klappjakt

Det er en etablert tradisjon i mange svenske jaktlag med å runde av sesongen med klappjakt. Hos broderfolket tilsier jakttidsbestemmelsene nemlig at det er forbud mot hundedrev fra 1. mars under revejakt.

Drivjakt på rev som skånsom jakt

Sjøl om jaktformen klappjakt er godt etablert, hevder en del jaktmotstandere at reven stresses. De forsøker å dra veksler på feiltolkning av kritiserte jaktformer i utlandet.

Joda, metoden går ut på at ei drevkjede presser viltet foran seg med støy, klapping og rop. For ikke-jegere kan det se som Mikkel sjanseløs rømmer rett i fanget på postskytterne. Men det er langt fra sannheta: 

Glippene både i drivkjeda og postrekka er så store at reven lett smetter ut. Det er heller ikke gitt hvilken retning reven stikker: Noen ganger går den ut på baksporet og andre ganger kan den trykke mens drivrekka passerer.

I tillegg er reven svært årvåken: Ei blinkende børsepipe, ei ørlita bevegelse eller en lyd, og Mikkel tar en annen vei. Og sia hagler er mest brukt på klappjakta, må reven komme på haglehold.

LES OGSÅ: Når revejakta klaffer så blodet bruser

Jakter for å jakte, ikke for å utrydde

– Det første drevet blir Skyttersmyra. Jeg har tenkt å gå, og trenger to til å gå med meg. Noen frivillige som ikke er redde for det vanskelige terrenget? spør jaktleder Fredrik Varg.

Et par melder seg straks mens drevet diskuteres og postene blir avklart. JEGERs utsendte blir fjerdemann i kjeda sammen med Fredrik, Mikael Gustavsson og Villy Bengtsson.

Villy er den gamle jaktlederen, og kjenner terrenget som sin egen lomme. 

– Revejakt er sjelden lett. Det finnes definitivt rever – men å felle noen, er en helt annen sak. Men viltet skal ha sin sjanse; det er det som er jakt! fastslår Villy.

LÆRE MER OM ÅTEJAKT PÅ REV? I kamp med Mikkel

Vi sprer oss og begynner å gå.

– Jiihaa, deeejååå! lyder drevrekkas rop gjennom skogen. Noen har tatt med seg ei fotballskralle for å lage ekstra leven, så Mikkel kan ikke unngå å gå glipp av vår ferd.

Noen mener at drivrekka ikke behøver å rope, men ropinga har også en anna funksjon: Den hjelper driverne med å holde oversikt over hverandre.

Dette er ideelt habitat for reven, med variert, oppstykka terreng. Tollesrud jaktlag holder høyt trykk på revestammen, men det blir aldri tomt – og det er da heller ikke hensikten: Sjøl om rovdyret tar sin andel av småviltet, er reven en av våre klassiske vilt, og revejakta er høyt skatta.

Vil til topps for kontrollen

Etter å ha hoppa fra tue til tue gjennom krattvokst sumpland, går vi inn i storskogen igjen. Drevet nærmer seg slutten, og i kanten mot jordene sitter en post. Vi veksler noen ord før drevet blir avblåst og første såte fastslås som tom. 

– Da må det bli Morfarsberget, for der er det alltid rev. Men det bli tøft for driverne: Det er kupert så det holder, påpeker jaktlederen. Men ingen i mannskapet kvir seg, så drevkjeda blir raskt supplert med noen frivillige ekstra-drivere.

Jeg følger Morgan Johansson til toppen av Morfarsberget for å få noen oversiktsbilder, og den erfarne jegeren fastslår at posten på toppen er en av de beste:

– Reven krysser ofte toppen akkurat på det høyeste. Det er som om de vil til topps for å lytte. Men de kommer likevel snikende forsiktig, veit du, så det er viktig å sitte stille og være forberedt, legger han til.

Morfarsberget ligger ytterst på et nes i Gunnern, en del av vestlige Värmlands svingete nedbørsfelt som strekker seg helt inn i Norge. Morgan finner posten og synker ned på stolsekken med rifla over knærne. Han sitter tilsynelatende helt stille, men dreier av og til umerkelig på hodet for å sjekke sidefeltene.

EFFEKT SOM PREDAKTORKONTROLL: Får du mer hare og skogsfugl av å jakte rev?

Døsing rundt bålet

– Deeejåå, tjohooo!

Drivkjeda nærmer seg, men ingen rev er å se. Morgan slapper likevel ikke av. I stedet blir han bare mer på hogget: Det er ikke uvanlig at Mikkel ligger rett foran driverne og smetter ut i siste liten. Det er gjelder å jage helt inn i «glohaugen».

Men snart skimter vi driverne. Nok en gang har Mikkel klart seg, men denne gangen har han i hvert fall blitt observert. På vei tilbake møter vi en postskytter med oppspilt blikk:

– Han kom opp skråninga der borte, men dreide på skrå oppover før jeg fikk skuddsjanse, sier jegeren og peiker mot den mosekledde skrenten der reven smatt opp like utafor haglehold.

Observasjonen livner opp stemninga, og gir håp om at vi før eller sia skal få Mikkel på skuddhold. Det er fortsatt bare morgen og flere drev venter. Men først skal vi ta en kaffekopp, spise matpakka og grille pølser. Det er vanlig på klappjakta.

I kanten av engas bleike fjorårsgress, gjør vi opp bål. Snart damper pølser på spyd og får ei sprø, sprø overflate som smaker så godt med sennep og ketchup. En etter en dormer vi av i solsteiken. Det er godt å leve, og vi har ikke hastverk.

Det prates lavmælt om ditt og datt – og mest om jakt. Det viser hva jakta kan bety for bygdefolket. Det blir et fellesskap, en meningsfull sammenheng – og for noen en rein livsstil. Dette er det mange i byen som ikke klarer å forstå.

I traktoreggenes rede

Det er koselig rundt bålet, men etter hvert bryter vi opp. Flere såter gjenstår, og et titalls av oss er fortsatt i skogen. Nå tar vi skogkanten vest for beitet: 

Revene nattpendler mellom skogen og beitene, der feite markmus trives i grøftekanter, kratt og særlig i tårnet av traktor-egg som ruver i utmarka. Det blir som et kunsthi, der også reven kan gjemme seg ved å smyge gjennom de smale passasjene.

Jeg står med kamera et stykke bak noen av postene for å få med både jegere og vilt om mulig. Det er ganske tett, med halvvoksen furuskog rundt oss, men mellom stammene kan jeg fortsatt følge med framover inn i drevet. 

Jeg ser to poster fra min posisjon. Foran meg står Mikael fra første drev, og et par skuddhold mot vest er Morgan fra Morfarsberget. De har ingen planer om å la Mikkel slippe unna hvis de får en fair sjanse.

Men ingen sulter for revens skyld lenger. Det var annerledes da småbønder fikk plyndra hønsehuset og sverga forbannelser over den frekke tyven. Da fikk Mikkel betale med skinnet sitt, og den erstatninga kunne være ganske betydelig. Dyktige revejegere kunne tjene mer enn tømmerhoggere og andre hardtarbeidende bygdefolk. 

Mikkels mynt hadde to sider også den gang. Og for oss jegere har reven alltid hatt en egen sjarm, flerfoldig ganger dyktigere jeger enn oss som han jo er.

GORDON FJELD: – Revejakt fortjener høyere status

Verdig punktum

Plutselig huker Mikael seg ned foran meg. Kryper sammen rundt hagla og speider til sida. Han har sett noe, gløtter mot meg og peker meningsfullt mot Morgan.

Jeg følger blikket hans, men ser ingenting. Småbakker og forsenkinger gjør at en lavtsmygende rev kan være vanskelig å oppdage. 

Men Morgan er med på notene når han plutselig får sjansen. Med ei rask og samtidig jevn bevegelse legger han an og skyter. Først en haglesverm, og så en til. I det andre skuddet ser jeg noe rødbrunt tumle rundt i mosen.

Morgan går fram og løfter opp en liten rødrev som falt for haglstormen fra børsa hans.

Snart er driverne framme, og jaktlaget samles for å se på byttet og høre skytteren fortelle hvordan det gikk til, som en fast del av jaktas automatiske postludium. 

Sjøl tause jegere blir snakkesalige og kan ikke la være å fortelle foran jaktkameratene, der engasjerte spørsmål og meninger blir brennstoff for jaktfortellinga:

– Hvor kom han fra? Hvor skjøt du? Det var en liten tass! Alt i positiv forstand, som også inkluderer gratulasjoner, klapp på skuldra og håndtrykk som takk for en fin slutt på jaktsesongen.

Europas vanligste rovdyr

Europeisk rødrev (Vulpes vulpes) er den nordlige halvkulas vanligste og mest utbredte rovdyr, med rundt femti underarter beskrevet, fra tundraen i nord til ørkenaktig miljø i sør. Tilpasningsdyktigheta er dens fremste styrke, og du finner reven også i byene.

I takt med et mildere klima, har rødreven også spredt seg i snaufjellet og inntatt fjellrevens leveområde. I enkelte områder jaktes derfor rødrev systematisk for å beskytte den mindre fjellreven.

Om sommeren kan ei familiegruppe bestå av flere hunner og en hann. Unge hanner emigrerer den første vinteren, men fjorårets tisper kan bli igjen som hjelpere med det nye kullet. Til et valpekull trengs 200-300 kilo byttedyr. 

Smågnagere er basisføden, men reven er altetende med alt fra bær og insekter via kadaver til egg, bakkehekkende fugl, hare og rådyrkje på menyen. Størrelsa på aktivitetsområdet varierer etter mattilgang og konkurranse med andre rever og rovdyr.

Voksne dyr veier 5-10 kilo, og noen ganger over 15 kilo for godt voksne hanner som er større enn hunnene. Den lange, buskete halen er det mest karakteristisk kjennetegnet, samt den rødfargede, luftige pelsen med hvite felt på brystet, magen og halespissen. Reven kan bli opptil 10-15 år, men særlig mange ungrever dør det første året.