Hyllest til fjellrypa og jegeren: I filmen «Jakten på hvite vinger» tar Jo Vaagan publikum med til fjellet der rypa bor.
Lesetid: 7 minutter
Det lages mange filmer med ryper i hovedrollen. Men da det i vinter kom en ordentlig rypefilm fra et hjemmestudio på Kyrksæterøra, var det til glede for alle med jaktlyst i blodet – og uten aldersgrense.
Rypejakt er blant topp tre av jaktformene som trekker jegere ut i naturen hver høst. Men filmmessig har rypejegerne stort sett bare blitt tilgodesett med videoproduksjoner om jakt med stående fuglehund.
Støkkjegerne har derimot ikke sett sin jaktform festa på film med profesjonelle grep inntil nå nylig. Heldigvis har Jo Vaagan fra Kyrksæterøra tatt grep med filmen «Jakten på hvite vinger».
– Hehe, jeg har ikke fått jakta så mye i høst heller. Men det har da blitt mer enn i fjor, humrer Vaagan.
– Det var godt og artig å få lufta hagla sjøl igjen. Det ga både litt kjøtt i fryseren og nye jaktminner å gledes over, legger han til.
For etter flere sesonger der Jo Vaagan har tilbrakt mye tid med kamera i hælene på andre jegere, har filmjobben i høst fått hvile noe mer. Dermed har det blitt mer anledning til inspirasjon og egen jakt.
Favoritten: Fjellrypesteggen og skrattinga i øde fjellier er Jo Vaagans personlige favoritt.
Jakt fra barndommen
Vaagan vokste opp med jakt, fiske og friluftsliv, og ble smitta med jaktfeber allerede i ung alder: Som guttunge var han stadig med far sin på jakt- og fisketurer i Trøndelagsskogene og -fjellet.
Så fort han var gammel nok, tok trønderen jegerprøven. Ikke overraskende gikk den første turen med hagla til fjells – nettopp etter fjellrypa.
– Det ble ikke akkurat så mye fangst. Det eneste jeg så på den første turen, var ei and, flirer han.
Men året før hadde han vært med en fire år eldre nabogutt på rypejakt. Det var såpass spennende at det første frøet for rypefascinasjonen allerede var sådd. Det vokste seg større fra det øyeblikket han begynte å jakte sjøl.
– I begynnelsen virret jeg bare rundt på måfå, og hadde null peiling på hva jeg holdt på med. Men en plass må man jo starte. 15. september 1996 ble en merkedag. Da skjøt jeg den første rypa! forteller Jo.
Dermed var det gjort: Det var bra med fugl den høsten, og han fikk flere fellinger. Opplevelsen med den første rypa brente seg fast, og han visste at han bare måtte bli fjellrypejeger.
– Hvorfor er det jakta på fjellrypa som fascinerer deg så spesielt?
Svaret kommer kontant:
– Skrattinga fra fjellrypesteggen! Den lyden er så spesiell, når den skjærer gjennom stillheta i fjellheimen, utbryter Vaagan, før han legger til:
– I tillegg holder fjellrypa stand året rundt i karrige og grå fjell. Den gjør lite av seg. Men synet av hvite vinger når flokker på flere hundre fugl letter... da blir jeg helt varm om hjertet. Det er bare noe som stemmer når øynene fanger det synet, sier Jo.
Fast tur- og jaktkompis: Labradoren Balder er Vaagans jakt- og turkompis.
Filmet fra starten
Sjøl om Vaagan ikke har lansert noen jaktfilmer før, er han ingen novise bak kamera: Han begynte tidlig å dokumentere jaktopplevelsene, og allerede den første høsten filmet han og kompisene en del jakt.
– Vi drasset rundt på et digert, tungt kamera, men fikk ingen fellinger festet på film! Men det var jo moro lell, og tankene begynte å spinne rundt det å prøve å gjøre det mer skikkelig.
Han støvsugde markedet for filmer om rypejakt, men alt handlet kun om jakt med stående fuglehund! Hvorfor laget ingen film om støkkjakt?
«Planene var at dette ikke skulle bli en tradisjonell jaktfilm. Det skulle like mye være en hyllest til fjellrypa, jakta og jegeren. Jeg ville dessuten skape stemning og vise året rundt i rypefjellet.»
Hos Jo begynte en ide å ta form; nemlig å lage film om støkkjakt på rype – og da spesielt på fjellrypa.
– Jeg ville i hvert fall utforske og se om det var mulig. Utstyret ble lettere å ha med å gjøre da jeg begynte med GoPro og andre kamera enn det monsteret jeg hadde brukt tidligere.
Riktig sted, riktig tid: Å filme jaktsekvenser fra støkkjakt, krever mye innsats, tid og kunnskap om jaktformen.
Ingen enkel oppgave
Det var særlig fra 2012 og fremover at Jo begynte å legge mer jobb og innsats i å få bedre resultater. Han lagde noen snutter som han viste til kompiser, og noen klipp havnet også på nett.
Den vordende filmskaperen fikk gode tilbakemeldinger, noe som ga lyst og selvtillit til å fortsette. Men Jo fant samtidig fort ut at det å lage film om støkkjakt, ikke var en likefrem og enkel jobb.
– Det er så mange faktorer som skal spille på lag! Du skal være på rett sted til rett tid og stå riktig plassert med riktig kamera klart. I tillegg vet du som regel aldri når fuglen går opp, og kamera bør jo helst gå noen sekunder før. Men jeg ble bare mer sikker på at en slik film ville jeg lage!
I 2018 tenkte Jo at «i høst skal det skje!» Han oppgraderte kamerautstyret, ettersom målet var at det skulle være god kvalitet både på lyd og bilde.
– Ja, skulle jeg først legge ned så mye innsats, kunne ikke sluttresultatet lide under mangelfullt verktøy. Og resultatene ble for så vidt brukbare, men jeg fikk ikke den historia jeg var ute etter. Jeg følte ikke at jeg hadde nok materiale til det jeg var ute etter å skape.
Dessverre var det «svart fjell» i Trøndelag året etter: Den lokale fjellrypebestanden kollapset i 2019, og dermed var det nesten ingen hvite vinger å se. Følgelig falt også den høstens planer i grus. Så hva med neste år?
– Jeg ville gardere meg, så da planla jeg filming flere steder i det herlige landet vi bor i. Jeg hadde tidligere hatt litt kontakt med Svein Jæger Hansen fra Mo i Rana.
Da Jo hintet frampå om å ta en tur nordover for å bli med ham på jakt med kamera, var svaret et kontant ja!
I tillegg fikk Jo avtale med Joakim Pettersen om rypejakt på traktene hans ved Volda, samt at det sjølsagt skulle vises fram fjellrypejakt i Trøndelag.
– Planene var at dette ikke skulle bli en tradisjonell jaktfilm. Det skulle like mye være en hyllest til fjellrypa, jakta og jegeren. Jeg ville dessuten skape stemning og vise året rundt i rypefjellet.
Dermed ble det i tillegg mye filming av natur. Men etter hvert følte Jo at han hadde såpass mye godt materiale at dette kunne faktisk gå veien.
Fotorevolusjon: Jo Vaagan har utallige timer i fjellet på jakt med eller uten kamera. Det har blitt langt lettere å kombinere med de siste årenes digitale utvikling.
Gode tilbakemeldinger
Jo Vaagan produserte først en konseptvideo på 6–7 minutter. Den la han ut på YouTube for å lodde stemningen og få tilbakemeldinger på formatet av det han hadde laget.
Tilbakemeldingene var svært positive: Det var tydeligvis et behov i markedet for en film om støkkjakt på rype.
– Det ga sjøltilliten en boost, så jeg kjørte på videre. Jaktsesongen i fjor ble stang inn, og jeg fikk enda flere fine opptak å supplere med.
Da han lanserte den ferdige filmen rundt årsskiftet, var responsen overveldende.
– Det er jeg svært takknemlig for. Det gir meg en ydmyk følelse at folk liker det jeg har lagt ned så mye tid og arbeid i, understreker den sindige trønderen.
– Så hva skjer videre – kommer det noe mer film fra Kyrksæterøra i tiden framover?
– Joda, jeg har noen planer. Min jakt på hvite vinger er uansett ikke over. Så mulighetene for en oppfølger er absolutt til stede! avslutter Jo.
