Det er blitt flere dager ut i desember. Lyset, hvis man kan kalle det for det, er dunkelt og dagene er korte. De fleste har nok lagt børsa på hylla i påvente av mer komfortable forhold, men for en innbitt jeger kan skogen friste- selv på den mørkeste tiden av året.
For det er mørketid. Man kjenner det på kroppen. Kulda biter godt fra seg og stiller strenge krav til bekledning. Turen har gått til barskogen i de dype skogsområdene i Nord-Sverige. Målet er å komme på haglehold på tiur, som i og for seg er vanskelig nok tidlig på høsten. Så forventningene justert lavt. Nå som snøen ligger er det nok mest hensiktsmessig å velge rifle over hagle. Likevel skulle det vise seg at hagla var riktig valg denne gangen.
MÅNESKINNSTUR: At det ble et par vendinger med utstyr gjorde i grunn lite når månen lyste opp terrenget midt på natta.
Fugl på vingene
Vi var framme sent på kvelden. Planen var å kjøre inn til en liten koie, men Kong Vinter hadde med en overraskelse; 40 centimeter med puddersnø. Med oppakning tilpasset kort avstand, med handleposer, bagger og diverse stæsj, ble det et par vendinger før vi var på plass i bua og var klare for noen timer i soveposen. Klokka viste 02:00 i det jeg snøret sammen soveposen.
Et par slumringer utpå morgenen var det endelig klart for jakt. Koia ligger slik til at børsja lades rett utenfor, midt i terrenget. Vi fulgte den gjensnødde skogsveien et stykke før vi skjærte inn i tettskogen, som bestod av minst like mye bjørkeskog som barskog. Og ikke mer enn femti meter inn i skogen flakser det en skogsfugl ut av ei skjørtegran på litt drøyt haglehold, og forsvinner raskt bak trestammene. Det var ei røy som hadde funnet seg til rette under ei snøfattig og tett gran.
Pulsen slo hardt, og forventningene ble med ett skyhøye, vi hadde jo såvidt kommet i gang! Men dette viste seg å være flaks, og ikke mengde fugl i området. For timene går og vi bykser oss innover terrenget, med snø opp til knærne, uten å se spesielt mye mer første dagen. Noen liryper hadde slått seg ned et par steder i tette kratt, men passet på å ta til vingene før vi var på skuddhold.
Det skulle likevel bli en skuddsjanse på en enslig lirypestegg som hadde avslørt seg med å gravd og spasert under ei gran. I den dype snøen var den usynlig før den tok til vingene på passelig avstand for hagla, men etter skuddet fløy den pent videre og forsvant raskt bak tett skog.
LES OGSÅ: Er det bedre skogsfugljakt i Sverige? Ikke nødvendigvis
Tilbake i egne spor
Blikket gikk stort sett mot furutoppene, med det store håpet om å få øye på fugl i topp. Hverken jeg eller min bror Mathias hadde sett tiur i topp før. Snøen lå tungt på trærne, lufta har stått stille lenge. Med den mengden snø i terrenget var vi sikre på at fuglen skulle sitte i topp.
På vei tilbake havnet vi etterhvert i våre egne spor. Klokka var blitt rundt 14:30, så mørket var allerede rett rundt hjørnet. Like før vi nådde koia fikk vi se spor av ryper som hadde krysset våre spor på veien, men hadde dratt sin vei før vi var der.
Koia er av den enkle standarden; To sengebrinker, et lite bord, og et åpent ildsted i hjørnet, that´s it. Døra minnet mer om noe man har foran uthuset, ikke tett i det hele tatt. Kulda snek seg inn, selv om vi stelte i stand og holdt i gang et stort bål inne, ble aldri frostrimet på vinduene borte. Det er godt vi hadde skikkelige dunposer som tåler kalde forhold, slik at vi holdt varmen.
STEMNING: Selv om vi kjente på mangelen av isolasjon, er det mye god stemning med bål.
Hvordan lykkes på støkkjakt etter skogsfugl
Bruk tiden godt, stopp opp ofte og ikke fokuser på å gå lengst mulig.
Oppsøk steder hvor skogsfuglen trives. Det kan være lurt å gå i gammelskogen når snøen ligger om man ønsker å finne tiur. Barnåler er hovedføde vinterstid.
Jakt sammen med andre. Dette gir langt større muligheter for uttelling, men vær alltid krystallklar på hvor jaktkameraten er.
Kjennskap til terrenget er en stor fordel, da skogsfuglen er stasjonær og oppholder seg som regel innenfor ett større område.
Høydedraget frister både fugl og jegere
På dag 2 våkner vi tidligere, da vi fikk litt flere timer på øyet denne natten. I grålysningen er vi ute av koia og klare for en ny jaktdag. Forholdene er omtrent helt lik som dagen før, men vi velger oss ut en annen retning da vi ikke hadde sett tiuren enda.
Terrenget der vi jaktet var preget av store flate områder, men det var også et høydedrag med litt mer glissen gammelskog som lokket. Der måtte det jo være sjanser for tiur! Vi kommer oss etterhvert opp i skråningen, og antagelsene stemte; her hadde tiuren vært. Sporene avslørte at dette ikke var orrfugl eller rype, og vi tør påstå at det heller ikke var fra ei røy.
Men det får vi aldri vite, for fuglen var borte. Sporene gikk langt langs siden, inn under flere graner og i mellom større steiner. Begge gikk og ventet på at det skulle brake ut en tiur når som helst, men det ble med tankene.
LES OGSÅ: Bli med på toppjakt etter tiur
FERSKE SPOR: Ingen tvil om at det er fugl i området.
Et par timer og en kjapp lunsjpause senere var vi igjen der at det begynte å mørkne, og vi valgte å snu og gå litt lavere tilbake, fortsatt uten fugl på vingene. Vi havnet igjen på de store flatene i tettskogen og vi hadde vel egentlig blitt enige om at dette var en fin tur selv om vi ikke hadde sett det vi var mest ute etter.
Når man minst venter det
Vi gikk med ca 50 meters avstand fra hverandre for å prøve å dekke en liten brøkdel mer av terrenget, og så skjer det pussige. Ikke så alt for langt fra koia stopper jeg opp i et par sekunder og da braker det løs fra ei gran, bak meg! Jeg kaster meg rundt og får sendt av gårde et skudd etter tiuren, et solid bomskudd, og står igjen smålig sjokkert over det som nettopp skjedde. Sporene mine hadde gått rett forbi der tiuren satt usynlig, midt i den tjukkeste granbuska. Den hadde trykket voldsomt bra, for Mathias hadde også gått rett ved siden av buska på andre siden.
Opplevelsen var som dratt ut av "det skjer når du minst forventer det" boka, for her hadde ingen av oss sett for seg at tiuren skulle vise seg i de siste minuttene av skytelyset. Vi fulgte etter tiuren i 400 - 500 meter, men den var sporløst borte. Vi følte oss likevel heldige som fikk opplevelsen, og håpet lever for å komme på skuddhold igjen neste høst.
