Tiurrapporten: Da setteren tok meg med til tiuren

Det kom som bestilt. Min jaktkompis Petter og jeg hiver oss i bilen. Her er det flat pedal i retning skogen.

Det siste måltid

Leirplassen hadde vi allerede sett oss ut på forhånd. En velbrukt leirplass. Godt besøkt av jegere før oss, eller kanskje slitne skogsarbeidere. Den ligger godt skjult fra veien. Leiren setter vi opp i en fei, begge har lyst på en liten tur etter fugl før sola går ned.

Vi går parallelt i terrenget, med god avstand i mellom oss – en god taktikk så lenge man er noenlunde samkjørte og påpasselige med skyteretningen. Vi ser flere fugl på denne runden, og noen sjanser byr seg, selv om de er fryktelig skvetne. Det er absolutt som forventet, og sånn det oftest er på denne tida av året. 

Middagen blir en god trøst. Kokt reinkjøtt, margbein og reintunge. Lite slår denne Finnmarks-spesialiteten, og Petter slår fast at hvis han kan velge sitt siste måltid, må det bli dette. Jeg er hjertens enig, før jeg rekker å begynne å tenke på røkt kjøtt av rein, fersk skogsfugl, indrefilet av villsvin og andre godsaker vi har med oss – eller er her for å skaffe.

Til dessert har Lisbeth, kona til Petter, laget bærgrøt – en salig blanding av bringebær, blåbær, solbær og jordbær. Alt er plukket fra egen mark ute i Altafjorden, en skjønn forening av antioksidanter og herlige smaker.

Dagene går med mye stang ut. Frustrasjonen bygger seg sakte, men sikkert opp. En og annen rype og jerpe finner veien i sekken, akkurat nok til å holde oss på rett side av bristepunktet. Også hundene kjenner på ergrelse, heller ikke for dem er motivasjonen enkel å holde oppe. 

Om nettene er det rett under null grader; kvist og kvast fryser til og blir skarpe mot hundepoter. Vi ser fugl hver dag, så vi vet de er der. Marginene er ikke på vår side, men vi vet også at før eller siden vil det snu.

Hvite kjegler

Dag tre kjører vi lengst inn i terrenget, på veien inn ser vi kongen sjøl, tiuren, som spankulerer over veien. En majestetisk fugl, rak i ryggen med hevet hode. Den flyr med rolige vingeslag noen meter foran bilen før den lander på veien igjen. Jeg fikler med telefonen for å få tatt noen bilder, men idet jeg er klar, flyr den avgårde og setter seg i toppen av ei furu. Her har den full oversikt og er trygg fra de fleste farer. Vi merker oss stedet og tenker begge at vi bør avtale et møte med denne staskaren senere.

Første økta denne dagen blir et løft for min del: flere gode skuddsjanser på storfugl, og mange hvite ryper blir observert i det snøfrie terrenget. De lyser opp som kritthvite bowlingkjegler – helt feil kamuflasje til forholdene. Der har evolusjonen spilt dem et puss. At rypene skifter fjærdrakt etter lysforhold og ikke etter snøforhold, er en av tingene som gjør rypa svært sårbar med klimaendringene vi står overfor.

Til andre økta bestemmer vi oss for at Petter blir igjen i området der vi så tiuren, jeg kjører på oppdagelsesferd. Nye terreng er alltid spennende. Selv om du ikke finner fugl der akkurat den dagen du er der, betyr ikke det at de ikke kan være der i andre deler av sesongen.

Mollegroper, fjær og avføring er tegn jeg alltid noterer meg. Denne økta vandrer jeg i et flott område, med kuperte avsatser avgrenset av myrflekker og bergnabber. Gode forekomster av bær og skjul i form av høy undervegetasjon er plasser fuglen gjerne vil oppholde seg. Nå er mesteparten av bærene borte, bare tyttebæra står igjen.

Tyttebæra blir utrolig søt etter frosten, en ypperlig matkilde nå på tampen av sesongen med mat på bakken for skogsfuglen. Når snøen legger seg, går de over til å beite barnåler – gjerne i toppen av såkalte beitefuruer, som blir flate og litt pistrete øverst. Trolig vokser det mye nye skudd der det har blitt beitet, men også jordsmonnet sies å ha mye å si. 

Svartfugl beiter gjerne i toppen, mens brunfuglen – som kanskje er litt smartere – holder seg litt lenger ned i treet. Tyttebæra trives best i åpne områder, så i oktober kan man med fordel oppsøke disse.

Notatblokka blir grundig brukt. Hit skal jeg neste sesong – dog litt tidligere. Like før jeg kommer til bilen, ser jeg ei rype som sitter ved et dvergbjørkkratt. 

Aya er ute i søk, men har ikke fått ferten av den kritthvite fuglen. Jeg legger opp børsa og er klar. Aya, som er blitt ti måneder nå, er på opplæring, og jeg skyter ikke før hun tar stand. Hun kommer i forrykende tempo inn fra venstre flanke, og det lukter støkk av den farta.

Akkurat idet jeg er på vei til å senke børsa, fryser hun til – bare fem meter fra fuglen. Pang! Jeg tar den på bakken og kommanderer: – Sitt! Hun ser ikke fuglen ennå, og det er greit.

Så kommer dødskrampene; vingene slår mot buskene. Jeg er forberedt og klar til å korrigere. Ganske riktig letter rompa fra bakken, og jeg er lynraskt ute med et kraftig kremt. Rompa går ned igjen, etterfulgt av gode ord med lys stemme. Hun får sitte i ro mens jeg går frem og plukker opp rypa. Da jeg kommer fram, ligger det to hvite der – dublé med ett skudd. Den andre satt nok rett bak.

Kontrastene er det jeg virkelig elsker med jakta – fra frustrasjon til total lykke på et øyeblikk.

Det blir en fin liten stund i lyngen, med logrende hale og slikking på haka. Vi beveger oss inn i et tett skogsområde med masse undervegetasjon, og Aya, som fortsatt er ivrig etter rypefellinga, har stor fart. Jeg gjør meg noen tanker om at det nok ligger an til støkk foran stand nå, og at jeg burde hatt lengre pause. Ganske riktig hører jeg vinger som slår, og bjeff fra Aya.

Det blir en liten medarbeidersamtale, men «feilen» ligger absolutt hos meg. En valp trenger tid for å roe seg, og det sies at eierne også trenger det innimellom. Hun skjønner fort at jeg ikke var helt fornøyd, og tempoet skrus ned igjen.

Vi kommer ned til skogsbilveien der bilen står parkert, men har en liten kilometer igjen. Jeg går langs veien og lar Aya søke på hver side. Hun hever hodet og værer noe, går litt ut til siden og ser mot meg – litt redd for å gjøre feil igjen. Jeg oppmuntrer henne med lystig stemme, og mer skal det ikke til. Hun sporer og søker seg stadig lenger vekk fra meg, oppover i terrenget. Veien ligger fint til, og jeg har gode skuddmuligheter om fuglen slipper seg nedover i terrenget, slik den ofte gjør.

Jeg mistenker at fuglen hun sporer, er den samme hun støkket en time før, og jeg tror det er en tiur. Dagen er på hell, lyset likeså. Følger jeg på inn i den tette skogen, vil både lys og vegetasjon gjøre det vanskelig å få skutt. Når jeg ser henne stoppe opp noen sekunder, roper jeg: – Ja!. Hun gir full gass og forsvinner inn bak noen trær.

Jeg hører kraftige vingeslag, og ut kommer gamlingen sjøl. Jeg hiver opp hagla og bommer kraftig på første skuddet. Langt bak. Drar til på andre, men ser ingen åpenbare tegn til treff. Mest sannsynlig ble det bom, men det var rart den seilte på stive vinger. Ergrelsen når uante høyder.

Aya er likevel superpositiv, og jeg kjenner det smitter over. Jobben hun leverer her, får meg raskt til å endre fokus. Det er på tide å komme seg i leir. Der venter Petter på oppdateringer, og jeg kjenner at jeg higer selv. 

– Ble det tiur, spør jeg. 

Petter svarer: – Jeg fant ikke igjen den éne tiuren, jeg fant tre.

De hadde vært på én og samme plass. Man skvetter litt når tre voksne tiurer letter samtidig, og det er ikke alltid lett å holde fokus. Petter hadde avfeid å finne fugl denne økta, og Frøya, Petters strihårvorsteh, hadde ikke gitt noen tegn til fugl på forhånd. Sånn kan det gå når en lang dag er på hell, og både hund og eier er slitne.

Petter kom altså hjem til camp med fersk bom til kvelds han også. Heldigvis var dagens middag, Petter Spesial, indrefilet av villsvin og dåhjort, flambert i whiskey, akkompagnert av skysaus med like deler eplejuice og fløte. Snart var alle sorger glemt.

Mil efter mil

Nå var det Airo, Aya og min tur til å prøve oss på tiurene – siste dagen før vi må vende hjemover. 

Vi var tidlig oppe, og ute hadde bakken frosset til i løpet av natta. Det var klarvær, og sola hadde ennå ikke stått opp. Ingen grunn til panikk; frossen lyng og gamle løvblader er ikke akkurat skogsfugljegerens beste venn med tanke på stille fremrykking.

Frokost og kaffe inntas, matpakke smøres, og lunsj til hundene legges i sekken. Så bærer det av gårde langs frosne, sporete skogsbilveier. Det sitrer i magen, og jeg er spent på hva dagen bringer – samtidig litt vemodig over at turen snart er over.

Sola dukker opp over horisonten, og dagens første stråler treffer ansiktet. Fra høyttalerne høres svensken Roger Bäck og «Mil efter mil». Jeg kjenner hårene i nakken reise seg, og blodet bruser.

Vi kommer fram til parkeringsplassen, og Airo er første hund ut. Sola har ennå ikke tint opp bakken, og jeg drøyer det litt før jeg går inn i området der Petter så tiurene. Airo er lunken, sliten etter mange dagers jakt og mange mil på beina. Han lunter av gårde, nesten som han skjønner at vi ikke er kommet til godplassen ennå. Bevegelsene bedrer seg raskt når han får varmen i kroppen.

Han forsvinner over en liten kolle i et ellers oversiktlig område, med flere rygger og myr imellom. Snart piper det i GPS-en. Jeg går mot stedet jeg sist så ham, og ser en tiur komme ut av furuskogen. Den slår seg opp i et tre.

På GPS-en kan jeg se at Airo har fått med seg at den har flydd avgårde, og han har løst ut standen. Vi avsøker området uten resultat. Airo har nå sluppet seg ned mot et bjørkebelte og markerer raskt at det luktet godt her. Bare sekunder senere fryser han til, med snuten rett mot meg. Han er bare 50–60 meter fra meg nå, og jeg går mot ham.

Når jeg er 20–30 meter foran ham, ser jeg rypa sitte bak en gammel furuvelt. Både Airo og rypa har den lave sola midt i fjeset og myser mot meg. Et vakkert skue. Aya, som går i fot, har synsstand og dirrer i spenning. Jeg går sakte fram og plasserer meg ut til siden, så jeg kan skyte uten at Airo er i skuddsonen.

Tjue meter fra stopper jeg. I samme sekund kommer rypa springende rett mot meg og Aya. Jeg velger å skyte den, selv om det hadde vært fint å se hvor nært den ville kommet, og la den leve. Motivasjonen til Airo er plutselig noe helt annet etter dette; stive muskler og ekkelt underlag glemt. Jeg kjenner selv at dagen ble mange hakk bedre med fangst i sekken.

Sus i lufta

Nå har bakken tint litt opp. Det er dags å gå inn i området vi kom hit for. Pulsen stiger noen hakk når vi nærmer oss ei myr Petter hadde satt som referanse for sitt møte – ingen markeringer fra Airo.

Vi beveger oss forbi myra, mot et litt tettere skogsområde. Her ser jeg at Airo plukker opp godlukt. Han jobber intenst med nesa, går i ring, halen går som en hjulvisp. Aya slippes også, så hun får være litt fri og kjenne på godlukta. Airo bruker et par minutter, så drar han av gårde – med stor fart og stor iver. På GPS-en kan jeg se at han går altfor langt fra oss – nærmer seg 300 meter.

Biip – stand. 

Det er altfor langt, og jeg konkluderer raskt med at fuglen vil gå før jeg kommer på skuddhold. Aya og jeg setter oss på en stubbe og venter. Nydelig utsikt er det, med høyreiste furutrær og lav sol som skinner gjennom.

Det blir lange minutter, men Airo holder standen. GPS-en følges nøye, og etter 10–15 minutter ser jeg hundetegnet på displayet sakte bevege seg. Han trekker seg bakover i flere etapper. Allerede nå aner jeg hva som er i ferd med å skje. Har han skjønt at vi ikke kommer, og vil tilbake for å hente oss? Rapport heter det på fagspråket. Airo har gjort dette flere ganger – senest i Sverige i høst. 

Vi blir sittende. Jeg ser at han nå har full fart mot oss i sitt eget bakspor. Da han kommer inn, ser han opp på meg med ørene spisse, logrer og er mer gira enn normalt. Jeg spør om han vil at vi skal bli med. Han snur seg klar til avgang, men ser fortsatt på meg. 

–Ja! sier jeg. Full gass – samme vei tilbake.

Da han nærmer seg stedet han sto tidligere, går tempoet ned, og ny stand festes. I mellomtiden har jeg nærmet meg og er nå omtrent 150 meter unna. Jeg ser an terrenget – en slak nedoverbakke med høyreist furu. Ikke spesielt tett, her må jeg tenke riktig for ikke å spolere sjansene. Airo står på en flate nedenfor bakken – jeg bestemmer meg for å gå i en bue slik at jeg kommer inn mot ham forfra.

Airo kom tilbake for å hente meg. Han visste hvor tiuren satt. Det ble et møte jeg aldri glemmer.

Sola har tint opp lyngen i denne sørvendte sida, nå kan vi bevege oss nesten lydløst. Aya og jeg er rundt 50 meter fra Airo da en tiur letter og flyr ut til venstre, akkurat utenfor skuddhold. Jeg puster rolig og hører mine egne hjerteslag. Airo står fortsatt. Jeg går ti meter nærmere, stopper og lytter – nå kan jeg se Airo foran meg. Hodet hans peker slakt til venstre.

Det slår i vinger, og jeg ser opp. Tiuren som satt i treet mellom oss, slipper seg ut og faller noen meter. Jeg sender avgårde to skudd. Det faller noen fjær av fuglen som sakte daler mot bakken. Tiuren flyr oppover i lia, men får ikke opp farta. Den slår seg opp i et tre 100–150 meter fra oss.

Airo blir sendt ut på nytt, mens jeg går med raske skritt opp mot fuglen. Når jeg er halvveis, hører jeg plutselig et sus i lufta. Børsa er allerede i skuldra. Nanosekundene går sakte, og jeg rekker å tenke at børsa må få god fart nå. Tiuren kommer plutselig til syne mellom to trær – som et jagerfly – i retning rett mot meg. Kornet på hagla finner fuglen. Jeg venter til den er nesten rett over meg. Pang!

Vingene klapper sammen momentant, og farta er så stor at det spruter tørre kvister fra furua den sneier, før den dumper i bakken, 10–15 meter nedenfor meg med et brak. Aya røsker og sliter i båndet og vil bort til fuglen, men denne gangen skal Airo få kose seg med den helt alene.

Han kommer til etter få sekunder og ser den store, svarte gammeltiuren ligge i lyngen. Jeg lar ham snuse og bite litt – kose seg med fangsten. Det er vanskelig å beskrive følelsen jeg sitter med nå. En uke med stang ut og vanskelige forhold var på et blunk borte.

Kontrastene er det jeg virkelig elsker med jakta, og nå var de til de grader til stede. At jeg skulle få oppleve dette, tiurfelling etter rapport, har vært en drøm. Helt siden Sverige-turen tidligere i høst, da Airo kom tilbake over ei svær myr, hentet meg og Petter, og vi fikk felt en orrhanekylling for ham. Da begynte tankene å leke med at dette virkelig kunne skje.

Så nå sitter vi her, Airo, Aya og meg, i lyngen med sola i ansiktet og kjenner på total lykke.

Det er vanskelig å beskrive følelsen jeg sitter med nå. En uke med stang ut og vanskelige forhold er borte på et blunk.

Sees til neste år

En tanke som har sirkulert i hodet, er Ayas tiur fra i går. Vi kan ikke dra hjem før den er sjekket ut av saken. Turen til bilen blir av det lystige slaget, og jeg tar meg i å plystre på melodien fra bilturen i morges.

Vi stopper like ved der fuglen hadde krysset veien dagen før. Begge hundene er ute og springer, men her virker det ikke som om noe lukt er blitt avsatt. Vi har beveget oss til ytterkanten av sektoren jeg har satt av, når Aya løfter hodet mot himmelen, og jeg ser hun har noe i nesa. Jeg løfter også blikket opp i trærne, uten å legge merke til noe – før det plutselig braker i kvister, og tunge, kjappe vingeslag trekker oppmerksomheten vår til ei furu 60 meter foran oss.

Den sorte gamlingen dras kjensel på, og vi friskmelder den umiddelbart idet den flyr ut over en stor, vid myr. Synes nesten jeg så den blunke og nikke.

Notatblokka tas fram, og det skrives:

Vi ses igjen neste år.

Denne saken er skrevet av

Geir Gåsland

Journalist

Finnmarkingen Geir Gåsland driver til daglig firmaet Finnmarksliv AS, der han guider og tilrettelegger for jakt og fiskeopplevelser. Favorittjaktformen er uten tvil etter skogsfugl. Han er en vorstehentusiast på sin hals og hans to korthårs vorstehere er stort sett alltid med på tur. Han driver også oppdrett av vorsteher, Kennel Finnmarksliv, sammen med en kompis.

LES OGSÅ

Tiuren som forsvant 

Når du endelig, etter mange dager, får sjans på tiuren, ja da bør skuddet sitte. Det eneste som er verre enn en bom – er følelsen av treff uten å finne fugl.

Juletiur på tredje forsøk

Toppjakt på tiur er førjulstidas høydepunkt for mange skogsfugljegere. Bli med på toppjakt i Trøndelag og få gode tips til hvordan du forbereder for toppjaktsuksess. 

Slik lykkes du med tiurjakt

Hvordan finner man tiur? Hva spiser tiuren? Å bli en dyktig toppjeger er ikke gjort i en fei. Skal du lykkes med denne jaktformen er det viktig å ha kunnskap om tiuren, dens levesett, og hvordan du utøver jaktformen.

Slik kommer du tiuren tett på livet

Det finnes knapt en mer utfordrende jaktform enn støkkjakt på tiur. – Du får ingen forvarsel i tiurskogen. Alt skjer lynraskt, sier Rune Flataas.

Strihåret vorsteh – en hardfør og allsidig fuglehund

Fuglejakt, ettersøk, apport og støtende etter hjortevilt – det er sjeldent en vorsteh sier nei til varierte oppgaver.