En flott firetagger

– Bokken min? 

Jeg ble overraska, jeg har ikke sett rådyrbukk i hele vår og sommer, visste ikke om noen bukk i området nå! 

– Ja, den kryssa vegen og gjekk mot deg, trur ikkje det var sekstagger, men en skytbar bokk, sier han.

Et sikkert tegn

En positiv overraskelse. Da er det kanskje håp likevel, trass i prat om gaupeobservasjoner og lite rådyr. To dager senere ser jeg feiemerker og markeringer etter rådyrbukk. Et sikkert tegn. Denne bukken er vel en vandrer som kom og fant reviret ledig. Det går ikke mange dager før jeg får et glimt av den, og senere ser jeg den ofte. Jaktkompisen som såg den først, hadde selvfølgelig rett: Ingen sekstagger, men en fin bukk. Et middels gevir med fire lange tagger. En sommerkveld jeg er ute og kikker etter den, møtes vi på kort hold. Trass i knusktørr skog og at det er umulig å gå stille, kommer vi nær hverandre. Men bukken blir skeptisk til kameraklikk og trekker unna.

Ellers viser ei geit seg i skogkanten av og til.  

DEBUTERTE MED 13-TAGGER: -Hæ?! Har dette skjedd?!

Firetaggeren: Denne sommeren kom en fin firetagger og fant reviret ledig.

Grått og vått

Grå augustmorgen. I dette været med lavt og tungt skydekke kommer dagslyset utrolig sakte. Men det går ikke lenge før det kommer dyr foran posten. To hjorter, kolle og kalv. Og litt bak kommer et dyr til, ei lita kolle, må være et ungdyr. Litt etter kommer enda et dyr, ei stor kolle. Dyra trekker rolig forbi og forsvinner i skogen. 

Denne augustmorgenen er alt grått og vått. Men det skal vise seg at det blir en morgenøkt med mange dyr foran posten. 

Det neste som dukker opp er ei rådyrgeit. Den trekker rolig forbi på langt hold. Så kommer det hjort igjen, en ettårs bukk. Den trekker samme vei som de andre hjortene. Senere kommer et rådyr til syne i buskene. Er det bukken? Opp med kikkerten, nei, det er geita. Den beiter litt og trekker videre. Nå går det ikke lenge før det igjen kommer hjort, kolle og kalv på raskt morgentrekk. Igjen kommer rådyrgeita og går lenge og beiter. Dette blir mange dyr på en morgenpost, og det eneste som mangler er selvfølgelig rådyrbukken! Slik er jakta. For jegeren gjelder det å være på plass. Før eller senere kommer bukken. Det er bare noen få kvelder siden sist jeg så den.

Vil ikke bli våt?

Ny sjanse? Det regner hele dagen og værvarslinga truer med den første høststormen og store nedbørsmengder. Går likevel ut på kvelden. Tenker å postere så lenge det er skytelys. Det regner og vinden rusker i løvet. Sitter og tenker på tidligere augustkvelder på post. Bare en eneste gang har jeg skutt rådyrbukk i slikt vær. Erfaringen sier at rådyra ikke har lyst til å gå fram på åpen mark og beite i dette været. Virker som de liker å være inne i skog og kratt. Kanskje de ikke liker å bli våt? Hjorten derimot bryr seg ikke om regnvær, men så har hjort en helt annen pels enn rådyra.

I kveld er det ingen rådyr å se. Vinden stilner og regnet øker. Det pøser ned. Sitter til jeg er våt og går heim.

Er oppe og kikker på været når det lysner. Meteorologen har rett denne gang. Det er bare å legge seg å sove igjen og håpe på jaktforhold til kvelden.

LES OGSÅ: Hjortejegerens supertips

Geit i sommer-enga. I tida før jakta hadde bukken selskap av geita.

Nabojegeren

Rådyrkveld. Går ut i åtte-tida. Nesten stille og kveldsol. Etter en stund står et gyllent rødbrunt dyr i skogkanten. Opp med kikkerten. Rådyrgeit. Det er bare å nyte synet av dyret som beiter i kveldsola. Dyret går rolig og beiter.

Plutselig et riflesmell. Rådyrgeita er raskt oppe med hodet og lytter. Hva var det? Smellen kom fra lenger inne i bygda. Kan være en nabojeger på rådyrjakt? Snart senker geita hodet igjen og beiter like rolig. Så begynner den å beite i bring, ser ut som den går og napper bringebær. Dette er vel desserten, etter at den gikk og jafsa i seg store løvetannblad til hovedrett. Så går den inn mellom buskene og blir borte, men er snart framme igjen og beiter videre. En MMS har kommet på telefonen, bilde av en død rådyrbukk og laikaen til en nabojeger, og en kort tekst: «Testa Sakon». Ingen tvil, det var Gunnar Kindsbækken som skjøt, og her ser jeg resultatet. Men dette er ikke bukken som jeg jakter på. Bukken på MMS-bilde hører ikke til i «mitt» revir. Det er bare å gratulere nabojegeren med bukk!

Nå blir det mørkere og mørkere, klokka nærmer seg elleve før geita stikker inn i skogen og er borte. For jegeren er det på tide å hvile noen timer før det blir en ny morgen og nye sjanser.

Hundehjelp. For Mira og Gunnar var det fort gjort å finne bukken i tett kratt.

Fire lange tagger

Bukkemorgen. Klokka er fire. Det er stille og delvis skyet oppholdsvær. En fin morgen på bukkepost. Den første timen skjer ingenting. Alt et stille. Så kommer tre hjorter på raskt trekk, ei kolle med kalv og et fjordyr. Klokka blir kvart over fem. Da kommer en rødbrun rygg tilsyne i vegetasjonen. Rådyr! Løfter rifla og får dyret i kikkertsikte. Hodet av en vakker råbukk med fire lange tagger kommer fram mellom buskene. Ingen tvil, dette er revirbukken fra i sommer. Venter litt til den kommer fram, da smeller det. Bukken bykser i og er borte i tett vegetasjon. Det måtte være et godt treff. Skulle kanskje satt kula litt høyere så den har blitt liggende på stedet.

Framme på skuddplassen er det ikke tvil, Nosleren har gjort jobben. Her er både blod og vitale deler. Dette dyret ligger ikke langt unna, men hvor? I denne vegetasjonen av bring, mjødurt, bregner og tett olderskog er det umulig å leite etter et lite dyr. Og en dødskutt rådyrbukk springer ikke alltid rett fram, men kroker i forskjellige retninger før den stuper. Ser bloddråper i de nærmeste buskene, men innser fort at nå er det lurt med hundehjelp. Her er det best å ikke tråkke rundt og sette unødvendige spor og gjøre det vanskelig for hunden. Men nå er det tidlig på morgenen, litt dumt å mase på en nabojeger om hjelp på denne tida. Kan vente, bukken kommer ingen vei likevel. 

Går tilbake til posten, setter meg og tar fram termos og frokost. Da kommer de tre hjortene igjen, kolla, kalven og ungdyret. Nå har de bedre tid og beiter før de trekker videre.

Senere ringer jeg Gunnar, bukkejegeren fra i går kveld. Han svarer med det samme. 

– Det er vekking, sier jeg. 

– Treng hundhjelp for å finn æn bokk. 

– Kjem me æn gång, er svaret. Sier hva som ligger på skuddplassen og at bukken helt sikkert ligger dau. 

Gunnar og laikaen Mira er snart på plass. Mira jafser i seg blod og utrevne deler som ligger på skuddplassen. Så løfter hunden hodet og værer. Ho har nok kontroll på dyret, antyder jeg. Så tar hunden sporet der bukken hoppet inn i kjerra, med Gunnar etter i lina. Litt etter sier Gunnar, – her ligg den! Bukken kom ikke mer enn tretti meter før den stupte. Men når vegetasjonen står tett som en vegg, nytter det ikke uten hundehjelp.