På hjortejakt etter houdini

Jeg skulle følge elvedraget ned til granskogen, krysse elva godt hjulpet av ei hengebru for så å snike meg videre forsiktig opp mot beitemarkene på oversiden av gården, tett opp mot storfjellet. Gleden yret i kroppen og spenningen drev meg forsiktig videre. 

Hjort som hadde gjort seg ferdig med morgenbeite på bøen ville gjerne ta denne ruta, oppunder fjellsiden, men: Det var ikke bare ett dyr som brukte denne ruta, så her måtte det trakkes varsomt da det var mange øyne og ører som holdt utkikk etter «noe» som ikke skulle være der!

«Så kjenner jeg det - lukten av hjort. Sterk lukt det ikke går an å ta feil av!»

LUKTEN AV HJORT

Jeg møtte ingen dyr i første fase av snikjakta, men nå begynte det sakte å bryte fra mørkt til lyst. Klokka tikket til hjortens fordel. Den gylne timen hadde startet. 

Så kjenner jeg det – lukten av hjort! Sterk lukt det ikke går an å ta feil av. Når det kjennes så sterkt er ikke hjorten langt unna, så her blir det full stopp i framrykningen. Denne lukten er så intens at den virkelig gjør noe med sanser og konsentrasjon. 

Jakter man i brunstperioden og kommer inn på et duft-spor av dette slaget er det ingen tvil om hva det er foran i sporet, eller i tetta rett ved siden av deg. Jeg tar det helt rolig og sitter kubb i ro. Tiden går fort og etter 5 minutter er det tid for å fortsette vider, om mulig enda litt mer årvåken. Omsider kommer jeg til en lysning som ligger på oversiden av den øverste bøen, og der ser jeg hjort. Fire, fem dyr som sklir av jordet som skygger.

Sjekk ut hjortejegerens gode tips til jakt på hjort

Flittig bruk av kikkerten og det åpenbarer seg en stor bukk med to koller, som begge har kalv. Ok, dette er da noe. Her er det kalv som kan skytes, om sjansen byr seg. Men, planen følges og nummer én på lista er fortsatt fjorårskolle. Her er det bare å trekke seg tilbake og vente noen små minutter før smygingen fortsetter mot overgangen, litt lenger vest i terrenget. 

Det er mer eller mindre vindstille så forholdene er ideelle for denne strategien. Det er nå det virkelig starter. 

Er sårbar om det står dyr i skråninga opp mot storfjellet, og sjansen for nettopp det er overhengende stor – har støkka dyr her før! Måtte hell og lykke følge jegeren… 

Av og til ber man om for mye i livet, og det gjorde jeg muligens nå, med tanke på hva som snart skulle skje.

HJORTEN HOUDINI

Som ål i vått gress sniker jeg meg oppover i mikrofart med skjerpede sanser. Det går sakte, av både taktiske og praktiske grunner, men godfølelsen er der. 

Ingen dyr har hittil sett meg og avstanden opp til platået der det hele skal skje er ikke mer enn 60,70 meter unna. Kroppen skriker etter å kunne rette ut både bein og rygg – det tærer på for en gammel mann… Så skjer det! Litt til høyre for meg kommer det plutselig en stor kolle til syne, og hun er ikke særlig happy over å se meg! 

Raskt markerer hunn med tydelige beinbevegelser før hes hosting runger utover landskapet – Pokker!

«Flittig bruk av kikkerten og det åpenbarer seg en bukk med to koller, som begge har kalv. Det er da noe.»

Legger meg langflat og håper på det beste. Har en følelse av at løpet muligens nå er kjørt. Kolla gjentar hostelyden, for det låter faktisk slik, før hun forsvinner oppover ura med kalv og spissbukk på slep. Pokker, men shit happens… Omsider blir det stille og framrykningen kan fortsette opp til steinmuren, som er målet for denne ansmygning. Kommer man seg dit usett er det fortsatt håp, selv om kolla har gjort den muligheten mikroskopisk liten. 

Men, den som gir seg er en dritt, heter det jo! Lyset begynner nå å bli avslørende bra, så her gjelder det å komme seg raskt på plass, noe jeg da omsider gjør – jeg er klar! 

Her jeg ligger bak steinmuren får jeg atter tilbake troen på dyr og når jeg titter forsiktig over kanten ser jeg til min store glede dyr på vei opp mot her jeg sitter – Wow! 

Snakk om flaks. Ungdyr først og kolle med kalv rett etter. Dette kunne bare ikke bli bedre!

Les også test av de tre mest populære magnumkaliberne

SPLITTE MINE BRAMSEIL

Jeg avsikrer rifla og skrur forstørringen opp til 4 x. Forsiktig åler jeg rifla i posisjon og får fjorårskolla i siktet. Forsiktig avtrekk og årets siste dyr er i boks – tenkte jeg… 

Klikk! Hva fa..?! Nytt ladegrep og opp på dyret som nå har løpt flertalls meter med kolla på slep. Kjenner stresset hamrer under huden og skudd nummer to slippes – NOT! Klikk, igjen! Nå er den totale panikken meget nær, og jaktsituasjonen tar snart formen av et Freak show i beste sendetid. Til alt overmål får jeg heller ikke patronen ut av kammeret! 

Det siste jeg ser før jeg synker sammen bak steinmuren er to dyr som forsvinner i sikkerhet. Splitte mine bramseil så hjelp meg Gud! Sekunder virker som minutter men jeg får omsider inn ny patron og når jeg titter over kanten har jeg ingen forhåpninger om å se hjort. Frustrasjonen er bare helt utrolig og jeg er i ferd med å rope ut min fortvilelse da jeg plutselig ser hjortekalven! Hva, er det mulig? 

Nysgjerrigheten hadde fått den til å ta en siste stopp i undring over alle lydene og bevegelsene som kom lenger ned i bakken, og det ble min gave fra høyere makter. 

Når jeg legger korset på kalven er jeg mer redd for klikk enn godt avtrekk, men skuddet går og det klasker som en støvbanker mot et Persisk teppe – og så blir den borte..? Frustrert men lykkelig over kalven bruker jeg litt tid på tanker om den jævla rifla som hadde kødda det så ille til der jeg rusler opp mot fallet. Den hadde gjort det før også, men nå skulle den rett til «Doktor Vågsland» i Drangedal, så fort jeg kom hjem! 

Men denne historien slutter ikke her, nei da, nå skulle nemlig del to i dette dramaet begynne: Hvor er hjorten?

LES OGSÅ: Test av riflerigger for rekrutter

SYNKEHULLET

Dette kan ikke være mulig?! Kalven er borte, intet spor å se. At den «fikk det» er det ingen tvil om, men..? Etter én time med konstruktiv og frustrerende leting etter noe som skulle være like dødt som makrell i tomat, er jeg fortsatt like langt unna å finne dyret som å finne «drømmen om Elin»… Hjelpe meg! Fullstendig nedbrutt må jeg resignere og se sannheten i øynene; jeg må gi opp og be om hjelp fra ettersøksfolket. At jeg hadde gjort ting litt mer komplisert for ettersøk med min egen oppklaringsrunde ofret jeg lite tid nå. 

Sliten og fortvilet blir jeg stående og se utover terrenget da jeg blir var en ganske stor steinrøys med store blokker av stein og grunnfjell. Litt utenfor kurs, men… I rein frustrasjon karrer jeg meg bort til den øverste «fjellformasjonen», og der, tre meter under jordskorpa ligger hjortekalven, død som en sild! Denne dagen glemmer jeg aldri og hjortekalven Houdini har fått en egen plass i topp ti – lista for opplevelser man aldri glemmer! At jeg brakk et ribbein når jeg dro den opp er en helt annen historie…