Noen av oss jakter bare i ny og ne, mens andre er mildt sagt bitt av basillen. Havner du i sistnevnte kategori, er det fristende å flytte sommerferien til høsten og øremerke alle helger til hundetrening, skytetrening og jakt. Men hva sier partneren?
Alle som har samboer eller ektefelle vet det ikke nødvendigvis bare er en dans på roser å drive med jakt. Ja, med mindre partneren er enda mer ihuga enn deg selv, da! I 2020 ble det inngått 16151 ekteskap, gjennomført 9355 skilsmisser og tatt ut 10115 separasjoner. Hvor mange av disse parene der minst én av partene jakter, vites ikke. Men at jakta kan være besettelse og slik sett bidra med spenninger i et parforhold, overrasker ingen.
JEGER har derfor møtt tre par som alle løser jaktinteressen og beholder gløden i forholdet på ulike måter. Kanskje du plukker opp noen gode råd?
Hund er best: Charlotte Røvig-Morbech (48) bruker lett 20 timer i uka på å trene de to irske setterne Birk og Trek.
Solisten fra Son
– Mannen min ville aldri vært med på jakt. Og det synes jeg i grunnen er helt greit.
Tidlig morgen. Mannen Jørgen har for lengst tatt på seg utstyret. Åletrange bukser. Trikot. Hjelm når det trengs. Solbriller. Han er klar. Men ikke for å jakte.
– Mannen min elsker alt som har med Birken å gjøre. Han løper Birken. Han sykler Birken. Og går Birken på ski. Men jakt og hunder er ikke hans greie, sier Charlotte Røvig-Morbech (48).
Selv bruker hun lett 20 timer i uka på å trene de to irske setterne Birk og Trek, og er dessuten et kjent fjes under damenes skytekvelder på den lokale trapbanen. Det er rypejakta og samarbeidet med hundene som står hennes hjerte nærmest. Jakthundinstruktør er hun også!
LES OGSÅ: @fjellpikens kjærlighet til jakta
«På samme måte som jeg støtter at mannen min elsker å sykle, får jeg full backing på at jeg bruker tilsvarende mye tid på min hobby.»
Gjensidig backing
– Det hadde selvsagt vært fint å kunne jakte sammen, men jeg tror nøkkelen til et godt forhold er å respektere hverandre og hverandres ønsker. På samme måte som jeg støtter at mannen min elsker å sykle, får jeg full backing på at jeg bruker tilsvarende mye tid på min hobby. Forskjellen er kanskje bare at jeg også kommer hjem med noe godt å spise, smiler Charlotte.
Hun og mannen setter seg ned tidlig på vårparten hvert år og planlegger de neste månedene. Etter hvert har setterdama fra Son blitt dyktig på å finne gode jaktområder i nærheten av der det går sykkelløp.
– På den måten kan vi være sammen på kveldene og ha gode familiestunder, samtidig som vi dyrker hver vår lidenskap på dagtid.
Paret har i tillegg tre barn på 11, 16 og 17 som kan sysselsette seg selv en dag på hytta om far vil tråkke og mor vil lufte hagla.
Jaktprøver: Charlotte kjører glatt to ganger tur/retur Son – Rjukan på ei helg for å gå fuglehundprøver med Birk og Trek.
Charlottes tre råd for et vellykket samliv
Skap rom: Gi hverandre rom for å drive med egen aktivitet
Bry deg: Vis interesse og bry deg om partneres aktivitet
Finn balansen: Det handler om å gi og ta, og samtidig ha en felles base utenfor egne aktiviteter
Hektiske helger
Skjønt, det er ikke alltid like lett å legge jakta i nærheten til løp på sykkel eller ski:
Helgen som Birken gjennomføres på ski, kjører Charlotte dagstur fra Son til Rjukan på fredagen for å gå jaktprøve med hundene. Lørdagen svipper hun mannen til Rena, og venter i målområdet på Lillehammer, før det bærer hjem igjen. Og søndagen? Da bærer det jaggu tilbake til Rjukan for atter en jaktprøve.
– Dette er et godt eksempel på hvordan vi hjelper hverandre for å få hobbykabalen til å gå opp. Jeg har mindre dårlig samvittighet for å reise bort på jakt når jeg vet at mannen min også får oppfylt sine ønsker, sier Charlotte.
To ganger i året reiser hun minst én uke til Finnmark. I mars er Skjervøy målet, og på høsten er det Kautokeino som gjelder. Begge gangene gir det, forhåpentligvis, rype på menyen.
LES OGSÅ: Jaktbok for barn: Loke er jeger
Mamma er sjefen
– Det er kjempelett å bli enige. Jeg bestemmer for oss begge!
Et par steinkast utenfor Skjeberg bor Ruth H. Gransjøen Pettersen og mannen Frode sammen med Mattis (11), trillingene Jørgen, Sindre og Marius (9) og elghunden Gråtass.
– Da den gamle fuglehunden til Frode dessverre måtte få slippe, skyndte jeg meg å bestille en gråhund. Så nå må mannen min vente litt før han kan få ny fuglehund, eller bygge på hundegården, sier Ruth.
Hun har vokst opp midt på Finnskogen nær innsjøen som heter nettopp Gransjøen, og jaktet fra «hun var en neve stor». Et gammelt foto av ei lita jente midt på kjøkkengolvet med felt orrhane og ei hagle som er lengre enn jenta, sier det meste: Det er ikke veldig overraskende at også hennes egne barn flaskes opp på like doser villmarksmelk og viltkjøtt.
Alltid klar for uteliv: Familien Gransjøen Pettersen er ikke vond å be ut på bålbilde, selv om det snør og blåser.
Ruths tre råd for et vellykket samliv
Må gi og ta: Begge parter må få lov å dra av gårde. Bli enige om hvem som drar når.
Inkluder barna: De må få lov til å være med om de vil. Da blir det lettere å få det til.
Snakk sammen: Det er viktig å få forståelse hos partneren for at jakta er viktig å få til, selv om man noen ganger må inngå kompromisser.
Mannevond elgjeger
– Det har aldri vært noe problem å bli enige om hvem som jakter når. Bare jeg får den første uka i elgjakta og opplæringsjakta litt senere på høsten, så kan Frode stort sett jakte når det passer. Men om jeg ikke er på plass i Finnskogen 25.09, finner jeg ikke ro, sier Ruth.
– Du blir litt…, hva heter det igjen, mamma?
– Mannevond, ler Ruth etter spørsmålet fra sønnen Mattis. Han er for øvrig fører av elghunden Gråtass, og duoen er godkjent som ettersøksekvipasje for elglaget på Finnskogen (se reportasje i JEGER 4-2022). Det er Mattis som har størst ansvar for sportreningen i hverdagen.
Også trillingene er med på jakt utover høsten. Noen ganger henger de med mamma på elgjakt, andre ganger er de med pappa på rypejakt. Familien har også en felles helg på skogsfugljakt.
– Vi har kanskje ikke det største jaktutbyttet når vi loffer gjennom skogen med fire barn, men vi har i alle fall en fin tur sammen, sier Ruth.
«Jeg får ikke ro i kroppen om jeg ikke er med på første uka av elgjakta. Mannen min vet at det er best for alle involverte at jeg er på plass i Finnskogen da.»
Møttes med jaktinteresse
Jaktrekrutteringen hos den yngre garde begrenser seg ikke til egne barn. Ruth tar gjerne med seg jaktutstyret og besøker barnehagen for å snakke om jakt, hund og matauk.
– Sist hadde jeg med 15 kilo lapskaus laget på elg. Det gikk ned på høykant hos unga, humrer hun.
Totalt har familien 21–28 døgn på jakt i løpet av året, ikke medregnet timene som går med til skytetrening og hundetrening. Selv om jakt fort kan være en dyr hobby, klarer storfamilien å holde kostnadene nede.
– Vi drev begge med jakt da vi traff hverandre på internett for 16 år siden. Fram til barna kom, hadde vi stort sett alt av jaktutstyr på plass. Nå bytter vi bare ut ting som blir slitt, og vi trenger ikke å ha det nyeste hele tiden, forklarer matriarken.
Det som koster mest penger, er når gutta vokser ut av jaktdresser og støvler før klærne er slitt ut.
– Vi både selger og kjøper brukt utstyr. Ofte er det også tilbud på jaktdresser for barn, forklarer Ruth.
Plutselig lyser hun opp.
– Forresten, det stemmer ikke at mannen min må vente med en fuglehund, altså. Han kan kjøpe en ny nå, så lenge jeg får bestemme at det blir en gordon hanne som kalles Hårek.
Drever-familien: Kim, Aleksander og Linn Marie Johnsen har blitt hekta på jakt, men det var faktisk den yngre garde som først tok jegerprøven.
– Jakta er best sammen
– En gang iblant er det godt å sende gubben på guttetur. Men ellers jakter vi helst sammen.
Hundeglammet på vei inn i døra er ikke til å ta feil av: Her bor det gira jakthunder – nærmere bestemt seks drevere.
– De roer seg snart, sier matmor Linn Marie Johnsen (44). For henne, mannen Kim (45) og yngstesønnen Aleksander (21) er det hunder og jakt som gjelder. De to eldste har flyttet hjemmefra.
Denne familien behøver ikke å telle antall jaktrelaterte døgn i året. Her går det i hund, skyting og jakt året rundt.
– Fra bukkejakta starter går det slag i slag med både elgjakt og rådyrjakt frem til lille julaften. Etter høytiden blir det hare. Resten av året går med til skyting og hundetrening. Vi er i skogen hver dag, sier Linn.
Linn og Kims tre råd for et vellykket samliv
Gi fri-rom: Begge må få tid til å gjøre sin greie.
Ha respekt: Ha forståelse for at partneren synes en type jakt er givende, selv om du ikke er enig.
Planlegg tidlig: Start planleggingen tidlig, da blir det ingen konflikter om hvem som skal hva hvilke dager og helger.
Termisk trøbbel
Kim går i tillegg ettersøk for Indre Østfold kommune. Ofte er kona med ut for moro skyld.
– Det er utrolig god trening for hundene, og det er givende og gøy og lykkes med å gå ettersøk, sier hun.
Bi-inntekten fra viltvaktjobbingen går med til å finansiere jaktinteressen. Men hvordan pengene skal brukes, blir ikke alltid diskutert i forkant.
– La meg si det slik: Det er kjekt å ha ei overbærende kone med samme lidenskap om man tilfeldigvis kommer hjem med en termisk kikkert, sier Kim påtatt slukøret.
Linn ler godt når hun gjenforteller hvordan mannen gikk ut av bilen og rett i garasjen, og først etterpå ville medgi hva han hadde investert i.
– Nå er det jo han som gjør jobben, så det var vel fortjent. Dessuten er det jo et godt verktøy på ettersøk og på villsvinjakt. Sistnevnte kan han forresten drive med alene: Det synes jeg blir for kjedelig, sier Linn.
Kim jakter gris, hare og elg sammen med kompiser. Det fører ikke til noen uenigheter på hjemmebane, tvert imot.
– Da får Aleksander og jeg jakte rådyr alene i skogen, triumferer Linn.
LES OGSÅ: Lærer nye jegere fra andre kulturer
Felles interesse: Kim og Linn Marie drar gjerne på jakt sammen, men av og til er det greit for begge parter at “gubben” drar på jakt alene.
«Det er en helt spesiell opplevelse å være ute med familien; skaffe mat sammen og ha en flott naturopplevelse på denne måten.»
Barna jaktet først
Sistnevnte har som mål å jage inn unghunden sin KL Aldo denne høsten. Selv om også de to andre barna har jegerprøven, er det han som er mest aktiv sammen med foreldrene.
– Det viktigste er å komme seg ut uansett vær og vind. Jeg liker forberedelsene og planleggingen vi gjør sammen. Hvem skal være hundefører? Hvem skal sitte på hvilke poster? Det blir alltid en fin tur i skogen, forklarer han.
Familien pleier å avslutte jakta etter det første fallet, selv om det er tidlig på dag og kvoten ikke er fylt. Etter at dyret er gjort opp, går det i bålkos og skravling resten av dagen.
– Det er en helt spesiell opplevelse å være ute med familien; skaffe mat sammen og ha en flott naturopplevelse på denne måten. Her er det ingen konkurranse. Tvert imot gleder vi oss over hverandres jaktlykke, sier Linn.
Her var det faktisk barna som tok jegerprøven først, og så hev foreldrene seg på. Siden har jakt og hund vært både første- og annenprioritet. Selv felte Linn sitt første vilt i fjor høst.
