Jeg er født 100 år for sent

Rypefjell på 90-tallet 

Oppvokst mellom kystfjellene på Kvaløya utenfor Tromsø, har han fått en oppvekst med et nært forhold til naturen og friluftslivet. I dag bor 42-åringen i Målselv hvor han er avdelingsleder i en bedrift som legger til rette for mennesker som har falt utenfor arbeidslivet av ulike årsaker. Han har i tillegg militær yrkesbakgrunn og er befal i det lokale heimevernet.

– Som mange andre startet jeg med rypejakt i de lokale fjellene i fjorden der hvor jeg vokste opp. Dette var sent på 90-tallet, og da var det ennå rike bestander av rype. Som 18-åring skjøt jeg mine første to ryper i skoggrensen like ovenfor huset jeg bodde, noe som bokstavelig talt ble startskuddene på et aktivt jegerliv.

Oppveksten til den etterhvert erfarne jegeren var preget av friluftsliv og det å høste av naturen. Hans far er jeger, og Stian legger ikke skjul på at inngangen til jegerlivet nok kom som en naturlig følge av det. Han kom tidlig i gang med elgjakt, og kan se tilbake på over 20 år som elgjeger på jaktlaget som faren var med på å stifte. 

– Jakta utviklet seg raskt til en lidenskap, men også som en helt naturlig del av mitt totale høstingsbaserte friluftsliv, med fiske, bærplukking og sanking av sopp og vekster i naturen som jeg har lært av min mor og far, forteller han.

ALEXANDER READ: – Jakta er så mye mer enn bare jakt

Inspirert av eldre tider

Stian Yttergård er glad i å bo og være utendørs, og jakta er ett av flere påskudd for å kunne gjøre det. I tillegg beskriver han følelsen som «helt ubetalelig» når man kan spise mat man selv har skaffet.

På nettsida kalt Veidemannsblod skildrer han sitt tradisjonelle friluftsliv med jakt, fiske, isfiske og lignende i Troms og Finnmark. 

– Navnet Veidemannsblod er inspirert av eldre tiders virksomhet, da utbytte fra naturen i form av jakt, fiske og fangst var grunnleggende for å holde seg selv og familien i live, forklarer han.

Stian tror at alle som er lidenskapelige jegere og fiskere i dag bærer med seg noe av den gamle kulturarven i bunn, selv om forutsetningene naturligvis er helt annerledes. I så måte mener han at jegere og fiskere fører med seg en viktig tradisjon og viktige kunnskaper, som i sin tid var helt avgjørende for de gamle nordmenns eksistens.

Allerede i barndommen fant han tidlig ut at han likte å skildre, men ikke før i senere tid tok han steget videre. Motivasjonen til skrivingen har alltid vært den samme - en trang til å skrive samt et ønske om å formidle verdien av norsk og nordnorsk natur gjennom egne erfaringer og opplevelser.

Podcast og YouTube

– Siden jeg var liten har jeg vært glad i å skrive og formidle. Så da jeg etter et beinbrudd i 2020 ble sykemeldt noen uker, fikk jeg en god mulighet til å bygge opp nettsiden med bilder og historier fra mine opplevelser i villmarka i nord. Jeg har opplevd en overraskende god respons, og blir kontaktet av mange som gir hyggelige tilbakemeldinger, og forteller om sine egne erfaringer fra noen av områdene jeg skildrer, sier han.

I sammenheng med skildringene hans kommer det også spørsmål fra folk som har tenkt seg inn i områder han har beskrevet, og mange har latt seg inspirere av hans beretninger. 

– Det har jo også blitt litt podkast, litt gjesteopptredener på YouTube-filmer og man har fått blitt kjent med en del interessante personligheter og garvede fjellfolk. Dette var aldri noe jeg hadde sett for meg da jeg begynte å skrive på siden min, men det har utelukkende vært positivt, forklarer han.

«Helt siden de første villreinjegerne jaktet i fjellene etter at isen trakk seg tilbake, har jakt blitt en bærende del av den norske folkesjela.»

Siden istida

Stian Yttergard er ikke i tvil om verdien av å holde jakttradisjonene i hevd.

– Helt siden de første villreinjegerne jaktet i fjellene etter at isen trakk seg tilbake, har jakt blitt en bærende del av den norske folkesjela. Gjennom jakt, fangst og fiske har vi evnet å skaffe mat til oss selv og de rundt oss. Og selv om vi nå kan kjøpe all vår mat i butikken, tenker jeg det er viktig å holde i hevd den kunnskap, kompetanse og holdninger som jegere og veidefolk besitter, konstaterer han.

Han legger til viktigheten av jakta i et naturvernperspektiv samt de helsemessige gevinstene;

– Alle jegere har et forhold til naturen. Desto flere som har et forhold til naturen, jo mer ønsker vi å beskytte den. Så tenker jeg at jakt gir mye godt fra et rent helseperspektiv, både fysisk så vel som mentalt i dagens heseblesende skjermsamfunn.

BJØRNAR RIDDERHAUGEN: – Det var som at reinsdyret forsto meg

Før snøskuterne

Veidemannen har sine forbilder i tidligere tiders jegere. 

– Det er mange man kan hente inspirasjon fra. Men jeg vil gjerne fremheve samen Per Gaino fra den vesle grenda Láhpoluoppal på Finnmarksvidda.

Stian utdyper videre at Gaino er portrettert i en bok av Thorbjørn Tufte-bok skrevet i 1973. Den tiden var en brytningstid for Finnmark. De første snøskuterne trakk nå opp sine spor over vidda, og man tok i bruk traktor for å komme inn til fjerne fiskevann.

– Men det som gjør Per Gaino til en inspirasjonskilde for meg, er den usedvanlige kunnskapen han hadde om vidda, og hvordan han kunne ta vidda i bruk. Med en enorm respekt for naturen i bunnen, jaktet og fisket han for sitt levebrød. Og han gjorde mye av det på gamlemåten; med å ta beina fatt. Selv om han ikke var imot å omfavne de moderne hjelpemidlene, var det fortsatt et sus av det gamle over alt han foretok seg. Beskrivende er det at det siste kapittelet i boka har tittelen «Den siste vandrer», forklarer han.

– Forskyver rettferdighetsbalansen

Jaktutstyret til veidemannen fra nord er velbrukt. 

– Jeg har en praktisk tilnærming til utstyr. Merke og prislapp betyr ingenting. Jeg har en kosmetisk sliten Remington 1100 halvauto jeg bruker i fjellet. Den ble kjøpt av min far på Svalbard på slutten av 80-tallet.

Om det er rypejakt som står i fokus, hører det som regel sammen med å bo i fjellet for Stian. Derfor bærer han med seg en duk som han spenner ut og bor under, slik at han kan våkne i terrenget. For ham gir det en helt annen totalopplevelse. 

Jaktradio er gjerne med i utrustningen, når han jakter sammen med andre, men ellers forsøker å han å holde det enkelt.  

– Jeg er skeptisk til hvordan den teknologiske utviklingen påvirker jakta, og langt på vei forskyver rettferdighetsbalansen mellom jeger og vilt. Jeg håper at fremtidens lovverk formuleres slik at vi fortsatt skal kunne kalle oss jegere – i ordets rette forstand, om en tar definisjonen i betraktning.

Han legger heller ikke skjul på at han også er bekymret for at sentrale myndighetsutøvere (les EU) vil kunne la seg påvirke av dyrevernkrefter, med konsekvenser i form av vedtak som vil kunne endre jaktutøvelsen på en måte som man foreløpig ikke ser rekkevidden av. Blyforbudet er kanskje bare en begynnelse, etter hans syn.

Fra villmark til industri

– For meg har det å være jeger og fjellmann blitt en fremtredende og naturlig del av min identitet. Det preger mine prioriteringer i livet, og jeg ser som regel alltid etter et påskudd for å komme meg ut, på jakt, fiske eller annen form for høsting. Eller om så bare for å fyre et bål og spise et måltid utendørs i hverdagen, forteller Stian Yttergård.

Han avslutter med en oppfordring til jegere om å være bevisste og gjøre noe for å beskytte den uvurderlige naturen vi har rundt oss:

– Jeg er oppvokst i et område som har blitt utsatt for en av de største utbyggingene av landbasert vindkraft i Norge. De frie fjellene jeg som ung gutt jaktet og fisket i, er i dag omgjort til et industriområde av voldsomme dimensjoner med støy, veier, fyllinger og ruvende turbiner over horisonten.

– Alle som har et forhold til naturen burde gjøre noe for å beskytte den. Om man ikke er aktivist eller debattant, så vil jeg i hvert fall oppfordre alle jegere og fjellfolk til å melde seg inn i en naturvernorganisasjon for å støtte opp under deres arbeid. Norsk natur er under et alvorlig press – vi må beskytte den. Det er vår fordømte plikt.

– Hvilke følelser kjenner du på når du har hatt en god dag i fjellet på jakt?

– Mestring, tilfredshet, respekt og en liten dose frykt. Frykt for at vi spiser oss gradvis mer og mer inn i den uberørte naturen med hyttefelt, vindkraftverk og annen infrastruktur som fragmenterer det lille vi har igjen vi kan kalle for villmark, sier han.