Jaktstart på Finnmarksvidda

For Marianne startet det hele med at hun kom til et punkt i livet i voksen alder hvor hun kjente at hun trengte en lidenskap, og i 2016 bestemte hun seg for å kaste seg ut i jaktverdenen og meldte seg på jegerprøvekurs.

En firbeint jaktkompis var naturlig å skaffe seg for Marianne, men hun tok litt for lett på dressuren og treningen av pointeren Sanko.

Første fuglearbeid

Sekkene ble spent fast denne septemberdagen og vi var klare for å gi lirypene et forsøk. De første minuttene gikk vi langs en av de mange firhjulingveiene i området, og Sanko så ikke ut til å være i dårlig form- jaktinstinktet virket å være på topp.

Og det tok heller ikke lang tid før første stand ble registrert på hundepeileren. Det viste seg å være en tomstand, men likevel var spenningen skyhøy på sesongens første stand. Så gikk det kun minutter før Sanko gikk inn i ny stand. Vi kom oss fram- og som pointere ofte gjør- ble han stående som støpt. Sanko gjorde noen justeringer etter vinddraget og noen forsiktige bevegelser fremover og til den ene siden før det på nytt stoppet opp. Vi trasket etter men ingenting skjedde. Kunne det være en ny tomstand?

Sanko var likevel fast bestemt på at det var fugl i området. Og til slutt ble tvilen vår feid vekk; i det vi hadde mistet troen på at det satt ryper her tok to ryper til vingene på knappe 15 meters hold. Marianne var lynrask oppe med hagla og det smalt like etter.

Les også

JEGER har testet 60 hagler

Guide til valg og tilpasning av hagle og sjekkliste ved kjøp av brukt hagle. Se våre tester av 60 hagler og patroner.

Ny stand før rypa var i sekken

Opplevelsen måtte nytes litt ekstra, med påfyll av vann og sjokolade og en liten pust i lyngen. 

Pointeren hadde derimot ikke tid til å nyte det, det var rett ut på nytt søk og han forsvant raskt ut av synet, kanskje ikke så rart da det ikke tok mange minutter før det på nytt peip i fra GPS-en. Før den første rypa var i sekken, tok han ny stand.

Vi kom oss fram et par hundre meter fra hvor skuddet ble løsnet, og fant Sanko i stand bak noen kratt. Vi prøvde å få han til å reise fuglen, men han virket å være usikker på hvor fuglen satt. Det gikk litt fram og tilbake, og på nytt kastet en enkeltfugl seg på vingene og kom seg unna i tettskogen.

Marianne ville finne kullene- vi måtte komme oss lengre inn på vidda. Og jo lenger vi gikk, jo mer glissent ble skogen.

LES OGSÅ: Utfordrende rypejakt etter hvite ryper på barmark

Rypeterreng på alle kanter. I milevis omkrets.

Turte ikke å hoppe i det før i voksen alder

Sanko fortsatte å jobbe på, selv om det kanskje ofte var i store søk, var ikke det annet enn å forvente når trening og dressur hadde uteblitt. Pointeren er Marianne’s første hund.

Marianne gikk støkkjakt første året som jeger etter at hun tok jegerprøven i 2016.

– Jeg så at det var flere damer som holdt på med jakt på sosiale medier, og jeg lot meg inspirere av dette og tenkte at da kan jo jeg også få det til. I ettertid angrer jeg kun på at jeg ikke begynte tidligere.

Støkkjakt var riktignok ikke helt hennes greie, hun savnet en firbeint turkompis og bestemte seg for å gå til anskaffelse av hund relativt raskt, allerede året etter jegerprøven var avlagt. Det var ikke tvil om hvilken rase hun skulle gå for- det skulle være pointer.

– Jeg har jo vokst opp med pointer, og min samiske far hadde flere pointere opp igjennom årene. Jeg har en pappa som har vært en dyktig fangstmann, og har vokst opp med at jakta har vært en “guttegreie”, så man kan si at det var litt gammeldagse holdninger den gang. Men jeg har likevel alltid hatt det i meg, men jeg tror det har mye med selvfølelsen og mestring å gjøre, så har jeg rett og slett ikke turt å hoppe i det tidligere, og følt veldig på at det har vært en mannsdominert interesse, utdyper hun.

Hun sier selv at hun tok litt for lett på det med å få til en god fuglehund. En blanding av utålmodighet, latskap og prioriteringer har gjort at Sanko ikke har fått den treningen som trengs.

– Først og fremst har jeg lært at å prioritere dressur er viktig. Jeg har vært usikker, uerfaren og tenkt at det ikke har vært så farlig. Dette har gjort at jeg ikke har hatt kontroll på eksempelvis innkalling og slikt. Det kan skape mye unødvendig frustrasjon under jakta, så jeg har innsett at det grunnleggende må være på plass, og at det krever tid, presiserer hun.

Det viser seg også under jakta denne åpningsdagen; Sanko kjørte sitt eget løp, og kom på innkalling nærmest når det passet han. Når det er sagt, var han en kløpper på å finne fugl.

Storkullet

For nok en gang var det stand, denne gangen et par hundre meter fra oss. Retningen pekte mot et gammelt reingjerde, og i utkanten av gjerdet sto Sanko i stand. Det virket litt rart, men vi kom oss bort og plutselig var det fullt av hvite vinger inne i reingjerdet. Endelig så vi det vi hadde håpet på.

Et stort kull på 12-13 ryper flakset opp rett utenfor skuddhold og forsvant bak vegetasjonen.

Vi lot kullet få roe seg og samtidig ha noe å gå etter på tilbaketuren og vendte dermed retningen lengre innover, og det gikk ikke lang tid før vi på ny hadde en situasjon. Det var som så mange andre steder et fantastisk terreng, med masse småkratt og med gode beitemuligheter samtidig som det var godt med skjul. Og så fikk Marianne øye på en rype som satt på bakken. Og før jeg fikk festet blikket på fuglen, gikk skuddet. En enslig rype, uten kull.

Med to ryper i sekken var det god stemning denne etter hvert veldig fine septemberdagen. Været hadde snudd helt om og solen skinte fra blå himmel. Marianne fortalte litt om at hun er opptatt av tradisjoner og at disse blir videreført, og som en kvinne med samisk og inuitt i blodet, var det viktig for henne å lære seg jakt og fangst.

– Selv om jeg tidligere i livet ikke var spesielt mye med på jakt, fikk jeg etterhvert en grundig innføring fra pappa i alt fra hvordan man finner rypene, hvordan rypa oppfører seg under ulike forhold, hvordan man skal lese terrenget og så videre, forteller hun.

I tillegg har hennes far vært en ringrev på snarefangst, og i sin storhetstid kan hun fortelle at han hadde hundrevis av snarer på vidda, der han nærmest bodde når kalenderen viste februar-mars. Han var kun nede i bygda når han trengte forsyninger. Denne tradisjonen og erfaringen har hun også tatt lærdom av, og som hun selv nå praktiserer vinterstid, dog i en helt annen skala- naturligvis.

Trykkende ryper

Dagens andre rype ble pakket fint sammen og lagt i rypenettet. Sanko var for lengst i gang igjen i det vi satte kursen tilbake, men i et litt annet terreng enn hvor vi kom fra. Fordelen med viddelandskapet er at det er mye slakt terreng, men det betyr ikke at det er lett. Kratt og myr er seigt å bevege seg gjennom, og man blir etterhvert mør i lårene også i dette terrenget. Å bruke kroppen er en del av godfølelsen under jakta- man skal bli litt sliten, det hører med.

Så peip det fra hundepeileren. Sanko var i stand ute av synet, men ikke lengre unna enn at det ikke gikk lang tid før vi festet blikket på det signalfargede dekkenet til Sanko. Han ble stående som støpt og Marianne så seg nødt til å tråkke opp fuglen selv, men ingenting skjedde. Sanko justerte seg inn, men tvilen om tomstand kom snikende innpå nok en gang. Igjen gikk det mye tid og det føltes som at vi hadde gått over hele området. Pointeren vendte snuten mot det terrenget vi hadde gått forbi, og så skjedde det plutselig noe.

LES OGSÅ: Lett tilgjengelig lirypeparadis

I et tett kratt satt denne rypekyllingen, med sin fulle tillit til egen kamuflasje. I mange tilfeller godt nok, men ikke for en firbeint jeger med god nese.

Med nok en rype i sekken var det god stemning på finnmarksvidda.

Da skjønte vi at det ikke lenger var kun lukt- han måtte ha sett fuglen. Og rett som det var så så vi også rypa sitte inne i det tette krattet når vi kom fram. Den trykket sjeldent godt for både oss og hunden, og vi ble stående og nyte synet. Kort tid etter smalt det nok en gang fra hagla og rypa ble liggende. En enkelt fugl fra årets produksjon som stolte litt vel mye på kamuflasjen sin. Det hadde nok fungert godt på en støkkjeger, da det er veldig lett å gå forbi trykkende fugl tidlig i jakta.

Strålende fornøyd fortsatte vi kursen mot bilen, men det kunne jo fortsatt være muligheter for flere skuddsjanser, spesielt når dagskvoten var satt til seks ryper per dag denne høsten. Sanko jobbet i sin egen lille boble, og i det vi kom til et lite søkk i terrenget fant vi han i en ny stand, en liten halvtime etter at rype nummer tre havnet i rypenettet. En stegg flakset ut av krattet og kaklet for full hals, samtidig som to skudd ble avfyrt.

Marianne tenkte først at det ble stjernebom men fuglen fløy noen meter på stive vinger før den dundret ned i lyngen. En flott lirypestegg ble dagens siste fangst. Selv om det var flere ryper på kvota og noen timer til med dagslys var Marianne strålende fornøyd, og ikke minst sliten etter turen.

Og når man er sliten tar man også gjerne noen mindre gjennomtenkte valg, som å ta av hundepeileren på en litt ivrig pointer mens man enda er i terrenget. Pointeren sneik seg unna mens sekken ble pakket om, og før hun visste ordet av det var han ute av synet og i gang igjen med å spore opp rypene.

Og når innkallingen heller ikke satt som den skulle ble det en litt kaotisk avslutning på dagen. I det hun hadde gitt opp på innkallingen og blitt hes i stemmen, kom selvsagt Sanko løpende ned skogsveien, og kroppsspråket vitnet om at han visste at han tøyde grensene. Men som Marianne sa selv- “det er ikke hunden sin feil, det er kun min feil".

Årets rypejakt ble en pangstart med fire ryper i sekken i et etterhvert nydelig høstvær.