Lett tilgjengelig lirypeparadis

Det har gått gjetord helt til Snåsa om det attraktive rypeterrenget og de gode fiskemulighetene. Snåsa er jo kjent som en av landets beste rypekommuner, så mange synes nok dette er som å gå over bekken etter vann. Men Anne Karen og jeg synes det er spennende å oppleve nye områder. 

Av våre to rypeslag er det lirypa som trives best her. Vegetasjonen er variert, noe som gir god næring. Det er svært populært å jakte med stående fuglehund i Virvassdalen, og av den grunn er området blitt ett av Norges mest besøkte rypejaktområder. 

Attraktivt rypeterreng

Med fiskestenger, hagle og en lovende unghund, gleder vi oss til å oppleve området for første gang. Den barnlige iveren og eventyrtrangen vekkes til live igjen. 

På stien inn mot Virvatnet møter vi to blide rypejegere med ryper på sekken. Far og sønn er på tur ned og forteller om gode jaktdager og bra med rype i terrenget.

Fra Virvatnet går vi sørover på lettgått sti mot liryper og storørreter. Her ved svenskegrensa er det krokete fjellbjørker, høye vierkjerr og mosegrodde steingroper som dominerer terrenget. Ikke rart at det er blant landets mest attraktive rypeterreng. 

Vinden har herjet med høstlauvet de siste dagene. Rypa lever likevel godt på rikelig av de fristende bærene på bakken, før vinteren fester grepet. 

Balto, vår seks måneder gamle gordonsetter, gjør seg klar til jaktdebut i Virvassdalen. Han løfter nesa, logrer med halen og starter på sitt første søk med langlina hengende på slep. Vi har ikke planer om å skyte ryper for ham ennå, da han fram til nå ikke har klart å holde standen. Han har også vært ivrig til å jage rypene etter oppflukt. 

Livets første stand

Etter kort tid piper det i GPSen: 100 meter foran oss står Balto! Vi setter opp tempoet for å nå fram i tide. Vi rekker heldigvis fram, for Balto står helt stille. 

Jeg tar tak i langlina for å unngå ettergang. Så går jeg forbi ham og reiser rypene. 

Fire liryper letter, og Balto setter seg på kommando. Vi jubler og roser den firbeinte vennen vår. Livets første stand for den lille valpen. Et stort øyeblikk, og en lovende start for en kommende jakthund.

Men vi trenger ikke å vente lenge, før han varter opp med en ny stand. Denne gangen får Balto lov til å reise rypene selv. To liryper letter, og steggen skratter ertende til Balto idet den skjener langs dalsida.

– Sitt! roper Anne Karen bestemt, og stopper ham kontrollert med langlina. Balto setter seg noe motvillig. 

Vi er begge overrasket over den store framgangen. Det kribler i skuddfingeren, men vi har bestemt oss for å fokusere på hundetreningen.

Perfekt slutt på tung økt

Etter mye ros starter han på et nytt søk – mer gira enn noen gang! Med vinden rett i nesa og mye fukt i bakken, er det perfekte forhold. 

Han finner flere lirypekull mens vi navigerer oss fram i terrenget. Rypene trykker godt, og vi får ytterlige to fine fuglearbeid. Etter fire spikerstander sier vi oss fornøyd. Det begynner å mørkne, så vi kobler Balto. 

De siste to kilometerne til hemmelig-vannet skjer med hodelykter. Vi bommer på veivalget og havner i et belte med høyt og tett vierkjerr. Kupert terreng og krevende underlag gjør det ikke lettere. Siste etappe blir av det tyngre slaget.

Vi skimter endelig fjellvannet i høstmørket foran oss. I lunt telt med lunk fra primusen nyter vi det enkle turlivet. Balto sovner fornøyd mellom oss. Føttene begynner å løpe i søvne – mest sannsynlig etter skrattende nordlandsryper. 

Skrattende ryper og leken ørret

Tidlig neste morgen vekkes vi av rypeskratt like ved teltet. Balto skvetter opp med hodet, men den varme soveposen er mer forlokkende både for Anne Karen og meg. 

Etter frokost stikker jeg hodet spent ut av teltåpningen: Fiskevannet ligger speilblankt foran oss og lokker. Hmmm – vi fikk brått lyst på ørret til middag.

Idet de første solstrålene varmer ansiktet, rigger vi slukstengene. Vannet er grunnere enn vi trodde ved leirplassen, så vi beveger oss rundt fjellvannet mot østsiden. Her er det brattere langs land, og marbakken er forholdsvis nært land.

Etter et hundretalls kast får jeg endelig napp. Men jeg mister den! Jeg følger raskt opp med et nytt kast. En stor ørret følger etter, men snur rett før land. Nytt målrettet kast, fire-fem meter forbi ørreten. Den følger etter igjen, men lar seg ikke overliste. 

Jeg bytter til mindre sluk, ei 10-grams blank og svart møresild. Det var nøkkelen:

– Fisk! roper jeg til Anne Karen. Ørreten er sprek og gjør et skikkelig utras, før den til slutt glir utslitt inn mot land. Anne Karen står klar med håven, og fornøyde konstaterer vi at middagen er sikra: En høstfarget ørret på 1,6 kilo, knallrød i kjøttet!

Ikke lenge etter får Anne Karen også napp. Ørreten gjør motstand, ruller seg i vannoverflata og er minst like sprek som den første. Godt over kiloen, denne også.

Rypejubel

Balto venter utålmodig på en ettermiddagstur, og kjerrene rundt vannet ser lovende ut. Etter de gode taktene han viste i går, har vi bestemt oss for å skyte hans første lirype, i alle fall hvis situasjonen er god.

Balto jobber seg gjennom terrenget. Bruker nesa aktivt, tar korte stopp og vender når han kjenner rypelukt. 

Etter en halvtimes jakt står han brått. Urørlig. Så avanserer han noen meter og stivner. Anne Karen gjør seg klar med hagla. 

Rypene letter, og jeg stopper Balto kontrollert med langlina. Anne Karen kommer litt for skrått på og bommer. Balto kikker skuffet opp på henne og lurer på hvor det blir av fuglen. 

– Neste gang! lover hun ham. 

Vi fortsetter rundt vannet. Like før vi skal gi oss, står han igjen, foran et tett kratt.

– Ja! roper hun til ham.

Ei enslig rype letter. Denne gangen klapper lirypa sammen i haglesmellen og faller i bakken. Vi jubler høylytt. En fantastisk avslutning på en flott dag i fjellet! 

Kraftig vind

Men værmeldingene ser ikke like lovende ut for vårt videre opphold i lirypeparadiset. Det skal snu fra tilnærmet vindstille til stiv kuling. Vi sjekker teltbardunene og bestemmer oss for å pakke sammen dagen etter og jakte oss ned til Virvatnet. 

Neste morgen tar vinden hardt i det åpne landskapet. Det er ikke lett å være fuglehundvalp under slike forhold. Balto viser god moral, men lykkes ikke med jaktinnsatsen. Ved vestenden av Virvatnet ender hans første jakttur i Nordland. 

Ved Virvasshytta, som er ei DNT-hytte, møter vi to trivelige eldre par som nettopp har ankommet. De deler gjerne både jakt- og fiskeopplevelser fra området. De blir store i øynene da de får se den flotte fangsten vår. Som takk for gode tips får de hver sin middagsrasjon med ørretfileter.

Smaken av Virvassdalen

Siste natt tilbringer vi i Gammelhytta, en knapp kilometer nordvest for Virvasshytta. Den ble opprinnelig bygd for Lappevesenets oppsynsmann i området. Da ordningen med lappeoppsynsmenn opphørte i 1979, overdro Lappevesenet hytta til Statskog. 

Siden den gang har hytta stått åpen for allmennheten. Den blir mye brukt av jegere, sportsfiskere og turgåere. Veggene vitner om ventetid og dårlig vær, med inskripsjoner av utallige navn og årstall. 

Vi fyrer opp og nyter det ferske rypebrystet, forsiktig stekt i smør. Det rostastekte kjøttet går ned på høykant. Vi skulle så gjerne hatt et par rypebryst til, men stekt ørret er god trøst for sultne rypejegere. 

Uthvilte etter en god natt takker vi for oss. Neste tur hit er alt planlagt – da forhåpentligvis med en mer utvokst og moden jakthund og flere rypebryst i stekepanna!

Kjekt å vite

Atkomst: Indrefileten av jaktterrenget er svært lett tilgjengelig: På 70-tallet ble det bygd en anleggsvei innover Virvassdalen. 

Hvis du kommer E6 sørfra Mo i Rana, kommer du til Krokstranda etter en liten time, rett før selve Saltfjellet. Her tar du til høyre ned på Andfjellveien og kjører rett frem. Etter Andfjellet er du inne i jaktområdet og kan starte jakta med det samme. Mange kjører likevel til enden av Andfjellveien og bruker Virvasshytta (DNT) som base i jaktfeltet (Ran 9). Da kan du kombinere rypejakta med fiske i Virvatnet.

Jakt- og fiskekort: Jaktkort og fiskekort (gratis fiske under 20 og over 67 år) får du kjøpt på inatur.no. Jakta starter 10. september og er åpen fram til utgangen av februar. Salgsstart for jaktkort i Nordland og Troms er 1. juni. 

Jakttrykk: For å sikre ei bærekraftig forvaltning, reguleres jakttrykket gjennom kvoter og begrensning av antall jegere. Hver høst går medlemmer i lokale jeger- og fiskerforeninger og hundeklubber over 1800 kilometer takseringslinjer for Statskog. Reguleringene fastsettes med bakgrunn i data med historisk uttak og jakttrykk, samt kyllingproduksjon og stamfugl. 

Nasjonal maksfangst: Statskog regulerer hvor mye fugl som kan skytes ved å begrense det totale antallet dager det blir jaktet i områdene. Statskog har i tillegg satt en nasjonal maksfangst for de fleste områdene på 4 ryper og 2 skogsfugl per jeger per dag. Dette er en øvre grense for hva hver jeger kan høste, for å unngå for store uttak i sårbare områder.