Ryper som er så uvante med folk at de må gni seg i øynene med vingene – og følgelig teknisk sett er ute av stand til å fly. En sann rypehimmel for enhver jeger med matvett. Men her som ellers:
Å havne i himmelen, er lettere sagt enn gjort. Man må trø til med akk og bønn og tenners gnissel, vel vitende om at utgangspunktet er verst tenkelig: Vandringen starter på null meter over havet.
Vågehval-stykket
Eller forresten, vi minnes en gjestejeger sørfra: Han startet under null meter.
Episoden hendte en nediset novembermorgen med kuling i kastene. Vår skyssbåt truet med tverrvendt landkjenning da skipperen høfligst ba folk mønstre av – «hute sæ te hælvetta i slogfjæra», som det diplomatisk uttales nordpå.
Vel, søringen adlød. Han klatret lydig over ripa og ned på nærmeste draugskolt. Der sto han og glodde da jaktbikkja fikk den lyse idéen å hoppe etter. Hunden krafset til seg et halvgodt fraspark på ripa, sprellet avsted, og sopte sekundet senere draugskolten ren for folk.
Vi minnes at hunden – det var en staselig breton-hann med solgul jaktvest og nystivet halefane – en tid sto oppå mannen som en skibbrudden på vrakgods, før de begge veltet rundt som vågeval i parring og svømte jamsides til land.
Og det var da, med vasstrukken jegercaps og frostrøyk i ånden, at søringen jekket sitt lettsaltete blikk mot fjellets snødekte topp og kvad: «Det er noe eget og dypt demoraliserende».
– Jeg minnes at søringen fortsatte med sånne rare ting opp lia også, mumler Trond, vår los for dagen.
– Han gikk seg nemlig ikke våt, men tørr.
LES OGSÅ: Med jakthund på fjellrypejakt
STEGGEN LÅ TYNT AN: Ei enslig vinterrype hadde rigget seg til i ly for steinen, men ble avslørt i kikkerten og deretter sneket innpå.
Tradisjonen tro
Trond Berntsen (48). Nordsjøarbeider, trebarnsfar og helfrelst jeger og fisker. Veidemannens iver arvet han fra sin bestefar, storjegeren Hans Mølderup.
– At bestefar tok seg tid, betød alt. Mest gikk vi på støkkjakt. Det var bestefar som lærte meg å gå riktig i fjellrypeterrenget, forteller Trond.
Vi har funnet fram termosen på lesiden av et naust. Ennå er det for mørkt til å legge i vei opp lia. Dessuten får været oss til å nøle: Overfarten gikk i tung sjø. Nå fyker kalde gufs forbi nova. Harde, svarte vindrosser ploger bortetter sjøflata. Selv så ihuga jegere som Trond og hans gordonsetter Mira er usikre på om fjellet vil ha oss i dag. Nølingen fylles med jaktprat.
– Bestefar lærte meg at hvis du vil se mye fugl, da skal du gå på toppene. Men hvis du vil HA fugl, da skal du følge terrenget i dalsøkk og langs berghyller. Mye lettere å komme på skuddhold, konkluderer Trond.
Han sier det nesten som en tankefull avledningsmanøver fra en sjefsavgjørelse kun han kan ta: Skal vi legge i vei? I høyfjellet herjer et slags «pent uvær» med blå himmel og sno, båret på en vind så hard at den sprenger Beaufort og går over i «Haufort»:
En lokal skala der middelverdien 5 «røsker hauet av skarven på skjæran».
Det var andre tider før i tiden, da folk debuterte som jegere straks de var like høye som hagla var lang. Trond var 6 år første gang han småløp etter bestefaren, og 11 da han felte sin første rype.
I dag leverer han tradisjonen videre til sine egne barn, tre i tallet. Datteren på 10 og tvillingguttene på 8 år maser og vil være med, på jakt etter rådyr, storfugl og ryper.
KODEKNEKKING: Trond Berntsen og Mira har løst fjellrypekoden. – Står hunden i fasteste laget for lirypa, kan den funke utrolig bra på fjellrypa, sier hundeeieren.
Morgenfrisk stegg
I grålysningen stikker vi nesa over kanten. Haufort styrke 2 (kor i verden fór barten?), istrødd kalde grøss av bakkedrevet, piskende sno. «En kanondag for jakt», roper Trond idet vi vakler sterkt krumbøyd inn flata og oppsøker le i en forreven dalbotn.
Ei hånd blir løftet. Mira skakker på hodet. Det er steggen, han raper fra lia og hilser oss god morgen.
– Den prøver vi oss på, gliser Trond. Han fisker fram kikkerten og saumfarer digre urer, velvende gråberg og svarte flåg. Det er klokt å spane, har han erfart, en taktikk han også bruker på orrfugljakt.
– Rypa oppsøker alltid le. Men den er smart der den setter seg, så det gjelder å være hakket smartere, mumler orakelet bak okularet.
– Jeg går slik at rypene blir tvunget inn i terrenget. Så langt råd er, må vi unngå at de skjærer ut og seiler fjellprofilen rundt til utilgjengelig flåg. Det gjelder å komme under fuggelen. Ho er mer rolig da. Vralter du på henne fra oversiden, ja, da letter ho og drar sin kos.
LES OGSÅ: rypejakt når kulda setter inn
BLIKK FOR DETALJER: Trond sverger til å bruke synet og kikkerten, en av de få fordelene vi tobeinte har under jakt.
Premierabben
Vi strever oss opp lia. Trond peker brått med krum finger over kanten, et signal om at rypene sitter like bak. Side om side sniker vi oss opp på rabben, og får et skimt av rypene før de sanser oss.
Ihopkrøpne fjærballer, selvlysende hvite. En av fjærballene tar til vingene, og løfter med seg resten. Tre skudd faller. To ryper mister interessen og detter i bakken. På et svisj og et niks apporterer Mira begge.
Trond er blant venner kjent som den typen jeger som aldri gir seg. Hvitt gull skal presses ut av grå stein.
– Men jeg var mye verre før. Sprang for å rekke over terrenget. Ung og gal. At dødskutt rype dro utfor flåget, betød lite. Vi klatret ned, sprang om kapp med ravnen og hentet den før vi klatret opp igjen. I dag er det slutt på å satse liv og lemmer for ei rype. Best å unngå skudd mot fugl som letter ut over stup og større flåg.
FIKK FROKOSTEN FORSTYRRET: Steggens skarring røpet retningen til denne flokken, som vi lot være i fred – to flokkmedlemmer fattigere.
Ess i fjellfaget
Mira søker høyt og lavt. Trond fikk henne fra Alta. Hun viste tidlig kvaliteter som sto til stryk i lavlandet, men funket som tørt krutt i fjellet. Hun står som troll i dagslys, avanserer slepent og reiser med skepsis. Glimrende på fuggel som må presses med varsomhet.
Så har da også Mira store poter å fylle: Gammelhunden Era, også gordonsetter, var et ess i fjellfaget.
– Tar hunden til å rasere fjellet etter fugl, blir det lite i sekken. Eneste aber med Era, var knallapporteringen. Hun kunne stupe utfor flågene, så det gjaldt å holde igjen de bratteste skuddene. Era tok forresten stand på hjortedyr også. Vi brukte henne på elgjakt.
Praten blir avbrutt. Trond hengsler ned hagla og nikker framover. Vi skimter snippen av en rødoransje jaktvest bak en avblåst rabb.
– Stand på Mira.
I den iskalde snoen gir de tre ordene god varme i kalde skrotter. Men ikke før snikingen er i gang, så stikker fuglen.
LES OGSÅ: Slik trener du valpen til å bli en god jakthund
PÅ SPORET: Mira og far har ferten av fugl. – Nå gjelds det å nærme seg rypene motbakke, sier Trond, et råd Mira har tenkt å følge.
Skarpe hjelpere
Trond vil prøve østsiden av fjellet. Brattere, men mer i le – og garantert tett besatt av fjærkledde snøballer.
Trond får rett i begge deler: Det er «støggbratt». Flågene stuper ut i avgrunnen som flåg skal. Det lumske er måten de gjør det på: De starter som tilforlatelige, slakke svaberg, men bikker stadig brattere utfor – til de forsvinner for godt. Fritt fall i fire hundre meter, til bakkekontakt mot digre urer.
Bakken er dekket av is, snøen har føket ihop til små fonner harde som porselen. Vi krysser partier med islagt berg og knallhard glasskare. Selv på flatene truer beina med å dra sin kos. Og tretti meter til venstre – vi ser sjøen himmelhøyt der nede og sanser dragningen fra det tomme rom – stupet.
Ut av intet fyker to ryper forbi. Mira bykser til, men ingen rekker skudd.
Trond beordrer holdt. Ut av sekken drar han sin hemmelige, livreddende ingrediens; rene hai-gebisset av noen stegjern. Den beste resept mot ufrivillig basehopping, har Trond erfart.
Han forteller stille om tremenningen som mistet hunden. Engelsksetteren endte livet ved bunnen av stupet, en uhyggelighet som nær også ble Era til del.
– Jeg svingskjøt ei fjellrype som føk utfor kanten. Era stupte etter, og jeg trodde det var over. Det var så bratt at jeg ikke turte gå bort og se. Men heldigvis var forholdene bedre enn i dag: Det var et strøk kramsnø som tydeligvis ga feste for labbene. Etter noen minutter dukket hun opp. Med en fjellrypestegg i kjeften.
BUD NUMMER 1: Klore seg fast. Trond forteller om engelsksetteren som for noen år siden seilte utfor flågene her i området, en sørgelig affære som han og Mira gjør sitt beste for å unngå.
Korte dager
Vi jakter videre, tryggere nå som haikjeftene glefser løs mot klinkis. Trond og Mira forsvinner. Et tørt skudd fra kanten, og vi ser fugl lette og like raskt sette seg, slengt i le av den harde vinden.
Igjen smeller det, og vi finner Trond og Mira ivrig opptatt i svimlende bratt lende. De folder ryper, smiler, vinker og legger fugl i sekken.
Magesuget melder seg. Etter et siste sultent blikk utfor stupet, kommer også Trond klatrende tilbake.
Vinden øker på fra sør, plukker med seg ei snøbyge så kald at den får øreflippene til å svi som to seigmenn med gonoré.
På vinterjakt nord i landet kan du føle de korte dagene, en hast i kroppen som hvisker at minuttene er dyrebare. Trond har stadig trua på mer fugl. Han peker på Mira og sier det er gryende greier på gang.
Sant nok: Spiker for spiker nagler hun standen i hop. Trond følger det størknete hundeblikket, og oppdager fuglen. Skuddsmellen drar blekt av sted med vinden. Mira kommer høflig inn med utsikten okkupert av en blafrende vinge.
MER OM JAKTHUND: Slik trener du hunden på blodspor
Jaktlig lærdom
Høvet blir nyttet til en kjeft kaffe, og Trond konfronteres med det uungåelige: På tide å gi seg?
– Gje sæ? Han røsker nesa opp av sekken med smale øyne mot blåsten:
– Altfor tidlig. Gi seg er noe man sikkert gjør i dagslys sørpå, men det skjer ikke før i «gorrmørtna» nordpå.
Han skyter inn en episode fra Sverige sist høst, hvor det neppe hadde luktet fuggel hvis det ikke var for uslitelig tålmodighet.
– Støkkjakt på skogsfuggel og stang ut hele dagen. Tok ut over tjue fugl, men aldri om jeg var i posisjon. Kun ondsinnet oppflukt idet jeg krysset bekker, sto til knes i sumpen eller gransket kart. Det var en dag så full av «nesten» at da jeg nådde bilen, vurderte jeg gi opp. Men jeg ombestemte meg. Det var storfugl og orrfugl på alle hold, bortsett fra haglehold. Det var knaseføre så jeg følte meg som en elefant. Men i siste liten før mørket, lettet ei røy. Fra furua fem meter over meg. Den datt. Står man på, blir det fugl, konkluderer Trond.
LES OGSÅ: Rett våpen til rypa
ALLE PIGGER UTE: Stegjern og styrke i trua, da er man rustet for glass-skare og klink-is i nordlandske fjell. Mira viser gode takter, hun holdt standen tvers gjennom kaffepausen.
Slu damer
Igjen får han rett. Det blir en aller siste rypesituasjon på ham og Mira, idet blåtimen atter senker seg. Rypa skjener mot avgrunnen. Mira likeså.
Men før hennes nekrolog er ferdiggrublet, kommer hun travende i retur med rype i kjeften og en mine som forteller at dette, det har den slu, aldrende dame gjort før.
– Ingen grunn til panikk, sier Trond, han tar imot fuglen.
Nye hint om å rusle hjem. Trond myser i været og nikker motstrebende.
– Vi gjer oss. Kanskje…
Mira rykker hodet opp fra bakken. Reiser seg og springer i forveien, liksom hun skjønner hva far sa.
– …kanskje ser vi noe på veien hjem, hører vi Trond mumle idet han tar teten.
Tronds tips for bedre fuglejakt
Gå ut før det lysner, lytt etter fuglene og snik deg innpå når det er lyst.
I åpent terreng bør du nærme deg fjellrypene nedenfra. Går du nedover mot fugl, letter de som regel før skuddhold.
Ikke sett livet på spill for ei rype. Unngå skudd hvor du må klatre utfor.
Enkeltfugl er enklere enn større flokker. Mot kvelden kan flokkene dele seg opp.
Hører du skudd fra andre jegere, kan det lønne seg å gå over området på kveldsbeitet. Det kan ligge igjen etternølere.
Stå på. I fjellet som ellers i livet lønner det seg å være «eti», som man sier nordpå.
Ryper, orrfugl og storfugl blir roligere rett før skumringen. Nok en anledning til å jakte dagen ut. Unngå likevel at det utarter seg til nattjakt.
