Sein høst på Seiland

Terrenget er tungt og kupert med mye stein. Samtidig er det veldig frodig med masse gress og lyng mellom det gråe. Trærne står spredt plassert, bortsett fra i de tetteste puljene med vierkratt. Spesielt nært havet er det veldig bratt, men lengre opp og inn i landet flater det mer ut i fjellvidde-terreng.

Hvite harer

Vi vandrer oppover en liten bekkedal der det ligge noen store steiner i midten. Typisk dagleie for harepus. Spenningen stiger i det jeg nærmer meg, men ingen ting skjer. Vel framme begynner jeg å sparke i bakken, og kaster til sist en liten stein inn mellom steinene. 

I samme øyeblikk spretter det fram noe hvitt, som stopper opp i et lite sekund før den setter av gårde opp bakken. Der var den! Hagla fyker opp til kinnbeinet og to raske smell følger etter. Harepus ramler over ende og begynner å sparke etter at skudd nummer to faller.

LES OGSÅ: Et godt verktøy for fuglejegeren

Ikke lenge etter får vi øye på noe hvitt langt borte oppe på en haug. Kikkerten må tas fram for å bekrefte det vi ser. Der sitter det en kritthvit hare godt synlig midt oppå en stein, kanskje 500 meter unna. 

Heldigvis er det plenty med skjul å gjemme seg bak. Jeg løper bortover mens fotografen stopper opp på godt hold. Men så er det plutselig fritt for skjul 50 meter fra harepus, og jeg må åle meg på magen framover til jeg kommer på skuddhold. Et nytt smell gir ekko i fjellet, og hare nummer to er et faktum.

LES OGSÅ: Rypejakt på Skogerøya i Varanger

Grå-hvite fjellryper

Etter hvert kommer vi høyere opp i terrenget, og vi begynner å omstille hjernen på fjellrype-fokus. Terrenget flater mer ut og det blir enklere å komme seg fram. Men det er likevel nok av juv og skar som vi må passere. I enkelte lier slenger jeg stein ned i krattet for å se om jeg skremmer fram noe vilt. Det er en effektiv måte som sparer meg for unødvendig kaving i vanskelig terreng, og som jeg ellers ville ha droppet.

Da vi runder en bakkekant, kommer det plutselig en hel rypeflokk til syne, 40 meter lengre opp. Vi kaster oss ned i håp om at vi ikke ble sett. Men når jeg titter frem, sitter samtlige med strekte nakker og klar til å lette. Så flyr de av sted rundt en kolle og lander lengre bort.

Vi følger etter dem etter beste evne, og tar motsatt vei rundt kollen mens vi krøker oss sammen for å ikke vises i profil mot himmelen. Så plutselig letter hele flokken på ny på fint skuddhold. Kornet følger to ryper ytterst på venstre side, og med to skudd blir det en vakker doublé.

Fjærdrakten er tykk og luftig med grå og hvite fjær blandet side om side. Om en uke eller to er de nok helt hvite. Om ikke snøen da er kommet, kan det bli svært vanskelig å jakte dem, da de ofte flokker seg og blir ekstremt sky. Kanskje trekker de vekk til naboøyer eller ekstra høye fjell der det faktisk finnes litt snø.

Vellykket fangst

Videre går turen ned mot de lavere fjellene og de steile skrentene som ender brått i havet. Her er det vanskelig å jakte, rett og slett for fordi terrenget er så utrolig bratt. Glir man, så stopper man ikke før man plasker ut i havet. Men det er godt med vilt her også. Før vi avslutter dagen får vi has på en liten årshare, samt to ryper.

Så da har vi i løpet av dagen fylt opp viltnettet med lekre råvarer, og vi velger derfor å avslutte mens leken er god. Dagstursekken er dessuten blitt blytung med 11-12 kilo småvilt i. Nå skal det smake med haregryte og rosa rypefilet, med tyttebær, mandelpotet, soppstuing og smakfull rødvin. 

Man trenger ikke mange dager som dette for å fylle fryseren med deilige viltmiddager. Og enda er det lenge igjen av jakta!