I over ett år har en rådgivende gruppe bestående av ulike forskningsmiljø og lokal villreinforvaltning jobbet med hvordan bestanden i Nordfjella kan reetableres. De er nå i gang med å konkludere.
Trolig blir anbefalingen å flytte dyr fra naboområdet Nordfjella sone 2. Dette kommer fram i en kronikk i Nationen skrevet av Sigmund Tveitehagen og Harald Skjerdal fra reetableringsgruppa og leder Sigurd Vikesland i villreinutvalget for Nordfjella.
Det er dog uenighet i reetableringsgruppa om hvor strenge krav som kan stilles til å teste dyrene før flytting. Noen av veterinærene mener det bør gjennomføres omfattende testing på individnivå, mens man lokalt er skeptiske til dyrevelferden ved å gjøre dette på ville dyr.
LES OGSÅ: – Stusselig å gå i fjellområdene nå
Utsetting utsatt til 2024/25?
I Nordfjella sone 2 er det nå kun 400 villrein igjen, etter intensivert jakt og omfattende prøvetaking de siste årene. Ut fra statistiske beregninger er det nå ca 90 prosent sannsynlig at man ikke har smittede dyr her.
Andelen vil antakelig øke til 92-94 prosent med ytterligere prøver etter jakta i år, og kanskje opp mot 99 prosent i 2024. Flytting kan da skje på vinteren 2024/2025. Dette er halvannet år etter den forespeilede brakkleggingsperioden på fem år.
Beregningen gir en pekepinn på når man foreløpig ser for seg at reetableringen reelt kan begynne. Likevel kan hele planen gå i vasken dersom man for eksempel finner et nytt dyr med sykdommen.
VIKTIG PÅMINNELSE: Berg hodet fra hjort og elg med skrantesyke
Prioner overlever lengre
Samtidig pågår det utstrakt forskning på CWD og tilsvarende prionsykdommer. I tillegg viser forskning at reinens genetiske variasjon gjør dyra mer eller mindre mottakelig for CWD-smitte.
Veterinær Bjørnar Ytrehus har vært talsmann for tre rapporter om skrantesyke for Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM), og sitter i reetableringsgruppa. Under Villreinrådets fagdager på Spidsbergseter 1.-2. juni viste han til forskning som dokumenterer at CWD og tilsvarende prionsykdommer kan forbli i jordsmonnet i svært mange år:
På Island har man påvist prionsmitte til friske dyr etter 16 år, sannsynligvis fra sauefjøs hvor det har vært smittede dyr, og skotske forsøk påviser prionsmitte i kadavre som har vært nedgravd i fem år. I tillegg har man sett at smittestoffer har vært tilgjengelige på såkalt «field furniture», dvs. gjerder, fôrhekker og liknende, etter så mye som 40 måneder på gårder med skrapesyke. Smitten kan i enkelte tilfeller også tas opp av planter.
TYPISK OPPFØRSEL: Se video av hjorten med skrantesyke
Vanskelige avveininger i Nordfjella
– Mange av studiene på prioner og prionsykdommer indikerer at sykdommen smitter lettere fra miljøet enn ved direkte kontakt mellom dyr, sier Ytrehus til JEGER.
Han understreker det positive ved at store deler av Nordfjella har jordsmonn av humus og stein, slik at prionene lettere brytes ned eller vaskes bort. Dette er derimot ikke tilfelle rundt saltsteinsplasser som tiltrekker seg både sau og hjortedyr.
– Her har man høyere pH, mer mineraler og mindre humus. Dette fører til senere nedbryting av prioner. Som JEGER har skrevet om tidligere, er det også funnet jordprøver med prioner i sone 2, påpeker Ytrehus.
– Det gjør meg betenkt med tanke på om man ender opp med å hente dyr til en ny bestand derfra. Også fordi det er sannsynlig at smitten har vært til stede i Nordfjella før 2007, før den utryddede flokken i Sone 1 skilte lag med dyra som ble igjen i Sone 2, legger Ytrehus til.
Tamrein mer motstandsdyktig
I forbindelse med CWD-utbruddet har det også vært forsket på om reinens genetikk i ulike villreinområder kan ha betydning for smitte.
Hos villrein har man funnet 55 prosent individer med høy mottakelighet, mens tamrein kun har 20 prosent. Det er også små forskjeller mellom de ulike villreinområdene.
Ytrehus faglige vurdering er at man tar en unødig sjanse ved å hente dyr fra sone 2.
– Man bør heller velge dyr som har mindre sannsynlighet for å være smittet. Til tross for at det snart har gått fem år, kan man heller ikke nå utelukke at det er smittestoffer igjen i sone 1, selv om mengden smitte sannsynligvis er svakt avtakende, uttalte Ytrehus under Villreinrådets fagdager.
Han mener at bruk av rein fra andre områder som er selektert for lav mottakelighet for CWD sammen med styrt områdebruk og håndtering av salteplasser, ville vært en fornuftig strategi i forsøket på å oppnå en frisk bestand i Nordfjella.
Les mer om skrantesyke på JEGERs temasider.
