Positive svar i en tidlig fase
En gruppe forskere ved Penn’s School of Veterinary Medicine testet hunders evne til å kunne avdekke CWD, ved å bruke både positive og negative avføringsprøver fra hjort.
Èn finsk spets og to labradorer ble trent opp til å kunne gjenkjenne lukten fra smittede dyrs avføring.
Om dette kan være starten på noe som kan bli banebrytende for fremtidig kartlegging av skrantesyke- også i Norge, gjenstår å se. Veien er lang, for resultatene er på langt nær helt nøyaktige.
Skrantesyke, eller Chronic Wasting Disease (CWD), er en prionsykdom som i flere tiår har vært kjent hos hjortedyr i Nord-Amerika. I 2016 ble den for første gang påvist hos villrein og elg i Norge, og i 2017 ble den også påvist hos hjort.
Smittede hjortevilt har 100 prosent dødelighet, men kan bære smitte i opptil flere år uten symptomer. Typiske symptomer på skrantesyke er avmagring, hyppig urinering og unormal oppførsel, f.eks. dyr som ikke skyr mennesker.
Hvis denne forskningen fra USA gjør større framskritt kan dette kanskje bli et viktig verktøy i jobben mot skrantesyke i fremtiden.
Unøyaktige svar gir dårlig nytte
Professor ved universitetet i Oslo, Atle Mysterud, ser på rapporten som veldig interessant.
Samtidig er han klar på at det er stor usikkerhet og at det ikke gir nøyaktige svar, og ser ikke helt hvordan dette er en metode man kan stole på, per i dag.
Hva er det som er interessant med denne forskningsrapporten?
– Det er utrolig hva man kan trene opp hunder til å lukte, og i det hele tatt at CWD-prioner fører til kjemiske endringer som kan oppdages er fascinerende, innleder Mysterud.
– Vanlige godkjente diagnostiske tester på lymfeknuter eller hjerne er nær 100 prosent spesifikke, som vil si at man i praksis kan se bort fra falske positive tester. Det er høye nivåer av prioner i vevene, sier han videre.
Hva er et prion enkelt forklart?
– Det er ikke så enkelt å forklare, men alle pattedyr har et prionprotein som er knyttet særlig til nervevevet i kroppen. Hvis et prionprotein kommer i kontakt med et prion, bretter det seg sammen på en feil måte. Disse feilfoldete proteinene brytes ikke ned i kroppen på vanlig måte, men klumper seg sammen i klynger. Slike klynger av feilfoldede prionproteiner kalles for et prion, forklarer professoren.
Ved bruk av hund til slike miljø-prøver får man på langt nær like sikre svar.
– Det store problemet med miljø-prøver som fra avføringer og lignende, er svært lave nivåer av prioner, forteller han.
Dette gjør det vanskeligere å kunne fastslå om avføringen er fra smittede dyr eller ikke.
LES OGSÅ: Miljødirektoratet roser villreinjegerne
Det store usikkerhetsmomentet
Forsøk som Veterinærinstituttet gjorde med sensitive metoder på ekskrementer, ga både falske negative og falske positive prøvesvar i blind-tester, noe som bekrefter at dette er vanskelig å kunne stole på.
– Det er litt det samme her med de hundene som trenes til dette. Det kommer fram i rapporten at den gjennomsnittlige falske markeringen var på 13 prosent. Det blir mange falske positive tester, og da er nok nytten i norske øyne mindre, forklarer Mysterud.
Hvis man finner en positive prøve ved hjelp av hund, tør man da å "tro på det", uten mulighet til sikker bekreftelse? Dette er det store usikkerhetsmomentet per nå.
Er skrantesyken i USA det samme som skrantesyken påvist på Hardangervidda?
– Det er veldig likt, men det kommer an på hvor finskala du ser på det. For det er ikke nøyaktig det samme, og det har nok oppstått uavhengig i Norge- men det har veldig mange av de samme egenskapene som i USA ved at det er smittsomt, og man ser det i lymfesystemet, legger han til.
Smitten kommer inn via inntak av infisert beite eller jord, eller direkte via kontakt med et annet smittet dyr, og tas opp i tarmsystemet og videre derfra til lymfesystemet, så tar det lang tid, ofte rundt ett år, før det når nervesystemet og hjernen.
LES OGSÅ: – Anbefaler ekstraordinært uttak på Hardangervidda
– Det er det som gjør det så vanskelig å forvalte det. Dyrene går rundt infiserte i kanskje to-tre år uten synlig sykdom, og skiller ut prioner i ekskrementer og urin. Det gjør at de da kan smitte andre dyr samtidig som de ser helt friske ut, og de reproduserer og overlever ganske bra, sier Mysterud.
Han avslutter med å si at det er først helt på slutten av sykdomsforløpet- de siste ukene eller månedene at dyrene begynner å bli det man kaller klinisk syke, med adferdsendringer.
Her kan du lese forskningsrapporten i sin helhet.
