Reinsimla ble felt sør på Hardangervidda, nærmere bestemt i Vinje kommune, som tilfeldigvis er det samme området som bukken ble felt i 2020. Dette er kun tilfeldigheter, og det finnes ikke grunnlag for at det er noe sammenheng mellom tilfellene, da reinsflokkene bruker store deler av vidda og flytter mye på seg.
Nytt tilfelle kompliserer situasjonen
– Det at det var ei reinsimle som nå testet positivt for skrantesjuke, kompliserer bildet ytterligere. Det er nødvendigvis ikke et veldig overraskende funn, men samtidig er det slik at om denne simla ikke hadde vært felt, helt på tampen av jakta, og man hadde felt all voksen bukk i vinter, som noen mener er nødvendig, så hadde man ikke funnet denne simla, forklarer Lægreid.
Det er allerede gjort flere drastiske tiltak på Hardangervidda siden det første funnet ble påvist i 2020. Av tiltakene er det blant annet gjennomført en halvering av villreinbestanden i området i forhold til det normale antallet. Bukkeandelen er redusert fra omlag 28 prosent til 6-7 prosent, og det har vært innført en lengre jaktperiode.
På toppen av det hele er bestandskondisjonen til villreinområdet vurdert til dårlig kvalitet i den nye kvalitetsnormen, som gjør det mer utfordrende å gjøre de riktige grepene. Villreinen trenger fred og ro, men samtidig trengs det prøver fra felte dyr for å kartlegge cwd-utbredelsen.
– Skrantesjuke er en svært alvorlig sykdom, og for hvert smittetilfelle så forsterkes frykten for at sykdommen skal få fotfeste i naturen vår. Det er forståelig at mange er villige til å gå til drastiske tiltak for å stanse sykdommen, men vi har valgt en tilnærming der vi må få frem svar på flere sentrale spørsmål før vi setter i gang enda flere drastiske tiltak, forklarer lederen i Villreinrådet.
LES MER: Hva skjer videre på Hardangervidda?
Avhengig av flere svar
– Med ett funn i 2020 og ett funn i 2022 er vi fortsatt i en så tidlig utvikling mot et eventuelt smitteutbrudd at vi må samle inn mer kunnskap før vi konkluderer. Et sentralt spørsmål er om smitten eksisterer i andre villreinområder. Man skal huske på at det er kun på Hardangervidda, sett bort i fra Nordfjella, at det er gjennomført så omfattende testing over flere år, forklarer Lægreid.
En bredt sammensatt gruppe, representert av lokal forvaltning, rettighetshavere, ulike forskermiljø, tamreinnæringen, med flere, har jobbet i et halvt års tid med ulike spørsmål, målsettinger og tiltak for å forvalte villreinen på Hardangervidda med cwd-situasjonen vi har i dag.
Resultatet av arbeidet er oppsummert i en rapport som nylig ble sendt inn til Miljødirektoratet (MDIR) og Mattilsynet (MT). I rapporten er det gjort rede for hvilke tiltak som er iverksatt, og forslag til nye tiltak. Det er ikke enighet om alle tiltakene, men det er listet opp noen alternativer.
Rapporten danner en del av grunnlaget når MDIR og MT innen 1. november skal levere en anbefaling om hva som skal gjøres, til Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet.
– Min vurdering er at funnet av et nytt smittetilfelle ikke vil endre på situasjonen eller tiltakspakken på kort sikt. Men for hvert nye smittetilfelle som blir påvist så "spiser" vi av marginene vi har før det blir større trykk på mer drastiske tiltak for bekjempe skrantesjuke på Hardangervidda, avslutter Lægreid.
Avventer nye beregninger
Mattilsynet og Miljødirektoratet vurderer nå om det nye funnet endrer de anbefalingene som det allerede jobbes med.
– Dette prøveresultatet bekrefter dessverre at villreinbestanden på Hardangervidda er smittet av skrantesjuke. Det er for tidlig å si noe om hvor mange dyr som kan være smittet totalt. Nå skal det gjøres nye beregninger og Mattilsynet avventer disse, sier Inge Erlend Næsset, avdelingsdirektør for regelverk og kontroll i Mattilsynet i en pressemelding.
LES OGSÅ: Går mot begrensning eller utryddelse på Hardangervidda
Imponerte over hjelpen
Det blir fortsatt svært viktig at jegere leverer cwd-prøver av felte villrein, for å kartlegge hvorvidt denne sykdommen har spredt seg.
- Det er utrolig viktig at jegere tar prøver for skrantesjuke av dyr de feller under jakt. Vi er imponert og svært takknemlige over den rollen som jegerne spiller i kartleggingen av denne svært alvorlige dyresykdommen, sier Næsset i pressemeldingen.
Svært alvorlig smittsom sykdom hos rein og andre hjortedyr.
Utfallet er alltid død for smittede individer.
Smittes ved opptak av prioner gjennom nese og munn.
Tar lang tid- opptil flere år før et dyr er smittet til det viser symptomer, men smitte kan derimot påvises lenge før sykdomstegn.
Prøver kan per i dag kun tas av døde dyr, der hjernevev blir undersøkt.
Aldri påvist smitte hos mennesker, men føre-var prinsippet praktiseres.
