Sykdommen har likhetspunkter med skrapesjuke hos sau og kugalskap hos storfe. Nå ber myndighetene jegere om hjelp til å finne eventuelle nye syke dyr.
– De to dyrene var tilfeldige funn. Reinen ble funnet under merking, de to elgene var syke og ble sendt inn for å undersøkes. De norske funnene er de første påvisningene av sykdommen i Europa, sier Karen Johanne Baalsrud, sekssjonssjef for dyrehelse i Mattilsynet.
Velkjent USA
Chronic Wasting Disease (CWD) er en såkalt prionsykdom, som i flere tiår har vært kjent hos ulike hjortedyr i Nord-Amerika. De norske funnene representerer de første påvisningene av CWD i Europa. CWD kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og ender alltid med døden.
Les også: Myndighetene kommer trolig ikke til å utrydde all villrein på Hardangervidda.
Det finnes ulike typer av prionsjukdommer hos dyr og de mest kjente er skrapesjuke hos sau, kugalskap (BSE) hos storfe og CWD hos hjortedyr. Av disse tilstandene er det bare BSE hos storfe som man vet kan smitte til mennesker. Smitte til menneske er ikke rapportert i forbindelse med skrapesjuke hos sau eller CWD hos hjortedyr. Det er ikke påvist noen sammenheng mellom skrapesjuke hos sau og CWD hos hjortedyr.
– Erfaringene fra USA har til nå ikke kunnet vise til at CWD kan overføres til mennesker. Vi vet lite om utbredelsen av CWD. De siste 10 årene har vi tatt 2000 prøver, uten å påvise CWD, sier Baalsrud.
Les også: Forskere tror nå at utbredt gevirgnaging kan være med på å forklare spredningen av skrantesjuken.
Diagnosen stilles gjennom påvisning av prionprotein CWD i hjerneprøver fra døde dyr. Smittestoffet kan også påvises i lymfatisk vev (lymfeknuter), før sykdommen bryter ut.
Svært resistente
Utviklingen av prionsykdommer er knyttet til unormale foldinger av det cellulære prionproteinet (PrPc), et protein som normalt finnes i cellene. Kroppens egne enzymer greier ikke å bryte ned det feilfoldede prionproteinet som dermed gradvis akkumuleres i, og ødelegger, nervecellene i hjernen.
Smitteoverføringen ved CWD kan skje gjennom direkte kontakt mellom syke og friske hjortedyr, eller indirekte ved at friske dyr kommer i kontakt med smittestoffet i miljøet (beite, infiserte kadaver). Smittestoffet er påvist i spytt, urin og avføring fra smitta (syke) dyr. Prionene er svært resistente mot fysiske og kjemiske påvirkninger, og beite hvor syke dyr har oppholdt seg kan være smittefarlig i flere år.
Første gang
CWD ble første gang påvist hos mulhjort (Odocoileus hemionus) på en forskningsstasjon i USA i 1967. I viltlevende hjorteviltpopulasjoner ble det første tilfellet oppdaget i 1981, og sykdommen er nå påvist hos viltlevende mulhjort, hvithalehjort (O. virginianus), og nordamerikansk kronhjort (Cervus elaphus nelsoni) og nordamerikansk elg (Alces alces shirasi).
Sykdommen er til nå funnet i over 20 stater i USA, og i to provinser i Canada. CWD påvises også hos oppdrettshjort i USA og Canada. Sykdommen er videre diagnostisert i en dyrehage i Sør-Korea, etter livdyrimport fra Canada.
Det er vist at 0,5-5 % av dyrene i smitta områder i Nord-Amerika har utviklet CWD. I enkelte flokker er det rapportert at så mye som 30 % av dyrene har blitt rammet.
De tre første og så langt eneste tilfellene av CWD hos hjortedyr i Europa er påvist av Veterinærinstituttet hos norske hjortedyr; ei reinsdyrsimle fra Nordfjella villreinområde i mars 2016, ei elgku fra Selbu i mai 2016 og en elg fra Selbu i juni 2016. Forekomsten og betydningen av denne sykdommen i norske hjorteviltpopulasjoner er så langt ukjent.
Sykdommen hos dyr
Tiden fra et dyr blir smittet til sykdommen bryter ut (inkubasjonstiden) er lang, trolig rundt to år, og sykdommen opptrer oftest hos 3-5 år gamle dyr. De mest fremtredende symptomene er vekttap og endret oppførsel som utvikles over uker og måneder.
I tillegg kan det observeres sikling, ukoordinerte bevegelser, repeterende bevegelsesmønstre, hodeskjelvinger, skjæring av tenner og senket hode. Ukoordinerte bevegelser og skjelvinger er mindre fremtredende enn ved skrapesjuke hos sau. Pelsen kan bli tørr og bustet, men kløe er ikke vanlig. Seint i sykdomsforløpet kan dyra sikle, drikke og urinere mye, og vise tydelige nevrologiske symptomer.
Etter et sykdomsforløp som varer fra noen uker til flere måneder, dør dyra. De kan også dø i forbindelse med akutte stresspåkjenninger i sykdomsperioden. Ulike følgesykdommer som lungebetennelse eller skader kan forkorte sykdomsforløpet.
Forebygging og kontroll
I USA og Canada er det etablert overvåkingsprogrammer for CWD som omfatter undersøkelse av hodet (hjernen) fra ulike ville hjortedyr, og fra hjort i oppdrett. I Europa ble det i 2006-2007, regi av EU, gjennomført screeninger av hjernevev fra hjort felt under jakt. I Norge ble det i den forbindelse undersøkt 600 viltlevende hjort. I tillegg finnes det et norsk overvåkingsprogram for CWD hos hjort i oppdrett, finansiert gjennom Mattilsynet.
Hva gjør Veterinærinstituttet
Alt norsk hjortevilt omfattes av Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt og moskus (HOP) som Veterinærinstituttet driver på vegne av Miljødirektoratet. Veterinærinstituttet er videre nasjonalt referanselaboratorium for prionsykdommer hos dyr og koordinerer Mattilsynets overvåkingsprogrammer for skrapesjuke hos sau, BSE hos storfe og CWD hos oppdrettshjort. Det vil bli tatt initiativ til å fremskaffe mer data omkring forekomst av CWD hos norsk hjortevilt.
Ber jegere om hjelp
-Vi har god overvåking av viltet vårt i Norge og vil i høst legge en ny slagplan for å avdekke og begrense et eventuelt omfang av CWD. Vi har til nå møtt stor velvilje og interesse fra norske jegere. Det er vi selsvsagt svært glade for, sier Baalsrud.
Hun oppfordrer jegere under årets jakt om å melde fra til kommunal viltforvaltning, Statens naturoppsyn eller Mattilsyn med tanke på laboratorieprøver ved Veterinærinstituttet dersom man oppdager dyr med unormal adferd, da særlig nervøse symptomer eller svært avmagrede dyr.Myndighetene har også innført et foreløpig forbud ut året mot utsetting og bruk av slikkesteiner(saltsteiner) samt foringsplasser. Det er også innført forbud mot eksport av dyr og innførsel av luktestoff.
-Det handler i bunn og grunn om å prøve å unngå for kontakt mellom dyr, forklarer Karen Johanne Baalsrud i Mattilsynet.
I Norge er det slik at Miljødirektoratet forvalter alle dyr, herunder også vilt. Mattilsynet på sin side forvalter dyresykdommer. Samarbeidet mellom de to er uhyre tett og positivt. I høst er det også ventet nye data om CWD. Men inntil da må norske jegere være oppmerksomme under jakta. Det tjener vi alle på.
Forskning tyder på at smitten av skrantesyke må ha oppstått i Norge.
Kilde: Mattilsynet, Veterinærinstituttet
