Ifølge Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi) er det nå påkrevd med ei mer bærekraftig forvaltning av hjorten:

– Større flokker på dyrka mark, flere felte dyr og reduserte slaktevekter tyder på at det er blitt for mye hjort. Enkelte steder er hjorten så tallrik at det er umulig å få opp igjen ny skog, sier fylkesskogmester Odd Løset hos Statsforvalteren i Møre og Romsdal.

Annonse

Hjortebestanden har økt jamt og trutt sia 80-tallet. For lite uttak under hjortejakt og milde vintre med stor overlevelse de siste tiåra, har bidratt til at hjortebestanden omtrent har dobla seg sia årtusenskiftet, ifølge SSBs jaktstatistikk.

Verditap i skog

Forskere ved Nibio har granska virkninga av hjortebeiting i foryngingsfelt (nyplanta skog og naturlig forynga furu), samt i yngre og eldre produksjonsskog. Feltundersøkelsene er gjort i 26 hjortetette kommuner langs kysten, fra Suldal i sør til Agdenes i Trøndelag.

Til sammen ble det gjort registreringer i 666 skogsbestander. I Nibio-rapporten «Beiteskade av hjort i foryngingsfelt og ung produksjonsskog av gran og furu» blir skadeomfang og verditap presentert sammen med forslag til mulige tiltak.

– Undersøkelsene viser at hjortens skader i skog og på slåtteeng, fører til store økonomiske tap for skogeiere og bønder, sier Nibio-forsker Gro Hylen ved Landsskogtakseringa på Ås.

Taper 515-1715 kr per dekar

I foryngingsfelt ble skudd på en tredjedel av granplantene og hver fjerde furu beita. På gran i yngre og eldre produksjonsskog (hogstklasse 3 og 4) var det i gjennomsnitt barkgnag på 18 prosent av trærne som ble undersøkt.

Skader fra både hjort og snutebiller gir skog med færre tre per dekar, og dermed redusert tømmerverdi. For foryngingsfelt med gran varierte forventa verditap mellom 33 og 46 prosent. For foryngingsfelt i furu var estimert verditap noe lavere.

– Om vi antar at hvert fjerde grantre som er utsatt for barkgnag dør, vil verditapet variere mellom 515 og 1715 kroner per dekar skogsjord, utdyper Hylen.

Undersøkelsa viser at tapet er størst på de beste vokseplassene (høyest bonitet), og at omfanget øker både med økt avstand fra vei og ved økt bestand av hjort.

Spiser opp enga

Når det gjelder beiteskader i eng, er skadene størst der det er kort avstand mellom skog og eng.

– Hjorten søker ly i skogen om dagen og beiter gras i skumring og demring. I tidligere feltforsøk har vi registrert avlingsreduksjon på 20-30 prosent, forteller forsker Samson Øpstad ved Nibio Furuneset i Fjaler (Vestland).

Reduksjonen i avling er størst i ung eng, og der hjorten beiter fra seinsommeren og gjennom vinteren. Hardt beitepress fra hjort fører dessuten til tidligere utgang av sådde grasarter, og dermed til tidligere aldring av enga.

Rammer biologisk mangfold

I utmarka kan hjortebeitinga være så omfattende at det går ut over biologisk mangfold. Mest iøynefallende er beiting på lauvtre som rogn, osp, selje og andre salix-arter, og ask.

– Til og med gamle styvingstre av ask og alm blir utsatt for barkgnag i snørike vintrer når hjorten må søke mat der det er mulig å finne føde, forteller Øpstad.

Overvåkingsprogrammet for hjortevilt som starta i 1991, har vist en sammenheng mellom økt bestandstetthet og en nedgang i kondisjon/slaktevekt.

– Hjortebestanden skal forvaltes på en biologisk forsvarlig måte slik at man opprettholder en hjortestamme i god kondisjon, påpeker Øpstad. Også NINA-forsker Vebjørn Veiberg har påpekt at man er i ferd med å få en bestand av dårligere dyr.

Reduser hjortebestanden ut fra tilstanden

Nibio-forsker Erling Meisingset på Tingvoll i Møre og Romsdal har også bidratt til rapporten. Hvis man skal gå fra vekst til reduksjon i en hjortebestand, forteller han at det også krever ei endring i avskytinga.

– Fordelinga både i antall felte dyr og fordelinga av uttaket, må tilpasses den lokale bestanden. I lokale områder med mye hjort er det ofte mer hunndyr enn i snittet for større områder. I slike områder må man gjerne ta ut en større andel kalv og hunndyr, sier Meisingset.

– Det er viktig å følge utviklinga tett i hjortebestanden lokalt og regionalt. På den måten kan man vurdere skadepresset og regulere bestanden slik at skadevirkningene for jordbruk og skogbruk ikke blir økonomisk tyngende, konkluderer de tre forskerne bak rapporten.

Du kan lese mer om rapporten på Nibios nettsider.