Hjortevilt og bestandsutvikling

– Nedgangen skyldes at stadig flere regioner innser at elgbestanden er for stor. Beitetrykket er høyt, med den følge at slaktevekter og rekrutteringsrater synker. For å dempe problemet, velger mange å redusere bestanden, sier Solberg.

– Ulv og bjørn har minimal betydning

De fleste kommunene får tilstrekkelig kunnskap om bestandsutviklinga basert på slaktevekt- og sett elg-data, i tillegg til at mange gjennomfører beitetakseringer.

– I de fleste tilfellene er bestandsendringene et resultat av bevisste valg lokalt om å redusere bestanden. Indirekte er valget knytta til høyt beitetrykk og redusert beitetilgang. Det henger igjen sammen med hvilken bestand man kan ha på bakgrunn av hvordan klimaendringene slår ut på beitene, sier Solberg.

– Mange jegere mener at økende bestander av ulv og bjørn har skylda?

– Ulv og bjørn har minimal betydning for elgens bestandsdynamikk i Norge. Sjøl innafor ulverevirene vil en eventuell bestandsnedgang mest skyldes manglende vilje til å redusere jaktuttaket tilstrekkelig, mener Solberg.

Forventer mer nedgang for elg

At vi bare har sett starten på fallet til skogens konge, får faglig støtte fra hjorteviltprofessor Atle Mysterud ved Universitetet i Oslo:

– Når det gjelder utviklinga innen elgavskyting, er det nok relativt enkelt å spå videre nedgang i elgjakt, mener Mysterud.

Han mener flere faktorer spiller inn, men mye tyder på at vi vil få en lavere reproduksjon hos elgen som en følge av varmere klima.

– Vi ser nok bare starten på en langsiktig negativ trend, er jeg redd, sier Mysterud.

LES OGSÅ: Felte flere elger ulovlig – taper våpen og jaktrett

«Ellevill» hjortevekst

Mysterud synes det er verre å spå noe om hjorten, fordi utviklinga har gått så raskt:

– Veksten er jo ellevill! Ingen hadde trodd at dette var mulig. I rapporten «Hjorteviltforvaltning mot år 2000» (daværende Direktoratet for naturforvaltning, 1995) ville man stabilisere bestanden, iallfall på Vestlandet. Da lå årlig avskytning på drøyt 10.000 dyr.

Han mener valg i forvaltninga framover i stor grad vil avgjøre om bestanden går ned, stabiliserer seg eller til og med vokser videre:

– Det avhenger av om man aksepterer mer skader på innmark og lave vekter på Vestlandet. På Østlandet er det nok fortsatt rom for bestandsvekst og mer hjortejakt, men også der vil det nok snart melde seg frykt for skader på innmark og skog, sier Mysterud.

– Hjorten krymper

NINAs seniorforsker Vebjørn Veiberg kaller avskytingstallene for hjort «urovekkende».

– Jeg etterlyser at vi klarer å regulere hjortebestanden på en effektiv måte. Den generelle bestandsutviklinga de siste åra grunngir spørsmålet, sier Veiberg og ramser opp:

Det er nedgang i slaktevektene i alle aldersklasser. Hjorten blir mindre produktiv, mer sårbar for sykdom og mer utsatt i harde vintre. Snittkvaliteten på hjorten blir rett og slett forringa.

– Hjorten krymper! Så vidt jeg veit, er det ingen som ønsker dette. Noen hevder at lavere slaktevekter skyldes at jegerne nettopp tar ut mer smådyr; altså at de store dyra får gå igjen i skogen. Jeg kan gå med på at den jevne jeger er blitt bedre til å skyte selektivt, men det forklarer ikke det totale bildet, mener Veiberg.

I områdene der hjorten er nykommer, går det gjennomgående hardere utover bukkene, mens de klassiske hjorteområdene er flinkere til å skyte kalv. Kilde: Norsk institutt for naturforskning/ NINA

Etterlyser et krafttak

Han gir jegerne ros også for mer fokus på å unngå kjønnsskjevhet i bestandene: Sjøl om det er stor variasjon mellom fylkene (se illustrasjonen over), får flere bukker gå, og mange er opptatt av å øke snittalderen.

– Alt dette er positivt. Jeg er likevel redd for at vi ikke skyter nok hjort i landsdelene med tettest bestander. Verken hjorten sjøl, jegerne, grunneierne, trafikantene eller forvaltninga er tjent med ei bestandsutvikling som vi ikke har kontroll over.

Han etterlyser ei kraftig bestandskorrigering, der forvaltning og jegere tar kontroll:

– Litt flåsete sagt: Det «verste» som kan skje er at det blir litt mindre hjort, og at forholda for de gjenlevende dyra blir bedre. Det er ikke akkurat et skrekkscenario, bemerker han tørt.

Hjortejegerne er gjennomgående blitt flinkere til å skyte kalv, og la bukkene gå. Kilde: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Lover skryteartikkel i JEGER

Han understreker at det er store variasjoner, både i de ulike landsdelene og lokalt i kommunene. Han advarer bare mot å se seg blind og lykkelig på mengden dyr i drevene:

– 50.000 felte hjort er en kjemperessurs. Vi må bare unngå at vi havner der at hjorten må bekjempes som et problem framfor å forvaltes som en ressurs.

Han frykter likevel ikke noe krakk a la elgen: Forskjellen er at hjorten er bedre skikka til å takle stor bestandstetthet, sia den utnytter både innmark, kulturmark og bakkesjiktet, mens elgen er avhengig av busk- og tresjiktet. Hjorten kan dog gi større problemer for gårdsdrift.

– Men likheten med elgen er at det er vanskelig og tidkrevende å snu negative trender. For hjortens del har jeg til gode å se at nedgangen i slaktevekter blir snudd. Den første kommunen som klarer å få til dette for alle aldersklasser, fortjener en egen skryteartikkel i JEGER! avslutter Veiberg.

JOAR SØHOEL: Les hjortejegerens supertips!