Bukkedebut

Frisk start

Telen har ikke sluppet taket i torva ennå og gjør myra lettgått der vi tusler mot beverposten. Klokka har fortsatt et par timer igjen før det er noen reell sjanse for at Børre vil ha seg en matbit. Praten går lett om jakt og fremtidsdrømmer. 

Ut av det blå kjennes det ut som jeg er i løse luften i et stakket sekund, før kaldt vann fosser inn i støvlene og drar meg ned. Isvannet flommer oppover lårene og mot magen før det plutselig er bråstopp. 

Jeg henger som en idiot og dingler i stroppene fra fotobaggen. Gaute tviholder jaktsekken og stopper meg fra å forsvinne ned i myra. Med en ekstra håndsrekning får jeg karret meg gjennomvåt opp på tryggere grunn. Hullet lukker seg surklende, klart til å sluke nestemann som tråkker for nært.

Sjekkpunkt: Før rifla lades, prøver Gaute et par skytestillinger. Det gjelder å være mest mulig forberedt når viltet dukker opp!

Drømmen i vest

Mens jeg tømmer støvlene og vrir opp ullsokkene, rigger Gaute seg til på en fjellknaus med god utsikt mellom noen store furutrær. Etter å ha ledd lettet av turen over myra, fyller vi kaffekoppene og fester blikket mot beverhytta. 

– Beverjakt er nytt for meg. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve, men aldri hatt muligheten. Det er i det hele tatt så mye jakt jeg har lyst til å oppleve! Man får liksom bare tatt en ting av gangen, sier Gaute. 

– Den store drømmen er hjortejakt i bratte vestlandsfjell. Det ser helt magisk ut med brølende hjortebukker i slike omgivelser! Det har fristet helt siden den dagen jeg begynte å være med pappa på jakt. 

– Smittet han deg med sin jaktfeber?

– Pappa er nok det store forbildet på jaktfronten, ja. Jeg har vært med fra jeg kunne gå og det er jeg utrolig takknemlig for. For andre unge virker det ikke like lett å komme i gang med jakt. Bare det å få jakttilgang er en umulig oppgave for mange, om man ikke kjenner noen.

«Beina er gele og er vanskelige å stokke idet Gaute reiser seg. Hendene skjelver og haka vibrerer på vei bort til bukken. Hans bukk! Idet han setter seg på huk ved fallet, ruser siste rest av adrenalin ut i fingertuppene. Han klarer rett og slett ikke å slutte og skjelve.»

Vanskelig rekruttering

– For meg virker som de fleste jegere er litt eldre. De har vært veldig flinke til å inkludere meg når jeg er med, men det hadde vært moro med flere jevnaldrende også, sier Gaute ettertenksomt.

– Hva kan gjøres for å få med de unge? 

– Kanskje de lokale jeger- og fiskerforeningene må reklamere mer for sine tilbud om introjakt? Jegerne kan iallfall bli flinkere til å ta med interesserte ungdommer på jakt. Mange har nok ikke tenkt engang på muligheten for å gjøre det. Samtidig – det finnes kanskje ingen magisk løsning, sier Gaute og tar en slurk av kaffekoppen. 

Bordet dekket: Ferske bevergnag vitner om at spiseplassen nylig er brukt. I dag glimrer den typisk nok med sitt fravær.

Nedtelling til høstens hundejakt

Om Gaute er ung som jeger, har han allerede funnet sin favorittjakt: Rådyrjakt med drivende hund! Svaret kommer uten at han trenger den minste tid til å tenke seg om. 

– Bevares, all jakt er morsom og har sin sjarm. Jeg vil prøve så mye som mulig. Lokkejakt på rev for eksempel er noe jeg aldri har prøvd, så det står høyt på lista. Spenningen idet man ser reven komme strenende over jordet, må være temmelig intens og nervepirrende. Litt på samme måte som når man hører losen går taktfast mellom dalsidene. For los er det lite som slår, fastslår Gaute, før han fortsetter: 

– Jeg og pappa har en drever som vi holder på å jage inn. Nå har han begynt å funke, så jeg teller omtrent dager til jakta starter! Bål og los – det blir ikke høst uten.

Rutinert: Med vante bevegelser lades magasinet med kraftig «bevermedisin».

Allsidig jakt

– Har du prøvd stående fuglehund? 

– Ja, jeg har prøvd meg litt. Et par fellinger har det faktisk blitt også, men ikke for vår hund foreløpig. Pointertispa Ninni er 2,5 år og verdens største kjæledegge. Hun tar stand, men vi har enda til gode å få en felling for henne. Håpet mitt er å få skutt før pappa, sier Gaute med et bredt glis. 

– Når det kommer til apport, er hun litt sta, så vi har en del å jobbe med. Det kommer sikkert til å løsne etter hvert, og jeg synes uansett at jakt med hund er noe av det beste jeg kan tenke meg. 

Mørket siger sakte, men sikkert innover Svartangen. Røtter og trær utenfor myrkanten blir snart til tusser, troll og andre fabeldyr mens fuglesangen avtar i styrke. 

Jeg er iskald etter vårbadet, og tennene begynner å klapre. Gaute syns uansett det er i mørkeste laget for å løsne skudd, så han pakker den velbrukte Bergansmeisen. Med lokkejakt på rev nevnt som en spennende jaktform, blir vi derfor enige om å treffes igjen 15. juli i håp om bedre uttelling. 

Sommerlig syssel

Når vi smyger på post neste gang, har sola varmet opp landskapet og den grå vårskogen er erstattet med frodig bladverk. Vinden suser i tretoppene og bjørkene står i bue hver gang et nytt kast river i bladverket. Reven står for tur og gressjordene er forlokkende nyslåtte og fulle av mus. 

Etter å ha funnet en passe post og ventet en stund, bestemmer Gaute seg for at vi kan begynne å lokke. Han starter med musepip og fugleskrik. Ingenting. Etterfulgt av mer ingenting. Idet vi derimot bytter til desperat rådyrkilling, rører det seg brått i sidesynet. 

En rød bylt kommer ut av buskene. Jeg pirker borti Gaute idet det avsløres som konturene av ei rådyrgeit. I den intense varmen krysser hun åkeren med tunga hengende ut av kjeften. På 10–12 meter bråstopper hun med bredsiden til. Der blir hun stående en god stund, før hun bjeffer og setter opp en voldsom fart tilbake i skogen.

Da Gaute ble bitt av bukkebasillen

– Hadde dette vært en bukk i bukkejakta, hadde det vært en drømmesituasjon! flirer Gaute med stemmen proppfull av entusiasme. Øynene lyser opp bare ved tanken på den kvelden han selv ble bukkejeger:

Sola står høyt og varmt på himmelen. Med forsiktige steg smyger han og faren langs en skogseng. Bjørkene henger ut over marka og ikke et eneste blad er i bevegelse. Meter etter meter forseres i sakte tempo – da noe rødt eksponeres i skogkanten. 

Et blikk i kikkerten får Gautes hjerte til å hoppe over et par slag. En sovende sekstagger! Heldigvis har de litt overhøyde ned mot bukken, noe som reduserer faren for å bli oppdaget. Forsiktig legger de seg ned og krabber frem til en passe posisjon. 

Her stopper tida. De ligger så langflate de er, Gaute med rifla i stødig anlegg på Bergansmeisen, og pappa med håndkikkerten. Horder med blodsugende kamikazepiloter går til angrep rundt ørene, men de enses knapt. Er det nå det skal skje?

Uendelig ventetid

De ligger. Og ligger. Og ligger… Men bukken rører seg ikke. Pulsen speeder opp idet pappa bestemmer seg for at de må prøve å få bukken til å reise seg. Han hvisker lavt at Gaute kan skyte om han er bombesikker på et godt skudd når den reiser seg. Hvis ikke, er det ingen skam å la være. 

Forsiktig plystring strekker seg utover skogsenga. Gaute knuger kolben mot skulderen og kinnet ligger klamt mot treverket. Kikkertbildet viser fortsatt en sovende bukk, med null tegn til å ville reise seg!  

Så: En liten rykning i bukkens pels fanger Gautes oppmerksomhet. En rykning til, og så reiser den seg rolig.  

Tommelen flyttes bort på sikringen og presses bestemt fremover. Rødprikken hviler i bogen på bukken. Selv ikke den skyhøye pulsen klarer å rikke den så mye som en tomme med det gode anlegget.

Reveknep: Klar for første forsøk på revelokking. Vil reven titte frem og by på en sjanse? Nyslåtte gressjorder er ofte bankers.

Skjelvende bukkedebut

Tida er nå! Pekefingeren krøker seg rolig og instinktivt bakover. Rekylen i rifla er det eneste Gaute kjenner. Lyden legger han knapt merke til. 

Idet siktebildet faller til ro etter skuddet, er ikke bukken lenger på beina. Den ligger i gresset og småsparker. Ladegrepet går på refleks og igjen finner rødprikken dyret. Slik blir sønn og far liggende til de er helt sikre på at bukken ikke reiser seg.

Det kjennes som en evighet siden de smøg seg langs jordekanten. Pappa sjekker klokka og konstaterer at de lå en drøy halvtime og ventet på at bukken skulle reise seg. 

Beina er gele og er vanskelige å stokke når Gaute reiser seg. Hendene skjelver og haka vibrerer på vei bort til bukken. Hans bukk! Idet han setter seg på huk ved fallet, ruser siste rest av adrenalin helt ut i fingertuppene. Han klarer ikke å slutte og skjelve.

Så vidt i gang

Gaute ser bort på meg etter å ha fortalt om bukkedebuten. Fåmælt og fortsatt berørt av følelsene konstaterer han at fra den gangen var det ingen vei tilbake. 

– Jakt er noe jeg aldri kommer til å slutte med. Jeg vil prøve alt som jeg har muligheten til. Selv om både bever og rev har glimret med sitt fravær nå, gir jeg ikke opp. Det er jo bare å prøve igjen. 

Forhåpentligvis får han etter hvert dele jaktopplevelsene med flere jevnaldrende, og ikke bare den eldre garde. 

– For all del, de har tatt imot meg veldig godt. Jeg mener bare at jegermiljøet har plass til mange flere. Lang erfaring og ungdommelig iver er en fin kombinasjon, avslutter Gaute.