Seljakt

Vi må på land. Helst tørt land: Skumle høy- og lavvannssoner bevokst med såpeglatt tareskog er ikke beregnet på stivbeinte landkrabber med tilårskommen motorikk og dårlige kneprognoser.

Forventningens bue

Der himmel møter hav, en snau times husketur fra Beiarnelva, stikker utallige skjær som vorter opp av de salte vover i ville, vakre Salten. Her huserer i overmåte tette bestander av sel. Først og fremst steinkobbe, men også havert og ringsel er gjenstand for aktiv viltforvaltning.

Nordlendinger flest er litt rausere enn oss søringer. Da jeg møtte Åge Jørgensen fra Bodø under villsvinjakt i Polen tidligere på året, kom innbydelsen til seljakt med nogo attåt både spontant og helhjertet. Han Åge er bokstavelig talt altetende når det gjelder fisk, fugl og dyr som kan jaktes over og under vann! 

Det er derfor ikke til å unnslå at forventnings-buen er spent høyt idet vi krysser Saltstraumen med forsyninger, rifler, fiskestenger og dykkerutstyr. Vinteren holder hardnakket grep rundt en tidlig maisol, og det er bare så vidt jeg holder varmen i full jaktmundur med tjukk overlevelsesdrakt utenpå.

Steinkobbe: Det beste er naturligvis å skyte selen mens den ligger på et skjær, men ved et godt treff i hjernen dør den momentant og flyter et varierende antall minutter.

Ugrei landing

– Der, utbryter Åge ivrig og peker, – der ligger det en kobbe på baksiden av det høye skjæret ut mot skipsleia! 

Kursen legges om. Båten styres inn på baksiden av det samme skjæret, i godt skjul for selen. Her er det muligheter for å komme ubemerket på land for en jeger med skumle hensikter.

Til tross for at undertegnede er storfornøyd med satsen, tror du ikke båtjævelen kaster på seg i det avgjørende frasparket? Det steller til ugreie i svevet, med bange anelser om hva den nærmeste framtida vil bringe. Følgelig lander seljegeren stivt, ubesluttsomt og i sterk ubalanse på et underlag som i friksjon minner mest om innsiden på et avløpsrør.

Uten å gå i detaljer om stilen, bør i alle fall sluttføringen godkjennes: Ved et Guds under får jeg reddet legeme og rifle i god behold inn på tørt land! Når motorikken endelig har fått stabilisert seg, søker jeg nærkontakt med Moder Jord og åler meg fram favn for favn.

Uvant slakting

Etter et tyvetalls meter titter jeg varsomt over kanten: Et drøyt haglehold unna ligger et middels stort sjødyr og tar seg en middagsdupp. En lynkjapp 7 mm-patron geleides forsiktig inn i kammeret. Med tofot, lyddemper og supert avtrekk, jager en supersonisk piskesnert over hodene våre. 

Flotte skinn: Det spettete, tykke skinnet fra steinkobben blir et vakkert trofè, som enten kan pryde en stuevegg eller kanskje bli en selskinnsvest? Åge kan kunsten å flekke en sel på kort tid.

En flott steinkobbe rakk aldri å verken røre på seg eller løfte ei luffe før det er bråslutt.

Men om både jaktmetoder og viltart er uvante for trauste elgjegere med dårlige svømmeferdigheter, blir det ikke noe bedre når byttet skal tas vare på. En sel er så totalt annerledes i skrotten enn alt annet en stakkars elgjeger tidligere har satt kniven i! 

Med god veiledning fra Åge, går det likevel overraskende greit å få av det spettete skinnet, ikke minst takket være et fem cm tykt lag med spekk. 

At spekket er en annen og atskillig verre jobb, det får være en annen skål.

Nordnorsk gjestfrihet

Det drar seg mot kveld. Vi tøffer inn til brygga på Sør-Arnøy, ikke Åge si brygge, men en kjenning. I vanlig, gjestfritt lynne nøder han oss på kaffe, før han i neste innskutte bisetning slår fast: – Ja, dokker ser nu veldig kalde ut, så da kommer Bache Gabrielsen også bortom en tur!

Kaffe avec og hyggelig prat blir etter hvert til verdens beste fiskesuppe. 14-15 naboer siger innom i løpet av de nærmeste timene. Og før vi vet ordet av det, lysner det jammen av dag! Deler av lokalkunnskapen fastslår at ulvetimen er tida for både sel og storkveite. Vi er straks på farta igjen.

Åge har fått rapport om store sel-kolonier utenfor Fugløy, så vi satser på at i alle fall halvparten er sant i god nord-norsk ånd. Etter en huskende seilas slakkes gassen av og vi finkjemmer områdene utenfor med håndkikkert.

Men det er faktisk ikke et eneste svart sjøuhyre å se der. Vi fyrer vår trofaste påhenger opp igjen, og stadig nye holmer og skjær dukker fram. Brått popper det opp sel nærmest overalt, både i sjøen og på land. Stadig flere beksvarte surfere rir bølgende helt inn i brottet. Det er umulig å ikke la seg imponere over hvordan disse skapningene behersker sjøen, til tross for at de virker direkte klumsete og trege på land.

Stø på labben: Jakt på havets storvilt krever at du har et godt innskutt våpen og vet å plassere ei kule i en liten blink som hele tiden seiler fram og tilbake i urolige bølger. Åge Jørgensen har gjort det før!

Kveite-kompiser

Men været har frisknet på utover dagen, og landgang er ikke aktuelt på utsatte skvalpeskjær. I kystparadiset skifter vi bare fokus og fortsetter jakta med stang og digre pilker: Kveita er minst like mystisk, og pirrer fantasien om hva som befinner seg der nede i det nattsvarte havet.

Nærmeste fiskecamp melder om bestenotering på drøye 80 kilo i forrige uke. Dorging på utsiden av villsauøya gir garantert fangster, nærmest lover Åge med glimt i øyet og urokkelig optimisme.

Og sann mine ord – eller egentlig Åges ord! Etter knappe 10 minutter med rolig dorgefart, svarer det fra dypet, tungt og seigt. Ingen utras av betydning, men helt klart noe som absolutt ikke er lystent på å komme opp til overflata.

Multiplikatorsnella gjør knurrende jobben sin. Snart skimtes et hvitt flak som motvillig må finne seg i å bli tauet opp mot et skjebnesvangert endelikt. Ei flott matkveite vipper vekta over 20 kilos-streken, godkjent for en førstegangsfisker som aldri har hatt noe slikt på kroken før. 

Den får følge av en litt mindre kompis en halvtime senere. Men de finfine koketorskene som piffer opp pausene mellom, dumper vi tilbake i sjøen fordi kjøttet er så befengt med kveis: Sel er vertsdyr og inngår i syklusen for kveis. Med så store selbestander som her i Nordland, blir dessverre mye fin sjøfisk smittet av snylteren.

Stor synkefare: Ved skyting på sel i sjøen bør det helst være på relativt grunt vann, da det er store fare for at den synker. Markeringsblåse, vannkikkert og en lang klepp er nødvendige hjelpemidler.

Sikre skudd

I kveldinga har vi fått nok av urøddig havdans og overbelastet svømmeblære, så kursen settes mot fastlandet. Idet vi svinger inn siste sundet mot Åges barndomshjem, dupper det jammen to svarte hoder opp og ned i vannskorpa.

Åge manøvrer erfarent lettbåten inn på baksiden av nærmeste holme, der brottsjøen ikke glefser like sultent etter oss. Støvelsålene biter seg kjærkomment fast i knivkvass rur. På nytt sleiker jeg måkeskitt for å holde en lav figur til jeg er i posisjon. 

Men blinkene er små, og selene flytter seg hyppig. Det er ikke enkelt å få inn et sikkert skudd, selv om avstanden neppe overskrider 50 meter. Som ved all annen jakt er det tålmodigheten som til slutt gir lønn for strev: Et kobbehode ligger akkurat så lenge stille i smult farvann at jeg rekker å justere tofoten og rifla. Den varme spruten som farger sjøen rød, bekrefter at kula satt der den skulle.

Om Gud vil 

Som guttunge hadde jeg en kjær filleonkel som hadde en avslappet holdning til det meste her i livet. Uansett hva som skjedde, var hans livsmotto at hvis Gud ville og været sto dertil, ja, så gikk det som oftest bra.

Da vi dagen etter skal forflytte oss sørover til Åges kompis Jon Einar Brattøy på øya Bolga, virker det på ingen måte som om verken Gud eller været vil: Vårens kraftigste uvær har bråbestemt seg for en svingom vekk fra Grønland og til nordnorske kyststrøk, så godværet flykter sørover med første fly.

Det bøtter bokstavelig talt ned i tre samfulle dager. Kun takket være sjarken til Jon Einar, kommer vi oss i det hele tatt utenfor bryggekanten i 10–12 sekundmeter vind.

Ikke en gang to stamper med line borger for fangst. Kun to-tre steinbitt, noen koketorsk og ei lita kveite kommer ombord i bytte mot 10 kilo agnsild. Åge får lurt seg til å skyte en sel inne i et sund når vi omsider kommer ut med lettbåt siste dag.

Ondt ofte lider: Selv for Robert Bjørklund (t.v), Åge Jørgensen og Jon Einar Brattøy var Vårherre i overkant gavmild med regnvann og stive kulingkast. Men når det endelig løyer, er de raske med å fylle lettbåten med havets delikatesser!

Skjellsettende opplevelser

Men skam den som blir uten fangst! Selv om ikke den mest optimistiske nordlending kan kalle værendringen for solgløtt, nedjusterer i alle fall Vårherre bøttregnet til småtrist duskregn. Vi benytter sjansen til en snartur ut for å sanke kamskjell: 

Åge, Jon Einar og Robert (Bjørklund) forvandler seg til en blanding av kommandosoldater og seler mens de ifører seg svarte kroppskondomer i lateks, eller tørrdrakter som dykkere visstnok kaller det. I løpet av tre dykk nærmest fylles båten med skjell. Tradisjonen tro er det da påkrevet med umiddelbar prøvesmaking i rå variant, noe som svelges med et aldri så lite glass Chablis av edlere merke.

At den medbragte landkrabben i grunnleggende mangel på båtkunnskap forsøker å plane båten mens den ennå ligger for anker, forårsaker naturlig nok rimelig bratt blodtrykkstigning og klar kommandogiving fra skipper`n. Men som hos nordlendinger flest er det ikke langt mellom hissige stormkast og sol: Det skal betydelig mer til for å bringe en sindig kar av solid grunnstøpning ut av fatning.

Chablis-bli': Å nyte rå og fersk sjømat når mai-sola titter fram mellom bygene, er som å svelge en munnfull nordnorsk natur.

Værhardt: Det kan bokstavelig talt være værhardt på øyene ytterst langs Nordlandskysten.