Jeg tror det ikke behøver være noe enten eller, men et ja takk, begge deler. For damene skal vite: De aller fleste mannlige jegere synes det bare er stas med kvinnelige jegere på laget. Jeg har sjøl hatt gleden av å ha kvinnelige jegere med på både rådyr- og hjortelag de siste ti åra. Jeg ser også fram til at min bedre halvdel, som var blant dem som tok jegerprøven sist år (omsider), skal få ta del i en hobby som jeg finner så meningsfull.
Jeg krysser fingrene for at utviklinga fortsetter, for dette er viktig av flere årsaker. Tore Larsson i konsulentselskapet NaCl er inne på noe når han understreker hvor viktig det er at jegerne ikke bare rekrutterer fra egne rekker (se nyhetssak side 16). I ei tid der urbanisering og jaktmotstand på sikt kan strupe jakta mer og mer, trenger vi jegere i alle lag av folket og av alle kjønn.
Jeg vil gratulere dem som har gjort en innsats. Noe handler nok om generelle endringer i samfunnet og aksept for at gutter kan strikke likeså vel som jenter kan jakte. Men noen har også jobba for dette. Her ligger styrken til NJFF og slagkrafta med desentraliserte fylkeslag og flittige jeger- og fiskerforeninger.
Noen er flinkere til å løfte fram damene. Vi i den kulørte jaktpressen må vel beskjemt tilstå at vi har et stykke å gå: Det blir for langt mellom artiklene der damer i det hele tatt er synlige, og enda sjeldnere at de får vise sin jaktfaglige kompetanse. Det handler ikke om vrangvilje. Det er bare sjelden å se noe til dem.
Men da har jeg en utfordring like mye til meg sjøl som til bladets lesere: Tips oss om dyktige kvinnelige jegere! Og er det noen som er skriveføre, er jeg mer enn villig til å slippe dere til i bladet!
