Det handla ikke om harde møbler eller lite fleksibel arbeidsstilling. Langt i fra: I den perioden jeg har hatt jobben, har jeg skrevet JEGER-innhold på så forskjellige steder som flyplassen i Doha, ute i en robåt og på en fjelltopp 1700 m.o.h. Eller som denne lederen, som er kreert på fisketur (bildet). Slik prøver jeg å tolke begrepet «redaksjonell frihet» så ofte som mulig. For sant å si er det mest kjedelig heimekontor – og det kan knapt kalles eksotisk etter 12. mars.Nei, tresmaken handla nok om noe anna. Jeg ble rastløs av JEGERs cellulose-avhengighet: Når jeg ønsker å jobbe og lese hvor jeg vil, på den plattformen som passer best der og da, hvorfor skal ikke det også gjelde bladets leserne?Det står respekt av at JEGER er vital i sin 25. årgang. Aller har vært en trygg utgiver etter fusjonen i 2008 med JEGER-gründerne i Se &amp; Hør. 25 år er også ei fin anledning til å se i glasskula: Internett har av prioriteringsårsaker ikke vært en del av Allers strategi for JEGER, og det skal man ha respekt for. Ytterligere respekt står det derfor av at Aller har villet selge, for slik å legge til rette for JEGERs framtid.<a href="https://www.jeger.no/jakt-og-samfunn/ny-eier-for-jeger" target="_self">1. juli fikk nemlig JEGER nye eiere.</a> Fri Flyt har vist veien til velfungerende publisering både på papir og nett. Det blir spennende å holde rattet når landets første rene jaktblad følger etter. Parallell publisering i månedsmagasin og på nett gir noen muligheter, men også noen utfordringer.<blockquote>«Jeg tror jegerne er tjent med et redaksjonelt produkt som ikke styres av hvem som betaler influenserne best.»</blockquote>Betalingsmur er en av dem. Vi har en merkelig tro på at alt digitalt innhold skal være gratis. Men håndverket og jobben krever likevel sitt: Sjøl om en snekker effektiviserer det daglige arbeidet med elektrisk kappsag istedenfor snekkersaga, gjør han da ikke jobben gratis for deg? Slik er journalistikken også. JEGER tar isteden gevinsten ut i form av økt tilrettelegging for leseren: Målet er å få et søkbart nettarkiv for de siste fem årgangene. Bare i denne utgaven har vi for eksempel testa over 25 produkter. Ganger du dette med 11 utgaver i året og fem årganger, får du et formidabelt oppslagsverk hvis du trenger nytt utstyr. Det samme gjelder for jaktutøvelsen, enten du er på utkikk etter praktiske tips til nye jaktteknikker, hundehold eller etiske refleksjoner omkring jakta. Jeg mener det er behov for rene jaktblad i et land med så høy jegertetthet. Vi trenger debatt hvis jakta fortsatt skal ha høy sosial aksept. Jeg tror jegerne er best tjent med et redaksjonelt produkt som ikke styres av hvem som betaler influenserne best. JEGER vil fortsatt utføre de autorative testene, være kritiske til viltmyndighetene og overvåke de organisasjoner som skal representere oss. Men det krever at noen vil kjøpe bladet, uansett plattform. Vi er avhengig av våre lesere. Så jeg håper at du blir med på veien videre.

Etter drøyt to år på redaktørkrakken for JEGER, merka jeg i vår at jeg begynte å få tresmak i baken.

Ny JEGER-start 

Det er på høy tid at <a href="https://www.jeger.no/jakt-og-samfunn/viltforvaltning/vil-modernisere-viltloven" target="_blank">viltloven moderniseres</a>. Dagens jegere har måtte forholde seg til en rekke uklarheter, som følge av en utdatert lov som ikke har vært revidert på 39 år. Sist lovverket ble revidert var ikke jegerprøven innført, og mange av dagens jegere var ikke engang født. Man hadde ikke passert 20.000 felte elg årlig, og hjort ble det bare skutt 8000 dyr av. Mobiltelefon var et fremmedord, jaktradioen forbeholdt de få, og jeg aner ikke om hundepeileren var oppfunnet.Nå skal landets storviltjegere i løpet av noen hektiske høstuker felle nær 40.000 elg, mens hjortestammen er på full fart mot 45.000 årlige fellinger. Gjennom innføringa av Jegerprøven har holdningene omkring human og sikker jakt gjennomgått store endringer og kompetansen i jegerstanden er blitt høyere. Og ikke minst har det skjedd en haug med tekniske revolusjoner: Vi i Jeger har lenge påpekt det uholdbare i at lovverket ikke tydelig tar stilling til hvordan man forholder seg til nyvinninger, særlig innen kunstig lys. Her burde Miljødirektoratet brukt sin mulighet til å få prøvd saken for domstolene, istedenfor å la første jeger som stikker fram nesa ta støyten.<blockquote>«Like utenkelig er teknologien vi har om ti år. Da bør ikke lovverket avgjøres av om miljøbyråkratene mener dagens termiske sikter har for dårlig skjermkvalitet.»</blockquote>Når arbeidet nå starter, er det å håpe at man åpent vurderer hensikten: Målet skal ikke nødvendigvis være at alt blir tillatt. Men myndighetene må være villige til å se på hva som er nyttige verktøy til jakt og ettersøk: Når behovet er stort for å redusere bestandene av hjort eller villsvin, kan termiske sikter være nyttig. Så kan man alltids diskutere hvor grensa går mellom spennende jakt og kjedelig nedskyting.Man må heller ikke gjøre lovverket for avhengig av dagens teknologi: Det vi i dag anser som sjølsagt av mobil-apper, hundepeilere og termiske sikter, var utenkelig for 10 år sia. Like utenkelig er teknologien vi har om ti år: Da bør ikke lovverket preges av hva miljøbyråkratene mener om skjermkvaliteten på dagens termiske sikter, slik tilfellet ser ut til å være når <a href="https://www.jeger.no/jakt-og-samfunn/viltforvaltning/ny-villsvin-forskrift-paa-hoering" target="_blank">Miljødirektoratet avviser termiske sikter i handlingsplanen mot villsvin</a>.Jeger håper også at debatten om romjulsfredninga blir tatt for fullt, en særnorsk klausul som ble innført i en hestehandel mellom KrF og Arbeiderpartiet i det Herrens år 1951: Viltet har «jaktfri» i de tidene av året der det ikke er ordinær jakttid, og norske jegere er godt vant med å omgås andre naturbrukere. Slik sett bidrar heller romjulsfredninga til å stemple jakta som noe krigersk, brutalt og uhelldig.

Det er 39 år siden viltloven sist ble revidert. Det har skjedd store endringer i teknologi og samfunn som gjør at lovgivningen i dag er utdatert. Vi ønsker et nytt lovverk som tar stilling til hvordan man skal forholde seg til nyvinninger, og nytt liv i debatten om romjulsfredningen. 

Regjeringa har beordra revisjon av viltloven

I denne utgaven av JEGER fokuserer vi litt ekstra på nettopp disse to aspektene, ved å dra i gang to nye serier. Hundene først:Det ligger i bladets opprinnelige tittel at vi har ekstra fokus på jakthunden. Det var slik ulvens lillebror fikk innpass i leiren til våre forfedre, ved at den utfylte menneskets egenskaper og sanser. Med en luktesans, en utholdenhet og dels også en hørsel som vi bare kan drømme om, gjør den jakta vår enklere og mer effektiv.Men det er noe mer. En jakthund er for mange den beste turkompisen, en kilde til både glede og frustrasjon, til alt fra idioterklæring til trøst. Og ja, gjerne den samme bikkja, på samme dag.<blockquote>«Men aldri om jeg ville vært hundeholdet foruten. Så jeg går i gang med ny valp, nye gleder, og nye sorger.»</blockquote>Det er lærerikt og utviklende for deg sjøl å jobbe med en hund, fra den kommer i huset som valp, til den som unghund og voksen avdekker sine ferdigheter – ja, til og med når den forlater oss til fordel for evige jaktmarker, enten mett av dage eller på opprivende vis. Sjøl har jeg opplevd begge deler, og begge deler gjør like vondt – men aldri om jeg ville vært hundeholdet foruten. Så jeg går i gang igjen med ny valp, nye gleder, og nye sorger.Mat er for noen like følelsesfylt. Jeg er ikke helt der, men jeg lar meg likevel fascinere av de råstoffene som jakta frambringer. Det skal vi som jegere ta vare på og verdsette i disse dager, der viltkjøttet som fornybar og sunn ressurs drukner i den altfor unyanserte krangelen mellom veganere og kjøttprodusenter. Det er ikke entydig hva som er mest miljøvennlig å importere; eksotisk frukt som avokado og mango til folk eller soya til kylling og laks.Men da må vi som jegere bestrebe oss på å behandle viltkjøttet riktig. Det gjelder hele prosessen, fra ikke å stresse viltet unødig under jaktutøvelsa, felle det med ammunisjon som gir lite kjøttødeleggelser og -forurensing, slakte og mørne godt, til å utnytte optimalt kjøttstykker som ellers lett blir sett på som både 2. og 3. sortering.Mens mange fråtser i filet og mesker seg med mørbrad, kan ei real skankegryte gi meg større kulinarisk opplevelse. Eller ei moden skinke, eller velsmakende spekepølser. Der har generasjonene før oss mye å lære bort. Men vi vet mer om hygiene, og har noen nye verktøy. Derfor vil JEGER i samarbeid med Norsk Hjortesenter sette fokus på gamle teknikker for konservering og utnyttelse av kjøtt, mer enn ekstravagante oppskrifter som de fleste bare drister seg til en gang i året. Håper det smaker!

Det fascinerende med jakta, er bredden av hva den byr på. For meg er mat og hunder to hjørnesteiner, foruten sjølve jaktmodusen og naturopplevelsene. Mens jakthunden er vår beste turkompis, er mat og utnyttelsen av råvaren blitt et sentralt tema i dagens samfunn. 

Mat og hund - En viktig del av jakta

Det skal ikke stikkes under en stol at vi jegere kan være ei hårsår gruppe, særlig når våre rettigheter er trua. Det kan heller ikke underslås at ulvejakt er kontroversielt, og at den også deler jegerstanden. Men dette er ikke for eller mot ulvejakt. Dette handler om at noen utøver jakt som er legitim, sågar bifalt av Stortinget. Man kan være uenig, men ingen hetser rypejegerne om de fyller baglimiten i dårlige år. Slik bør det også være med ulvejakta.Derfor kunne en håpe at miljøbyråkratene la seg ekstra i selen for å opptre konfliktdempende og nøytralt. Men forvaltningens håndtering av jakt på store rovdyr, og ulv i særdeleshet, har en lei tendens til å gjøre alt bare mer konfliktfylt.For noen år tilbake kom alle klagevedtak på gaupekvoter dagen før jakta starta – provoserende for jegere som hadde brukt flere dager på sporing og forberedelser. Der har man klart å skjerpe inn. Men nå skjer det samme flere år på rad med ulvejakta: Til tross for at rovviltnemndene vedtok kvoten 6. september (klagebehandling 14. oktober), brukte miljømyndighetene to og en halv måned og avsa sin dom dagen før jaktstart. Det er ikke konfliktdemping. Så har da NJFF reagert: – Mye av høsten har gått til å planlegge, trene, inngå avtaler og annet. Å få svar så tett opp mot jaktstart, vitner om liten respekt for jegerne som er gitt den utøvende rollen i ulveforvaltningen. Jegerne er frustrerte og forbannet, og med rette. Departementet utviser det vi på godt norsk kaller dårlig folkeskikk, sier NJFFs forbundsleder Knut Arne Gjems. <blockquote>«Jegerne er forbannet, og med rette. Departementet utviser det vi på godt norsk kaller dårlig folkeskikk.»</blockquote>Miljøbyråkratiets kløning stopper ikke der: De har frigitt lista med registrerte lisensjegere, og lokalavisa Smaalenene har publisert den, fordi «debatten om ulvejakta ofte blir unyansert», ifølge redaktøren. Jegernes Interesseorganisasjon reagerer og spør direktoratet om bakgrunn for praksisen.I disse GDPR- og personverntider som krever aktivt samtykke, kan man spørre seg om offentliggjøring er lovlig: Ingenting i registreringa tilsier at du kan havne på ei offentlig liste. Jegerregisteret skriver at «Jegerregisteret avgir opplysninger til alle som ønsker å vite om en person er registrert i registeret og om vedkommende har betalt jegeravgift. For å få opplysningene må fødselsnummer oppgis.»En ting er at offentliggjøring gir informasjon om hvem som er våpeneiere. Kriminelle har trolig enklere metoder hvis de vil gå systematisk til verks, men det er uansett ikke hyggelig å få slik informasjon spredt i media. Men i den kontroversielle ulvejakta er hets mellom dyrevernere og jegere ikke noe ukjent fenomen. Da bør ikke offentlige myndigheter bidra med person- og kontaktinformasjon.

Like årvisst som årsskiftet, klarer Miljødirektoratet å terge på seg dem som benytter en rett som Stortinget har gitt norske jegere: Utøve ulvejakt. Miljødirektoratet viser lite hensyn ovenfor jegerne, og mye av konflikten kunne vært unngått. 

Jegers redaktør Åsgeir Størdal miljøbyråkratene bidrar til unødig konflikt rundt den årlige ulvejakta. 

Konflikt om ulvejakta

«Jegerne er forbannet, og med rette»

Mange hever nok et øyenbryn til utsagn om lyse ringvirkninger av korona. Allerede tidlig på 70-tallet avslutta Pink Floyd albumet «Dark side of the moon» med at hele månen egentlig er mørk – og det klassifiserte heller ikke den gang til stemplet «nyere forskning».Men ei positiv ringvirkning av den smittsomme formen for korona, er at reiserestriksjonene har gitt mye folk i naturen. Og best av alt – det har Norge plass til: Jeg tilbragte nylig ei helg ved sjøen i ei bukt som normalt ikke er overfylt. Nå dingla det fargerike hengekøyer fra furutrærne, mens telt i alle former pryda skogbunnen. Vi ble ufrivillig tilhørere til ulike aspekter ved familielivets gleder og sorger, og alle (noen mer enn andre) var enige om at det hadde vært en fin tur, som det heter i skolestilene.Mer seriøst: Dette er fantastisk! Jeg tror allemannsretten har vært viktig for folks mentale helse i epidemiens kjølvann. Tenk hvilke muligheter isolasjonen gir for friluftslivets kår, hvordan folk ser hva norsk natur byr på. Jeg krysser fingrene for at det medfører et politisk press for at nedbygginga av norsk natur bremser, enten det er vindmøllebygging eller hyttefelt til fortrengsel for villreinen.<blockquote>«Vi ble tilhørere til alle aspekter av familielivets gleder og sorger, og alle (noen mer enn andre) var enige om at det hadde vært en fin tur, som det heter i skolestilene.»</blockquote>Utfarten av folk som ikke er vant til å ferdes i skogen, gir likevel noen rare konsekvenser. Nordmenns distansebehov og stive blikk når vi treffes på gata er et interessant sosiologisk studium, målt opp imot hilsetradisjonen når vi møtes på en sti i fjellet. Derfor oppleves det som ufrivillig morsomt å hilse på en «tur-rekrutt» i skogen som gjør så godt han/ hun kan for å neglisjere deg som respons.Samtidig skal nok vi jegere være forberedt på at vi i høst får uvanlig mye folk i jaktterrengene, og at mange av disse ikke er vant til skikk og bruk i utmarka. En ting er jo folk som bare oppfører seg rart, og ikke viker en tomme for å slippe andre forbi i stien. Men det kan skape konflikter når et turfølge slår leir midt i et storviltdrev, eller gi sikkerhetsmessige utfordringer hvis rypefjellet brått kryr av folk.Koronaepidemien er trolig en unntakssituasjon som går over om et par år. Den norske jegerstanden står seg uansett på å huske at skogen er for alle: Som jegere er vi riktignok i noen tilfeller rettighetshavere med en sterkere posisjon enn de vanlige brukerne av allemannsretten. Men hvis resultatet av årets jakt er flere skyteulykker og at noen får et negativt syn på jakt, er det uheldig for jaktas standing på mye lengre sikt enn en skarve epidemi.

I meteorologiens verden er korona en sirkel rundt sola eller månen, der lyset skaper ringvirkninger i skyer av små vanndråper eller is.

Dark side of corona

Vi har ikke for vane å rose Miljødirektoratet på lederplass. Men i koronakrisa var de raske til å lempe årets storviltprøve, etter konsultasjoner med DFS og NJFF. Årsaken er smittefrykt. Man kan saktens spørre seg om smittefaren ved flertallet av landets skyteanlegg, med standplasser sirlig fordelt annenhver meter. I så måte tror jeg jakta vil by på større utfordringer, når svette jegere stues sammen i ei lita koie uten springvann (se nyhetssak).Men i år kan altså alle som besto skyteprøven i fjor, jakte uten å skyte opp – men kun de som faktisk betalte jegeravgifta og har rapportert til Statistisk sentralbyrå at de jakta storvilt. Det gjelder også dersom du har kjøpt deg nytt våpen som du ikke har skutt opp med. De som må avlegge skyteprøve, er ferske jegerprøvekandidater, de som ikke tok storviltprøven i fjor, og de som har glemt å rapportere til SSB.En del ser dette kun som ei gladnyhet: Tenk så enkel gjennomføringa av årets jakt blir når du slipper sette av to eller flere kvelder på skytebanen! Problemet er at dette særlig er de som trenger mest trening; de som fra før bruker for lite tid på skytebanen og som sliter med å få fem av fem skudd innafor «svarten». De som allerede er ivrige skyttere, vil nok ta turen på banen eller trene på egenhånd.<blockquote>«Stiller du på elgposten med ei børse som du knapt har tatt i på ett år, blir det som å sette seg på sykkel for første gang på flere år. Det vingler litt i starten.»</blockquote>For det er fare for en lei bismak i etterkant her: Som jegere utøver vi vår hobby med storsamfunnets aksept. Et viktig premiss er at vi ikke skadeskyter. Alle som driver med presisjon- og prestasjonsidretter, veit at trening er ferskvare. Så også med skyting: Stiller du på elgpost med ei børse som du knapt har tatt i på ett år, blir det som å sykle for første gang på flere år. Det vingler litt i starten.Problemet med jakt er at du kanskje kun har en skuddsjanse i løpet av hele høsten, og at du velger å bruke første mulighet. Da er det ikke rom for vingling.Jeg vil ikke frata Miljødirektoratet ros for at de valgte å være fleksible. Men ei mellomløsning hadde vært å beholde prøvekravet, og heller sløyfe treningsskuddene. Da hadde man sikra at alle iallfall kom seg en tur på banen, og man fikk luka ut skyttere/ våpen som faktisk ikke innfrir kravet til human jakt.Derfor håper jeg at du likevel tar turen på banen, særlig nå som det lempes på korona-restriksjonene. Kjenn ditt ansvar for viltet og jaktas anseelse, og støtt samtidig din lokale skytebane, så slipper vi en uheldig vekst i antallet skadeskytinger i høst. Men husk å vaske henda både i for- og etterkant!

Miljødirektoratet skal få ros for å ha valgt ei pragmatisk tilnærming til årets skyteprøve. Desto større ansvar hviler på oss jegere.

Skyt og vask

Jegere er opptatt av å verne miljøet, sia naturen utgjør rammevilkårene for viltet vi jakter. I det ligger implisitt at vi også er tilhengere av «vern gjennom bruk». Det er ei motsetning til dem som synes naturen bør skues gjennom ei «osteklokke», der mennesket står utafor og betrakter på avstand. Dessverre glemmes osten lett den dagen det er noe nytt i kjøleskapet. Bruker du derimot av naturens overskudd, vil du alltid verne om rammene.I år har vi fått lærdom om en verden i endring. Menneskets tilpasningsdyktighet har gjort oss til de vi er, med plass øverst i næringskjeda (når ikke et virus forsyner seg av oss). Den plassen 7,8 milliarder av oss tar, gjør at vi ikke kan stå på utsida. Vi må forvalte en natur som endres av oss.Vi påvirker viltbestandene bevisst og ubevisst. Landbruk berører beiting og hekking, mens havbruk høster stadig mer av arter som før var næring andre steder i næringskjeden. Økt bruk av naturområder påvirker også viltet. At flere verdsetter fjellet og ferdes gjennom for så vidt miljøvennlig fotturisme, er ikke fullt så positivt når villreinens trekkruter og kalving forstyrres av hytter og ferdsel. Ny forskning viser også at småbåt- og vannskutertrafikk har større innvirkning enn tidligere antatt på ærfugl.<blockquote>«Så vil sikkert noen kritisk spørre hvorfor vi skal jakte på disse artene. Men hvorfor skal vi ikke jakte hvis det er et høstbart overskudd?»</blockquote>I en slik situasjon trenger naturen at også jegerne spør: Er alt jaktbart i samme omfang som før? Ærfuglen er i likhet med andre sjøfugler nedadgående. Uansett om forklaringa er klima, <a href="https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd/fugleroeveren" target="_blank">mink</a> eller mattilgang, er kanskje tida moden for å redusere uttaket som jakta utgjør der ærfugljakt er tillatt?Men det krever også at viltforvaltninga er tilsvarende åpen for jakt på nye arter. Det har vi meg bekjent til gode å se i nyere tid. For på samme vis som noen arter blir færre, vinner andre fram, enten fordi de ikke beskattes eller fordi de tilpasser seg menneskets påvirkning. Det kan slå negativt ut for andre arter. Mange setter havørnas framvekst i sammenheng med nedgangstidene i fuglefjellene. Oteren blir stadig vanligere på Vestlandet, og hegren flyr opp fra hver eneste vik. Det samme gjelder tranen i enkelte områder. Derfor har vi provoserende nok valgt å stille spørsmål ved om et hekkende tranepar alltid er en berikelse. Så vil sikkert noen kritisk spørre hvorfor vi skal jakte på disse artene. Jeg har til gode å spise hegre eller trane, men for eksempel er «søskenbarnet» kanadatrane visstnok en delikatesse. Oteren har på sin side en pels som er fire ganger så tett som beveren. Og hvorfor skal vi ikke jakte hvis det er et høstbart overskudd?<a href="https://www.jeger.no/jakt-og-samfunn/hjorten-er-klimavinner" target="_self">Miljøendringene påvirker også elge- og hjortebestanden.</a>

Naturen er i endring, og menneskers tilpasningsdyktighet har gjort at naturen, klimaet og miljøet endres fortere enn noen gang. Det er derfor svært vesentlig at også vi jegere tar hensyn til miljøendringene i forvaltningen av naturen og naturressuserne. I det ligger det at vi trenger en tilpasningsdyktig viltforvaltning. 

Leder

Ny JEGER-start

Regjeringa har beordra revisjon av viltloven

Mat og hund - En viktig del av jakta

«Jegerne er forbannet, og med rette»

Dark side of corona

Skyt og vask

Bærekraftig jakt

ABONNERE

OM JEGER

Kontakt