For oss som vil jakte i Norge, er kruttdrevet våpen ei nødvendighet – ja, faktisk lovpålagt. Da må også myndighetene sørge for at byråkratiet rundt søknadsprosessen fungerer.

Myndighetene har et uttalt ønske om at vi skal bedrive jakt. Det har et folkehelseaspekt med sunt friluftsliv, særlig i disse covid-tider. For mange viltarter er det påkrevd for å regulere bestandene. Vi har situasjoner ikke minst i hjorteforvaltninga med for stor tetthet målt opp mot samfunnets interesser.

Annonse

I villreinforvaltninga er jegernes innsats også ønska i møte med CWD: Det er billigere for staten at jegere gratis drar på jakt, framfor å sende ut SNO. Og ikke minst er jakt og bruk av viltkjøtt som kortreist matressurs en god ting miljømessig.

«Vi oppfordrer politiet til å legge ryddesjauen på is og la levende mennesker få fortrinnsrett fram til man har ressurser nok til å håndtere de døde våpeneierne.»

For at høstingstradisjonen skal opprettholdes, trenger vi rekruttering. For at rekrutteringa skal fungere og dørstokkmila ikke skal bli for høy, må folk få komme seg på jakt mens interessen er til stede og jegerprøvekurset er ferskt. Og da må de få tilgang til å kjøpe de verktøy som er lovpålagt.

Det må ha gått i glemmeboka i politiets behandling av våpenløyver. I snitt tar det nå over 10 uker. Hvis du tar jegerprøveeksamen nå i mai slik mange gjør, og sender søknad når du veit du har bestått, har du ikke eget våpen før godt ute i august. 

Tatt i betraktning at det stadig terpes om at trening reduserer skadeskytinga, henger ikke dette på greip. Du kan glemme bukkejakt på rådyr, reinsjakta henger i en tynn tråd og hjortejakta får du knapt trent til. Sjøl haglesvingen på rypejakta spøker det for.

Og dette er gjennomsnittlig saksbehandlingstid. I folke- eller jegertette politidistrikt som Innlandet, Oslo, Sør-Øst, Trøndelag og Øst må du påregne enda lengre tid. 

For ikke å snakke om Agder, som bruker et halvt år på å sjekke at du er skikka. Som vi skriver på nyhetsplass, er årsaken at Agder-politiet nå rydder i papirene etter våpeneiere som er døde. Vi får nær sagt håpe at køen ikke er blitt så langvarig at folk rekker å dø mens de står på søknadslista. 

Mer seriøst: Sjøl om det er bra å rydde i gamle papir, er det problematisk når noens byråkratiske rydde-iver rammer innbyggernes sunne hobbyer. Vi oppfordrer politiledelsen i Agder til å legge ryddesjauen på is og la levende mennesker få fortrinnsrett, fram til man har ressurser nok til å håndtere de dødes papirer.

Ellers kunne man jo fort mistenke at jegerne er nedprioritert.