Forvaltningsmessig er nok uttaket av en liten okse bedre, og her må det nok litt voksenopplæring til. Skal vi klare å snu trenden med en svakere elgstamme så må vi nok være villig til å endre tankesett hele gjengen. Mange er nok der allerede og har vært flinke til å spare de produktive dyra i stammen. For andre igjen sitter det langt inne å spare de fineste oksene, og heller skyte “skrapdyra”.
Å spare kuer som har to og tre kalver er vi nok generelt flinke til. Det er noe vi også bør fortsette å ha fokus på. Det er bedre å ta ut ei kvige enn ei ku om du har ku på kvota. Statsskog tilpasser nå sin prissetting slik at det blir dyrere å skyte ku enn kvige. Dyrere å skyte voksen okse enn piggokse.
Statsskog sine priser er vi for øvrig inne på i en av artiklene i denne utgaven av magasinet. Med en høy grunnpris for jakta hos Statsskog så blir kanskje insentivet høyt til å skyte dyr uansett?
Vi kan også lese om hvordan hjorten forvaltes i Bremanger kommune. Der er det et sterkt fokus på å spare de største og beste hjortebukkene slik at de får styre brunsten og spre sine gener videre.
Nå går det mange store bukker rundt omkring på øya Bremangerlandet og i kommunen ellers. Bilder og videoer blir ofte delt på Facebook, så alle har levende bevis for at forvaltningen fungerer.
Nå foregår brunsten hos hjorten litt annerledes enn hos elgen, men likevel er nok forvaltningsprinsippet overførbart. Ved å ha store elgokser av kvalitet gående rundt, så får disse oksene parret seg og overført sine gener videre. Skyter vi alle de flotte oksene hver høst bidrar vi bare ytterligere til elgstammens nedadgående spiral.
Årsakene til at elgstammen er på vei nedover er kanskje sammensatt, men virkemidlene vi jegere har for å påvirke elgstammen er få. Hvordan vi retter uttaket gjennom jakta er det eneste reelle virkemiddelet vi har.
Vi kan påvirke stammen av hjortevilt ved å rette avskytingen hardere.
Gjennom jobben i JEGER har jeg blant annet besøkt noen ivrige rådyrjegere, eller mer spesifikt: bukkejegere. Det er interessant å se hvordan veggen preges av gevirer fra de rare bukkene. De som har gevir med skavanker, de gamle eller unge, de som er litt annerledes. Ofte får de beste bukkene gå igjen i terrenget og spre genene sine videre. Det er i hvert fall slik bukkejegere som forvalter terreng over tid gjerne driver jakten sin.
Elgjegerne har nok en del å lære av både bukkejegere og hjortejegere. Tiden har kanskje kommet for å la storoksene få gå videre. Sparer vi de beste avlsdyrene så gjør vi i hvert fall vårt for å forvalte stammen på best mulig måte. Klima og parasitter får vi nok ikke gjort så med, men hvilke dyr vi velger å ta ut, det kan vi styre.
LES OGSÅ
– Uansett hvor mye vi tar ut, klarer vi ikke å redusere bestanden vesentlig, sier Harald Andersen, elgjeger og viltforvalter i Hadsel kommune i Vesterålen.
Katastrofal utvikling for elgen på Sørlandet. Jevnt over dårlig i Sør-Norge og Trøndelag, mens i nord ser det lysere ut, det viser avskytningstallene for 2024.
Pendelen har svingt i sør. Elgen er på tilbakegang og hjorten er på framgang. Klimaendringer pekes på som en av hovedårsakene. Nå må en ikke gå i fella og legge opp til like store bestander av hjort som på Vestlandet.
Hjorten erobrer stadig nytt land, og finnes i de fleste kommuner sør for Saltfjellet. Det felles nå dobbelt så mange hjort som elg i Norge. På Sørlandet settes det nye rekorder hvert år, men jegerne sliter likevel med å knekke hjortekoden.
Før ble det jaktet i store folkedrev etter hjorten på Bremangerlandet. Nå er det stort sett posteringsjakt som gjelder. Men bukkene, de får gjerne gå videre.
Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Hedmarkingen hadde sine første jaktturer med hagle etter skogsfugl. Siden det har han vært innom mange forskjellige jaktformer, inkludert en del timer på elg. De siste årene er det rådyrjakt med hund som har tatt mest av hans tid. Han driver også med oppdrett av rådyrhunder.
