Forsvarsevne handler ikke bare om teknologi og milliardinvesteringer. Det handler også om sivile ressurser og kunnskap.
Når bare en brøkdel av ungdomskullene gjennomfører førstegangstjenesten, er jegerne blant de få som faktisk opprettholder en bred, folkelig våpenkunnskap.
Mens det rundt 1990 var omtrent 25.000 norske ungdommer som avtjente verneplikten, er tallet nå rundt 7.500.
Førstegangstjenesten er for mange ikke-jegere det første og eneste møtet med våpen og våpenbruk.
Det ser ut som forsvarspolitikken er i endring. Vi går mot økt satsing på forsvar.
Det skal investeres og flere skal inn for å avtjene verneplikten. Kanskje vil det bety at jegere og våpenkyndighet vil få litt høyere status igjen?
Det frivillige Skyttervesen DFS regnes som en del av totalforsvaret. Et begrep det også er på høy tid å inkludere jegerne i.
Skal totalforsvaret være helhetlig, må også jegerne regnes inn.
Jegere sitter på en kompetanse som er uvurderlig i beredskapssammenheng. Vi har våpenkyndighet, sikkerhetstrening og ansvarsfølelse knyttet til våpenbruk. Vi er mange og vi er tilstede over hele landet.
Norge har over 500.000 jegere spredt over hele landet, en enorm ressurs på steder der Forsvaret ikke selv er til stede.
Nå skal jeg ikke påstå at alle disse jegerne er ressurspersoner i et totalforsvar, men mange av dem er utvilsomt det.
Med vår inngående naturkunnskap og overlevelsesevne har jegerstanden kompetanse å bidra med. Vi kan orientere oss i skog og fjell, vi kan leve i naturen og vi kan skaffe mat.
Matberedskap er et annet underkommunisert poeng. Viltkjøttet i fryseren er ikke bare luksus, men en del av matsikkerheten. I en krisesituasjon der importen svikter og butikkhyllene tømmes, kan jegere bidra direkte til lokal matforsyning. Det er beredskap i praksis.
Å inkludere jegerne i totalforsvaret vil dessuten være tillitsskapende. Det vil bygge bro mellom by og land, og det vil gi anerkjennelse til en stor folkelig tradisjon som i dag lett blir sett på med mistenksomhet.
Når medieoppslag stadig setter likhetstegn mellom våpen og fare, trenger vi tydelige signaler på at lovlydige jegere er en ressurs – ikke en trussel.
Dersom Norge en dag må mobilisere bredt, vil jegerne være en naturlig rekrutteringsbase.
Vi kan allerede håndtere våpen, vi kjenner naturen, vi kan bidra til forsyning og vi er vant til å samarbeide.
Jakt er kulturarv. Jakt er naturforvaltning. Jakt er bærekraft. Og ikke minst er jakt en del av landets forsvarsevne.
Skal totalforsvaret være helhetlig, bør også jegerne regnes inn.
Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Hedmarkingen hadde sine første jaktturer med hagle etter skogsfugl. Siden det har han vært innom mange forskjellige jaktformer, inkludert en del timer på elg. De siste årene er det rådyrjakt med hund som har tatt mest av hans tid. Han driver også med oppdrett av rådyrhunder.
LES OGSÅ
JEGER er et uavhengig magasin. Vi har takhøyde for å diskutere både myndigheter og interesseorganisasjoner, enten det er Miljødirektoratet eller NJFF.
I forbindelse med revideringen av viltloven, er det å forvente at flere endringer vil tre i kraft etter høringsperioden. Når det gjelder romjulsfredningen virker det å stå på stedet hvil, til fortvilelse for noen.
Ingen med politiske karriereambisjoner tør å løfte villreinfanen av frykt for å bli vraket. Hvorfor er det slik, og skal vi bare se på at villreinen vår går til grunne?
KOMMENTAR: Er virkelig den nye viltressursloven en ny retning for norsk viltforvaltning, eller har vi bare brukt nye ord på gamle kompromisser?
LEDER: Hjorten har tatt over for elgen som det viktigste hjorteviltet vårt. Det tror jeg vi elgjegere bare må venne oss til.
