Det er syke tider. Tilnærminga til hendelsene viser også hvor forskjellig vi håndterer kriser. Jegere er gjerne sindige folk som besitter mye kunnskap om naturens prosesser.
Men vi må også ærlig spørre om vi tidvis kan overforenkle og være egenrådige for å gjøre valgene lettere for oss sjøl.
Menneskeepidemien Covid-19 har vist seg å være mer omfattende enn det folk flest frykta. Sjøl sto jeg i fjor på farta til våpenmessa IWA da beskjeden kom om avlysing og stengte grenser.
Hva i all verden var dette for noe opphausing av en skarve influensa?
Etter 17 måneder er verden ennå i kne. Man kan være uenig i detaljer i de beslutninger som er tatt av norske myndigheter, men avveininger basert på forskning og kunnskap har berga oss bedre enn andre land.
Ved dyreepidemier har vi noen enklere valg, men innen vilthelse er det verre å finne svar, fordi det er så mye vi ikke har kontroll på. Både høypatogen fugleinfluensa (HPAI) og skrantesyke (CWD) har alvorlige følger.
Sistnevnte kan bety en katastrofe hvis de verste spådommene slår til. For mye er fortsatt basert på antakelser.
Les også: – Å skyte all voksen bukk kan ødelegge bestanden i mange år fremover
«Ny jaktstans gir større fuglebestander. Større tetthet øker smittespredningen, noe Covid-19 har lært oss.»
Mattilsynet innførte jaktforbud på bakgrunn av fugleinfluensa i vinter, og kan gjøre det på nytt. Det er et svært drastisk grep, og langt mer inngripende enn det våre naboland har lagt seg på.
Mattilsynets resonnement virker fornuftig på ett plan; at man vil unngå å skremme fugl med fare for at de sprer sykdom. Men gjentas vinterens jaktstans, fører det til langt større fuglebestander. Og er det noe Covid-19 har lært oss, er det at større tetthet gir større fare for smittespredning.
Les også: Fugleinfluensa gir uviss jakt
Med CWD ivrer Mattilsynet for motsatt strategi – økt jakt for å skyte vekk smittesprederne.
Trusselbildet er dog annerledes, dels ved en sykdom som ikke er oppdaga andre steder i Europa, og dels ved konsekvensene av spredning til andre hjorteviltbestander – også utafor Norges grenser.
Myndighetene må enes om ei nøktern tilnærming uten forhasta beslutninger. Forvaltninga må raskt tilpasses ny kunnskap som er underveis:
Vi veit ikke om norsk CWD er like smittsom for hjorteviltet som den amerikanske, men vi veit heller ikke om den er ufarlig for folk.
Og nettopp derfor er dette heller ikke tida for at egenrådige jegere motarbeider vedtatte strategier.
I verste fall ender vi med smittespredning og ei viltforvaltning der staten overtar ryddejobben – noe som vil desimere jegernes samfunnsrolle.
Lurer du på JEGERs syn i aktuelle spørsmål som berører jegerstanden? Svaret finner du i våre lederartikler.
