I St.meld. 14 (2015–2016) «Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold», fastslås det at regjeringa med bakgrunn i de regionale planene for nasjonale villreinområder, vil sikre villreinen og dens leveområder i utbyggingssaker. Men når utbyggere med god kontakt hos stortingspolitikerne banker på døra, er det visst ikke nei i en ministers munn.
Det ser ut til å være tilfelle i Sysendalen, der Eidfjord Resort med støtte fra Eidfjord kommune får bygge en alpinlandsby delvis inn i det nasjonale villreinområdet som skal skjerme vår største villreinstamme. Hyttene bygges rett nok utafor, men skianlegget går inn i verneområdet – og begge deler øker ferdselen inn i villreinens rike.
Forskerne har for lengst skaffa nok kunnskap til at vi veit at villreinen skyr områder der det jevnlig ferdes folk. Villrein-interessene påpeker dette gang etter gang. Og svaret er altså mer utbygging – nå med regjeringas velsignelse.
Stortingspolitiker Ove Trellevik (H) er en av dem som har kjempa for planene. Han argumenterer med at det ikke er observert kalving eller vinterbeite i anleggsområdet på tjue år. Det er omtrent like edruelig som å skryte av at antallet ulvedrepte sauer har gått ned i ulvesonen, når det knapt finnes sau der lenger: Tilstøtende områder rommer allerede både skianlegg og hytter, med ditto ferdsel. Mer utbygging vil presse reinen enda lengre vekk.
«Når til og med departementet ser ut til å tvile på om det blir vesentlig effekt av at utbygginga er redusert, er det all grunn til å ane uråd.»
Norge lokker turistene med vakker natur og urørt villmark. Tilrettelegginga for både hyttefolk og turister gjør at vi stadig spiser mer og mer av pynten på bløtkaka. Men for reinen innebærer dette et helt anna alvor:
Bare sia 1990 – altså på en snau generasjon – er verdens villreinstammer redusert med 40 prosent. På nyhetsplass (side 14) forteller nestleder Johnny Vikne i villreinnemnda for Hardangervidda hvordan han over samme tidsrom har opplevd at vidda kranses inn av stadig nye høyfjellsanlegg.
Når til og med departementet ser ut til å tvile på om det blir vesentlig effekt av at utbygginga er redusert, er det all grunn til å ane uråd. Minister Mæland sparker derfor for sikkerhets skyld ballen tilbake til kommunen og fylkesmannen – altså de to partene som ikke ble enige om utbygginga – og ber dem følge opp og finne flere avbøtende om nødvendig. Det må kalles tidenes fraskrivelse fra et internasjonalt ansvar.
