Jegerne må på samme vis respektere spillets gang når gaupejakta starter om få dager: Etter glansdager med høye kvoter tidlig på 2000-tallet, fikk bestanden en knekk. De siste årene har kvotene vært lave, til fortvilelse for oss som får ei gaupe i rådyrterrenget. Da må man gjøre som best man kan med sportellinger og bestandskartlegging, i håp om at kvotene snart øker.
«Aldri kommer staten jegerne i møte og spør hva som kan effektivisere forvaltninga som jegerne bidrar til.»
Men man løser heller ingenting med å trenere eller motarbeide lovlige vedtak. Det er nok opplevelsen mange i ulvesonen får når miljøbyråkrater og politikere justerer spillets regler. Påfallende ofte kommer miljømyndighetenes vedtak i siste liten, når reaksjonene på samme tid både blir sterkest og den negative effekten for jakta størst.
Dessverre ser det ut til å være en gjenganger i norsk rovviltforvaltning: Ingen «seier» er gratis for dem som vil balansere rovdyrbestandene gjennom økt jakt. Aldri er det slik at staten kommer jegerne i møte og spør hva som kan effektivisere den forvaltninga som jegerne frivillig bidrar til.
Jervejegerne har lenge bedt om å få bruke viltkamera i fangstbåsene og lys på jerveåtet. Først når direktoratet fikk pålegg om å innfri Stortingets bestandsmål og statlig ansatte måtte føle ubehaget ved å drepe nyfødte valper, fant man det formålstjenelig å effektivisere jervejakta (se side 15).
For hvis miljøforvaltningen først har sett lyset, kan de ikke komme jegerne i møte og tillate kunstig lys på uønska arter som mink, mårhund og villsvin? Og hvis rovviltjakta kan effektiviseres, hva med å godta støvere og plotthunder etter bjørn, noe Miljødirektoratet går imot på faglig tynt grunnlag?
