Desembersol over Trollheimen

LES OGSÅ: Guide til rypejakt

Rypespill 

Ved det aller første tegn til en ny dag skjer det: Idet den første lysning over fjella i sørøst er synlig på morgenhimmelen, spiller rypa. Dette underlige morgenspillet, hvorfor skjer dette også nå midt på svarteste vinteren? Ut fra sunn fornuft må vel dette betraktes som sløsing med energi på en årstid med kulde og ofte begrenset tilgang på mat. Men slik tenker nok ikke rypa. På kalde desembermorgener kan det være full fart, spill og jaging mellom steggene som om det skulle vært ved parringstider på våren. Slike stunder kan vi få inntrykk av at det er ryper over alt. Så lysner det sakte, spillet er over. Fjellet er igjen stille og virker dødt. Kanskje en stegg rikser borte i ei fjellside, og så er det stille igjen.

Slik er det også denne desembermorgenen. Hvor ble det av alle rypene? Og utenom ryper er fjellet dødt på denne årstid. Det eneste kan være en korp eller ørn under himmelen, eller kanskje en jaktfalk. Spor er det nesten ikke i denne fokksnøen. Det er kikkerten som er det viktigste redskapet, og nå sitter jeg lenge uten å finne hvite nøster på lyngrabbene. Min jaktform på denne tida er å finne fugl i kikkerten og så stille innpå.

Sky ryper

I dag er det minus ti grader, nesten klar himmel og en svak vindtrekk fra øst. Det nytter ikke å sitte stille med kikkerten for lenge, da blir jegeren «hvit og stiv». Det er viktig å ha bevegelse på både kropp og ski for å holde varmen i kroppen og for å få nytt terreng i kikkerten. Det lir utpå formiddagen før jeg får øye på fugl. Flere hundre meter foran meg sitter den, en vakker, hvit vinterrype midt oppe på en lyngrabb der all snø har blåst bort. Men er det mulig å komme den på skuddhold? Jeg ser for meg en mulighet og fortsetter langs fjellsida. Men så letter to ryper på langt hold foran meg som jeg ikke har sett, og dermed flyr også «min» rype.

Det var den sjansen. De var veldig sky. Men her er det bare å fortsette. Det kommer vanligvis nye sjanser. Viktigst er det å bruke kikkerten nøye. Nå går jeg ikke langt før jeg ser over en kant og får nytt terreng i syne. Og der plutselig, i kikkerten er det fire ryper – og de sitter helt i ro! Litt langt hold, men her bør det være en mulighet. Jeg beveger meg sakte litt fram mot ei bar lyngtue som kan være fint anlegg. Av med sekk og ski. Rypene er rolige og jeg føler jeg har god tid. Tar avstandsmåleren, den viser 104 meter. Lader rifleløpet og kryper frampå lyngtuva og legger siktet mot rypene. Da er de vekke. Der er det ingen fugl. De har letta mens jeg lada børsa uten at jeg merka det, og vekk er de. Jaja, slik er det. I dag er fuglen sky. Ut med patron, på med ski og sekk, og videre. Jeg glir langs fjellsida. Stanser ofte og bruker kikkerten.

Fokksnø eller rype

Senere finner jeg to hvite punkt i kikkerten langt der framme som ligner fugl. Langt hold og litt vanskelig å være sikker på om det er ryper eller fokksnø. Formasjoner i fokksnøen er ofte bedragerske, og så kan lyset lure deg. Jeg kikker nøyere – jo, det er ryper! Ser for meg framrykningen. Nedafor rypene er det en stein. Kommer jeg dit, ser det ut til å være fint skuddhold. Men å bedømme avstand mellom to punkt langt der framme, er ikke lett. Her kommer jeg lett i skjul for rypene. Skiene glir bortover fjellsida, jeg kommer nedafor steinen jeg kikka på, og prøver å bevege meg forsiktig mot den. Av med ski, føret er hard fokksnø, går på skavlene, men så bryter jeg gjennom. Står nesten fast i fokksnø. Kravler videre. Umulig å bevege seg stille. Lader begge løp når jeg nærmer meg steinen. Så ser jeg den ene rypa, den sitter mye lengre til venstre enn jeg først beregna og det er lengre skuddhold. Kryper forsiktig opp på sida av steinen. Der framme ser jeg de to fjellrypene. 

Akkurat da kommer den lave vintersola gjennom et skar mellom fjella i sør og gir et gyllent sollys på de hvite fuglene. Det nesten lyser av dem. Jegeren får stødig skytestilling, i ullvottene er det godt grep om den lette børsa. I høyre vott er det hull for skytterfingeren. Siktet legges på den øverste rypa, den sitter helt åpent. Så krøkes skytterfingeren om bakerste avtrekker. Rypa faller over på sida. Den andre tar til vingene så fort den kan mens den skutte triller utfor snøskavlene, triller og triller, forsvinner ut av synet nedover fjellsida. Ingen fare med det, der er det greit terreng, så den finner jeg igjen.

Ofte vanskelig å bedømme avstand i fjellet, over snøhvite områder er det nesten umulig. Nå tar jeg avstandsmåleren for å kontrollere skuddholdet. 74 meter viser den. Alltid en god følelse å lykkes med jakta. Et godt rifleskudd og ei fin vinterrype. Det er all grunn til å være fornøyd. Tidligere var det alltid gjevt med mange ryper i sekken, men slik er det ikke nødvendigvis lenger. Vi er blitt vant til begrensninger på antall fugl som kan felles og det går an å vise måtehold og glede seg over fuglen, fjellet og hele opplevelsen.

«Jeg kryper forsiktig opp på sida av steinen – og der framme ser jeg de to fjellrypene. I det samme skinner den lave vintersola gjennom et skar mellom fjella i sør og gir et gyllent sollys på de hvite fuglene. Det nesten lyser av dem.»

Streif av sol 

Jaktdagen fortsetter. Jeg prøver lavere i terrenget, før jeg igjen går høyere opp. Her blir føret hardere, så hardt at jeg spenner av skia og går opp fjellsida på føttene. Solstrålen som kom gjennom skaret i sør forsvant fort, og så er det bare de høyeste toppene som har et streif av svak vintersol. Her oppe mot toppene speider jeg etter hvite fjellfugler når halvmånen stiger opp og lyset skifter til rosa skjær over fjella, før det glir over til blått. Når jegeren spenner på skia igjen og renner ned fjellsida, tennes igjen utallige stjerner over Trollheimen til en kald og lang vinternatt.

Grå vinterdag 

Neste morgen er alt grått og snøen driver. Det kommer ingen lysning på himmelen i sørøst. Så lenge varte godværet. I dag må jegeren vente lenge før det svake dagslyset kommer, og i dette lyset er det nesten umulig å finne hvit fugl: Rypa går i ett med fjellet. Men den riksende lyden fra fjellrypesteggen er der et eller annet sted i det grå. Den trofaste fuglen som er her i det karrige fjellet hele året, uansett storm, snø eller kulde. Det er bare å beundre at den overlever her.

Det er verre for jegeren. Han har lite i fjellet å gjøre nå. I det hvite ser jeg mørke lyngrabber, svart stein og drivende snø. Jeg ser noen flere ryper, sky ryper som forsvinner på hvite vingeslag inn i det hvite.

Ut på dagen legger jeg kursen mot bygda. Det er like før vintersolverv og om noen dager er jul. Da skal skal rypa og alt vilt ha julefred. Men snart begynner sola igjen å stige, og i januar blir det vel igjen sol over snøhvite fjell. Da kan jeg igjen gli på ski over hvite vidder og finne hvite vinterryper, «verdens vakreste fugler» som en kollega i fjellet kaller de hvite rypene.

LES OGSÅ: Forsker på fjellrypa

Skiferd

For meg er solide fjellski det riktige valget. Stålkanter er en selvfølge. I fjellet må vi regne med å møte forskjellig føre og forhold. Skiene bør ha god form og være så lange at de flyter godt i løssnø. På hardt føre bør de heller ikke være for breie når vi går skrått i bratt terreng. Opp bratte lier og fjellsider er det godt å ha feller. Men skal vi tilbakelegge strekninger i lett terreng, nytter det ikke med feller, da må vi ha gli på skia. På denne tida av året er det vanligvis greit med tørrvoks. Da kommer vi langt med blå voks. Men i høyfjellet er det ofte fokksnø og variert snøforhold. Partier med grovkornet snø og is sliter fort bort tørrvoks. Da kan det være lurt å legge et tynt lag skareklister først, men dette må vokses godt inn med tørrvoks så klisteret ikke iser i tørrsnøen. Men perfekte ski i varierende føreforhold er det vel ingen som har.

Hva passer best?

Våpen – hagl eller kule? Ja takk, begge deler! For meg er valget kombibørse; et hagleløp og et rifleløp. Hvilket kaliber som bør velges, er det nok forskjellige meninger om, men våpenet bør være lett. Noen har børser og kaliber til alle formål, vi andre må bruke det vi har. Selv har jeg hagleløp i kal. 20, og rifleløp i kal. 6,5. Min erfaring er at kal. 20 feller rypene på like lange hold som kal. 12, men jeg antar at spredningen er mindre i 20-kaliberen. Kal. 6.5x55 er et veldig allsidig kaliber til det meste av norsk vilt. Men det som er viktigere enn kaliber er kulevalg og presisjon. Noen foretrekker mindre riflekaliber til fugl, men husk at små og lette kuler påvirkes lettere av vind.

Når det gjelder ammuniasjon, høver hagl norsk nr. 4 godt til vinterrypa. Jeg foretrekker alltid svake ladninger, for eksempel 70 mm patron med 28 gram hagl. I rifleløpet brukes helmantel, en vanlig 120 grs. (7,8 gram) jaktmatch kule er grei til fugl, men husk sikker bakgrunn.      

Kikkertsiktet er lite og kompakt med fast 6x forstørrelse.