Spenningen og forventningene var høye når det stod 10. september på kalenderen og årets rypejakt endelig var i gang. Vi tok åpningsjakta i Troms- og Finnmark fylke på ett av Statskog sine terreng for å se om rypekullene var å finne.
Når man ikke har jakthund er det støkkjakt på fjellryper som oftest er å foretrekke, da lirypene trykker hardere enn fjellrypene tidlig på sesongen, og dermed gjør det lett for en jeger å gå forbi kull etter kull. Så med fjellrypene i tankene var det dags for å klatre høydemeter og komme seg opp i steinura.
Bratte stigninger og tåke
Som så mange andre ganger ble det fort en time transportetappe, med rennende svette og sure legger før vi havnet i fjellrypeland. Belønningen er utsikten og ikke minst den gode treningen.
SOLGLØTT: Forholdene var upåklagelige de første timene av årets rypejakt.
Med påfølgende skifte til tørt tøy og hagla ladd med 34 grams 7´er hagl, startet selve jakta. På kryss og tvers inn i små og store bekkefar med falkeblikk og bryteren på, gikk vi gjennom terrenget. Fjellrypa er grå som steinen, og trykker også som regel godt i starten av jakta. Det gjør det lett å forbipassere fugl, spesielt i terrenget som vi befant oss i, omringet av potensielle plasser der rypene kunne sitte.
Vi fikk erfare også denne gangen at været skifter på et blunk i fjellet; timer med varmende solsteik ble brått til vandring i tåketeppe. Uten å ha sett ryper, tærte det litt på motivasjonen å ikke kunne se mer enn stein på stein rundt seg. Inn i mellom ble det bedre sikt og man fikk et par minutter til å orientere seg, men det ble raskt tett igjen.
TÅKEBELTET: Rypene trekker ofte mot toppene når tåka kommer sigende.
Sesongens første
På siste høydekurve, altså på toppen av fjellet, snudde lykken endelig. To fjellryper satt med strak hals på 50 meters hold. Men rypene tok til vingene akkurat før vi var i posisjon. Hagla ble kastet opp i skuldra og ett skudd gikk av, før kullet på 5-6 ryper forsvant inn i tåkehavet. Et tilsynelatende bomskudd- men det var noe rart med flyvingen på den ene rypa.
Vi fulgte retningen på kullet, men ble fort retningsville i tåken. Etter et par hundre meter kom vi over et lite bekkefar og ei rype kastet seg på vingene på kloss hold. Fuglen falt ned igjen før avtrekkeren ble klemt inn, og jeg skjønte at dette var den ene rypa som fløy litt rart. Skuddet gikk kjapt og årets første rype ble et faktum. Resten av kullet var sporløst borte i tåkeheimen, men med fugl i sekken føltes det godt og fortjent ut etter mange timer i fjellet.
SKYTETRENING: Hvordan bli en bedre hagleskytter
JAKTLYKKE: Den første rypa for sesongen er alltid noe helt eget.
Det må mer til enn én tur for å kunne si noe om hvordan statusen i rypefjellet er, og ofte er det først litt utpå sesongen rypene kommer mer fram i fjellet og blir enklere å oppdage. Men man får noen pekepinner i form av størrelsen på kullene, hvor mye fjær og møkk som er å se etter rypene osv. Ut i oktober tar de til vingene tidligere og skifter til vinterdrakt samtidig som snøen kommer fra og til før den virkelig blir liggende. Da kan man få seg en overraskelse på mengden fugl som kan være å finne.
TÅKERYPER: Opp mot toppene kan man ofte finne rypene under tåkete forhold.
Høyt og lavt
Litt lengre sør i fylket åpnet muligheten seg for en ny tur, og her var det flere ryper å finne. Stigningen er bratt og byr på høy puls, men når man først er oppe ligger terrenget fint til med mange hotspots. Ved første slukt ble jeg stående å myse inn i skråningen på utkikk etter den minste bevegelse.
Og så; et rypehode strakk seg fram bak en liten stein. Tydelig urolig og oppmerksom på meg. Brått tok den beina fatt og sprang fram på bergkanten, der den stod med en annen rype. På optimal avstand går skuddet av, og den ene blir liggende igjen. En flott rypekylling. Det var to ryper, sannsynligvis et delt kull fra tidligere jegere.
TYPISK PLASS: Inn i slike tranger finner ofte rypene skjul og beite.
Det er lett å trekke mot toppene når fjellrypa skal oppsøkes, men det er slett ikke alltid at fuglene sitter høyt. Situasjonen som bydde seg var et eksempel på dette. Rett over skoggrensen er lavt for fjellrype å være- men til tider sitter de lavt.
Lengre opp kom jeg over en lang fjellside med steinur, med små bekker rennende flere steder. Når jeg stoppet opp for å se lettet "hele" fjellsiden, kull etter kull kom på vingene og forsvant innover fjellet, på langt hold. Noe støkket dem, kanskje var det jeg. Likevel var det fint å se at det er godt med ryper i fjellet.
LES OGSÅ: Gode tips til høstjakt på rype
