Rypene er tilnærmet helhvite. Snøen ligger dyp nede i skogen og er stort sett avblåst oppe på fjellet. Hva er best? Vi prøvde både dypsnøen nede i bjørkeskogen og det mye lettere føret oppe i snaufjellet.
Nede i fjellbjørkeskogen har snøen tynget greiner og trær ned mot bakken. Her kan rypene beite vier- og bjørkekvister på bakken samtidig som de har god tilgang på skjul. Sjansene for at rypene «er hjemme» bør derfor være gode.
Men én ting er rypene. Å jakte under slike forhold kan være utfordrende. I kupert terreng fungerer ski dårlig og mye løssnø gjør at det enkelte steder nesten er uframkommelig for både to- og firbeinte. Enkelt-ryper og par kan trykke bra under slike forhold, mens rypeflokkene har lett for å ta av langt utenfor skuddhold – ofte også i god tid før hunden får festet stand. Og skulle skytteren rekke oppi standen, vil ofte både trær og greiner hindre et rent skudd. Så det er med litt blandede følelser vi drar i vei.
Dyp løssnø, mildt og tungt vær med lette snødryss. Det blytunge føret favoriserer én med mye muskler og kort, glatt pels. Duo jobber iherdig og det gir resultater. Stolt kan han bringe frem byttet til en fornøyd eier.
Pointerføre
Det blir fort klart at pointeren Black Duo har kjempefordel i det blytunge miljøet sammenliknet med den store engelsksetteren Q, som må betale dyrt for både lang pels og høy kroppsvekt. Pointeren har derfor betydelig både lengre og bredere søk enn sin engelske fetter.
- Enkelte dager er det en fordel med pointer, fastslår Olav Rakbjørg, som er meget ivrig både som rypejeger og fuglehundmann.
– Og dette er en av dem! legger han til med tyngde.
Duo imponerer og jakter tilsynelatende uavhengig av snøen. Innsatsen fører oss til rekker av sirlige rypespor og liggeplasser med skit i bunnen som avslører at rypene i det minste har vært her.
– Morgenbeite. De har vært her på morgenbeite! Olav følger sporrekkene med blikket til de ender i parvise vingemerker i snøen:
– De har kastet seg utover dalsiden. Vi nikker mot hverandre i full visshet om at det er bare å fortsette videre i den tunge løssnøen.
En kaffekok hører alltid med. Etter en blytung formiddag bestemmer vi oss for å ta ettermiddagen litt høyere opp i fjellet.
Duo ordner opp
Så piper standvarsleren. Ikke lenge etter ser vi pointeren der fremme. Han er i ferd med å avansere, setter ned farten, blir lavere i føringen og halen retter seg ut. Duo stopper opp, vrir hodet til siden og der står han! Før vi rekker frem, avanserer han 100 meter før han stopper opp på ny inntil et lite skogholt. Deretter nye etapper, litt kortere for hver gang. Så blir han stående. Spikerstand! Sikker i sin sak. Vi nærmer oss sakte. Har de i det hele tatt vært her? Trykker det ei eller flere ryper for den nå så selvsikre hunden? De neste sekundene vil gi svar.
Like før vi er fremme, letter først en skrattende stegg. Så flakses det igjen og resten av kullet tar av. To skudd bryter stillheten og Duo bykser noen få meter etter i den dype snøen før det stopper opp av seg selv.
Et enklere luktbilde
På vinteren dekker snøen over forstyrrende dufter fra vegetasjonen, samtidig som lukten fra rypene er god. Hundens luktbilde blir derfor mye enklere når det er snø på bakken. Hvis det ikke er for mye løssnø, går det gjerne fort og stort til å begynne med. Om fartsrusen tar helt overhånd, vil du se mange fine støkk i løpet av jaktdagen. Men etter noen jaktsituasjoner vil forhåpentligvis hunden justere seg inn etter forholdene.
Hunden lærer fort at vinterrypene sjelden trykker like godt som høstrypene. Hunden vil derfor normalt ta stand på lengre avstander. Dette kan i sin tur medføre lange og til dels raske avanser. Da er det viktig at jegeren følger på: Kommer du på etterskudd, blir det gjerne lange skuddhold – om du da rekker opp til standen idet fuglene letter.
Rask avklaring
Men det ligger ingen fugl der fremme?
– Jeg traff den ene, jeg så at den vinglet. Retningen er satt, vi legger i vei og ikke lenge etter tar Duo ny stand. Når vi nærmer oss, ser vi at det er en enkling som ligger helt åpent.
– Apport. En halvkjapp spurt i den tunge snøen, kampen blir ujevn, og ikke så rent lite stolt kommer Duo inn til far med byttet. En kort ekstra æresrunde, en helt grei overlevering og det blir en kjapp kaffekok slik at det hele får synke inn. Samtidig får både vi og hundene litt hvile.
Opp i fjellet
Forholdene er kanskje ikke helt umulige likevel? Både jeg og Olav er ganske møre i lårene og Q sliter med snøklumper i pelsen. Skal vi prøve snaufjellet? Vi har de samme tankene, så ord er overflødige der vi nikker bekreftende mot hverandre. Vi har jo allerede ei rype i sekken, så fangsten er uansett sikret.
Vi forflytter oss opp i snaufjellet. Mens det er hard skare og turboføre på vindsiden, ligger det 10-20 centimeter løs puddersnø over en fastere såle på lesiden.
– Her oppe er det noen grader kaldere, slik at snøen er mye tørrere enn nede i skogen. Olav gir Q frie tøyler mens han fortsetter:
– Nå vil det ikke klabbe like mye for Q i den langhårete pelsen. Skal han endelig få vist hva som bor i ham, etter å ha spilt annenfiolin nede i skogen?
Vinterstell
Vinterjakta krever sitt av hundestell. Spesielt de langhårede setterne må klippes godt i bryst, buk, bak, halen og mellom potene. Ellers ser hunden til slutt ut som en snøballhaug. Glatthårede raser, som for eksempel pointer kan bli plaget med sårhet på potene. Smør inn med vaselin.
I bevegelse tåler hundene relativt mye, men under pauser må varmedekken på straks. Spesielt gjelder dette de korthårede pointerne.
Signaldekken gjør hundekroppen atskillig mer synlig, men det hjelper også mot varmetap. Du må imidlertid med jevne mellomrom sjekke at det ikke fester seg is i dekkenets festeanordninger. Dette er viktig! Det er tross alt hundens kondisjon og tilstand som til syvende og sist kan avgjøre utfallet av jaktdagen.
De langpelsedes muligheter
Q kvitterer for tilliten med å stryke rakt opp fjellsida hvor han ganske raskt støkker opp et tyvetalls fugl av den lette sorten. Fjellrype, trøster vi oss med og har liten lyst til å begynne å gå etter. Vi vet så altfor godt at store flokker mest er en fryd for øyet. Dessuten jakter vi med hund, og da er rypejakt noe helt annet enn fjellrypejakt.
– Lurer på om rypene sitter og soler seg? En snartur over på vindsiden hvor sola står på, bekrefter vår mistanke. På laaaaangt hold ser vi flere titalls fugl i bevegelse – og en hund som lever fast i troen på at han klarer å springe dem inn; et håpløst prosjekt for både han med fire bein og for han med hagle. Vi snur tilbake til myksnøen på lesiden.
Ikke lenge etter ser vi at Q legger ut i et kjempesøk og forsvinner over synsranda, fortapt i sin egen løpslystne verden av liflige dufter.
– Han går bredt nok, ja, sier Olav tørt.
Men så dukker han ikke opp igjen? Vi aner muligheter, går etter og så kommer det etterlengtede ropet:
– Stand! Q står. Litt ovenfor det bjørkekjerret der, peker Olav ivrig – og nå ser jeg det også; en engelsk setter i en fin stand noen hundre meter foran oss.
I den tørre snøen skinner også Q som også får vist at han kan når bare forholdene ikke er helt urimelige.
Hvite vinger og to raske skudd
Om rypeskrottene hviler for hunden, er det en stor overdrivelse å antyde at de venter til Olav nærmer seg skuddhold. Men vi ser at én av de 7-8 rypene kun flyr et kort stykke før den slår seg ned igjen, mens resten av gjengen blir borte over en fjellkam. Et kort søk og BANG. Knallstand av det kontante slaget! Denne gangen kommer vi opp slik at vi ser denne ene fuglen på bakken. Pulsen øker i takt med stemmeleiet:
– Ja! Olav er beredt når han kommer opp på siden av hunden, og har problemer med å få ham med seg på avansen.
– Gå på, Q! Sakte avansement en halv meter, så en ny meter med stivt blikk på rypa der framme. Så letter den fra buskene; hvite vinger og to raske skudd og rypa vinkler ned mot bakken.
– Yess! En helt grei apport og den korte dagen er mer enn reddet. Dermed fikk også Q vise hva han er god for, når bare forholdene blir litt enklere for én med lang pels.
– Felling for begge hundene! Hvem skulle trodd det da vi gikk ut fra bilen i tung dypsnø i morges?
Men hva med rypene? Oppe i fjellet hadde de flokket seg i langt større grad enn nede i skogen, så skogen var nok likevel den beste biotopen å jakte i denne dagen – forutsatt at egen kondisjon strekker til og at det ikke blir for mye snøballer i en lang hundepels.
Opp eller ned?
Nede i fjellbjørkeskogen
Når snøen er dyp og har tynget ned greiner og trær mot bakken, trekker rypene ofte ned i fjellbjørkeskogen. Her går de primært på bakken og beiter på knopper av vier og bjørk. Sirlige rypespor avslører eventuelle fugl i området. Og finner du først én fugl, er det gjerne flere i samme høydedrag. Da holder du deg i den høyden, verken mer eller mindre.
Oppe i fjellet
Rypene ligger i prinsippet der de har skjul og mat: Over bjørkebeltet vil det si i nærheten av forblåste barflekker, oppstikkende vierkjerr og spredte bjørkeklynger. Om snøen bærer, kan hunden få nærmest perfekte forhold uten forstyrrende lukter og tunge myrer og kjerr. Men rypene trykker ikke like godt som på høsten, så det har lett for å bli noen støkk innen hunden får justert seg inn.
Hardt underlag med fem centimeter løssnø oppå, kan være ideelt for både hund og jeger, gjerne med 5-10 kuldegrader.
Allerede abonnent?
Hold deg oppdatert gjennom året, og få de beste jakttipsene før sesongen starter for fullt.
Med magasinKun digitalt
99 kr/md i 12 md*
+ 9 utgaver av magasinet Jeger
119 kr/md i 3 md*
+ 2 utgaver av magasinet Jeger
*Forutsetter 6 eller 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden. Fornyes automatisk hver måned etter bindingstiden.
Er du under 28 år?
Da får du halv pris på Fri Flyt.
Slik fungerer det:Betal med Vipps, del fødselsdatoen din med oss og få halv pris fram til du fyller 28 år. Når du har fylt 28 år endrer vi til vanlig pris, og sender deg et varsel i forkant.
Alle abonnement fornyes automatisk til ordinærpris. Kanseller når du vil, men senest 48 timer før fornyelse. Se Fri Flyts bruker- og abonnementsvilkår her.
