Ut i vinterstormen

Spennende utfordring eller uforsvarlig?

I ukene i forveien ble det diskutert hvor turen skulle gå denne gangen. Vi ble enige om å prøve oss på samme sted som forrige gang, med base i ei turistforeningshytte, beliggende en passelig transportetappe inn i fjellheimen. Men etter hvert som helga nærmet seg, slo værmeldingen seg mer og mer vrang. For hver gang vi sjekket, virket det som at vindstyrken økte. Vi måtte legge en plan B.

For det er vanskelig å avlyse en tur som er planlagt over lengre tid, noe som man har tenkt mye på – og ikke minst sett fram til. Har man den grunnleggende respekten for vinterfjellet, så kan det være en spennende utfordring under slike tøffe forhold. Men det er mye å tenke på, og sikkerheten må være i førersetet. Man bør helst ha vært ute en vinterdag før for å kunne argumentere for at det er forsvarlig. Jeg liker å tenke at har man med seg fjellvettreglene og bruker huet, så snur man dersom det blir for tøft.

LES OGSÅ: Vinnertips for vinterjakt på rype

Når ikke været spiller på lag

Den største justeringen vi gjorde før turen, var å velge en mer tilgjengelig base. Utgangspunktet vi hadde planlagt, var togtransport med en påfølgende drøy mil på ski innover høyfjellet. Værmeldingen var alt annet enn lovende, og kraftig vind i vinterfjellet er en av dine verste fiender når det kommer til å ferdes trygt. Vi bestemte oss for å heller velge en hytte med mulighet for biltransport til døra, noe vi så på som helt nødvendig for å kunne gjennomføre turen.

Planleggingen er en viktig del av vinterjakta, så det gjelder å bruke litt tid på dette. Sjekk først og fremst at du har utstyret i orden. Det behøver ikke å være det beste og dyreste, men det er viktig at du har det som er nødvendig. Eksempler på dette er vann- og vindtette ytterplagg, tilstrekkelige mellomplagg i form av dunjakke eller lignende, og sikkerhetsutstyr som en fjellduk.

Et par håndvarmere, en snøscootermaske og alpinbriller er også lurt å ha i sekken – samt en GPS. Er det støkkjakt det dreier seg om, bør du også ha fjellski med stålkanter, for å ferdes tryggere i avblåst terreng.

Der fjellrabbene stikker seg fram

Del to av planleggingen ligger i hvor du velger å dra. Her lønner det seg med lokalkunnskap, slik at man vet hvor fjellrabbene stikker fram selv midtvinters. Der trives rypene. Det er nemlig lett å havne i totalt nedsnødde fjellskråninger, der verken ryper eller rypejeger har noe å gjøre. Men samtidig må man ikke være redd for å prøve og feile litt.

Plan B viste seg å være av det – mildt sagt – behagelige slaget: Hytta minnet mer om et hotell, med dusj på hvert soverom, vannbåren varme i gulvene – ja, lista går videre. Vinden rev godt i hytteveggene, så det føltes rett. Selv om hytta vi var på i fjor, uten vann og strøm, hadde sin sjarm, savnet vi den ikke akkurat nå.

Snøfokk i rypeland

Den første morgenen våknet vi etter en god natts søvn. Med utsikt opp mot rypefjellet, var det ikke tvil om at vinden var brutal på fjelltoppene. Det som så ut til å være tåke, var i realiteten snøføyk som ble kastet over fjellkantene. Over snøfokket var det skyfri himmel. Vi tok oss god tid, og hadde ingen store forhåpninger om verken lengde på jaktturen eller fangst, men bestemte oss for å gi det en sjanse.

Godt innpakket i klær, med kuldeteip på kinn og buffen trukket over nesa, bar det innover skoggrensen med vinden i ryggen. Selv da var det sviende kaldt i ansiktet: Scootermaske og slalombriller skulle vært på pakkelista. Den tykke buffen gjorde det likevel levelig. Men hvor blir rypene av når det blåser fra alle kanter?

Tilpasset et barskt klima

Det slo meg hvor levedyktig rypene er, som overlever alle vinterstormene uten mer enn en liten stein eller kratt til skjul. Det er imponerende av den nokså lille fjærballen, som på toppen av det hele har et svært begrenset matvalg vinteren gjennom.

Rypa klamrer seg fast til fjellrabbene og har sine instinkter for å overleve. Med nok snø graver de fleste rypene seg ned og har det nokså lunt og behagelig til uværet er over. Men når det er hard og skarete snø, kan man lure på hva løsningen er. Flyr rypene langt ned i tettskogen, eller trekker de til andre fjell for å finne le for vinden?

Vi kom etter hvert noen kilometer innover terrenget, uten å se snurten av ryper. Vi fant heller ingen plasser med le for vinden, noe som kanskje forklarer hvorfor vi ikke hadde sett fugl. Et par steder hadde det vært ryper før oss. Ekskrementer fra noen gamle rypedokker vitnet om det. Vinden blåste konstant og trengte seg gjennom alle lagene med klær, og vindrossene kom jevnt og trutt, som en slags maktdemonstrasjon av hvem som har overtaket i fjellet.

Fordelen med å jakte sammen

I og med at vi var tre stykker, gikk vi i tre høyder. Dette er en teknikk man med fordel kan bruke hvis man jakter sammen med andre, høst som vinter. Sjansene for å finne riktig høydekurve der rypene sitter, er mye større enn om man går som en klynge etter hverandre.

Avstanden mellom oss var ikke mer enn rundt 100 meter. Er det gode forhold og terrenget er mer åpent og oversiktlig, kan man gjerne drøye avstanden, men tenk alltid sikkerhet og vit hvor de andre befinner seg. Spesielt utfordrende kan dette være i kronglete fjellrypeterreng, hvor man fort mister kontroll på hvor kompisene er. Da gjelder det å gå med kortere avstand slik at man gjerne hører hverandre.

Ned fra høyden og inn i tettskogen

Etter bare en drøy time så vi oss nødt til å snu på grunn av forholdene. På vei tilbake søkte vi ned i tettere skog i forsøket på å finne ryper og mer le for vinden. Eneste forskjell var at det ikke var like konstant vind. Her var det mer i rykk i napp. Og det tok ikke lang tid før vi så ferske spor i noen kratt. Like etterpå tok en lirypestegg til vingene på 50 - 60 meters hold, og fløy mot vinden med et kaklende varselrop. Noen sekunder etter flakset en til etter, fortsatt utenfor haglehold.

Strålende fornøyd med å ha sett et par hvite vinger, steg moralen flere hakk. Hagla var med ett i posisjon idet vi bevegde oss i den retningen fuglene forsvant ut av syne. I motvind flyr de ikke langt, tenkte jeg. Det stemte ganske bra, for etter et par hundre meter støkket vi dem ut på nytt, men nok en gang på langt hold.

Rypa blir ofte lett i stjerten når det blåser kraftig, og flyr ofte lenger enn vanlig dersom den får vinden med seg. Å få rypene til å trykke er vanskelig nok i seg selv, men å få til gode fluktskudd er en kunst under slike forhold som krever godt grunnlag fra skytebanen. Resten av etappen mot hytta gikk uten flere observasjoner.

Når været røyner på

Neste morgen hadde vindstyrken økt fra det som dagen før var helt i grenseland til rett og slett uforsvarlig. Vindkastene var blitt hardere, og utsikten fra hyttevinduet var kun noen trær som sto i kraftig bøy, der man et lite sekund her og der skimtet rypelandet, som ellers lå usynlig bak de store snøføykene.

Ytterdøra måtte brytes opp, da det hadde lagt seg fokkskavler utenfor inngangspartiet. Den kjipe avgjørelsen om å måtte holde seg innendørs, fikk til alles store fortvilelse trumfe jaktlysten. Dette er et klassisk scenario som en vinterjeger møter. Vær- og føreforhold er en stor x-faktor om vinteren, og det må påregnes noen bomturer. Det gjør at dagene hvor alt stemmer, bare føles enda bedre.

Belønningen når alt klaffer gjør alt slitet verdt det. Rypene vet å utnytte de gode dagene, og det kan være mye liv i fjellet en klar, vindstille vinterdag. Spesielt etter en vinterstorm er trangen høy etter å beite. Vær på tå hev og sett av dagene hvor værmeldingen er optimal: Da er også de beste forutsetningene til stede for å få fugl i sekken.