Høstnatta er så svart som bare ei stjernefattig oktobernatt kan være her langt inne på Vestskauen, langt fra Drammens glorete neonlys og festkledde gatelys. En blodfattig måneskalk henger litt på skeive i vest og gir en aldri så liten pekepinn om hva som er himmel og hva som er urtung granskau.
Jeg stolprer meg opp etter et gjengrodd reksle, i tidligere tider kjent som Seterstien for forrige generasjon skoggangsmenn, men nå knapt synlig på dagtid, langt mindre en sen nattetime. Snubler stadig vekk i krokrøtter og kølsvarte kvistrøiser, småredd for å bryte både armer og bein, og ikke minst hagla!
Det virker som om alle mørkets makter samarbeider om å huke bein på meg, føles nesten som om det når som helst kan skratte og le under busker og kratt. Tvikrokete bjørkelegger og stivtæla bustelyng klorer etter bukseleggene, mens innpåslitent granbar pirker meg i nakken med irriterende, stikkende nålespisser.
Gjennomsvett og sliten er jeg endelig framme, oppe på Bjørge Slettås, hvor verden med ett får en langt videre horisont. Langt der inne mot øst-nordøst ligger Oslogryta i urbant nattelys, mens Færder fyr dupper i blåsvart og ramsalt hav langt der ute i havgapet i syd.
Huker av meg sekken for å skifte til tørt undertøy og lener hagla mot de ennå tydelige restene av ei steinrøis, tydelig formet av flittige menneskehender. Steinene ligger stablet i en sirkelformet høyde og var en av flere varder som ble benyttet til å varsle om fiendtlige styrker på vei inn fjorden på 14-1500 tallet. Tenning av vardebål var datidens telegraf og en effektiv måte å spre nyheten om faren for krigshandlinger under folkevandringstiden.
Hvilke grensesprengende perspektiver å la tankene dvele med mens jeg huker opp mobiltelefonen og setter den på lydløs, slik at den ikke skal kunne ringe uforvarende og varsle lettstøkte orrhaner om det også i dag kan være fare på ferde!
VIRIL SLÅSSKJEMPE: Å oppleve en skikkelig gammeltiur i fullt spill om høsten er en opplevelse du aldri vil glemme.
Første akt
Jeg krabber inn under ei tettvokst kraggefuru, og tilfører noen frodige grankvister for ytterligere å kamuflere mitt hardbarkede åsyn og mine skumle hensikter. Bryter hagla lydløst og mater inn to Nitedals Spesial nummer fire. Så, nå kan luftens spillemenn komme og festen begynne, her oppe på det som må kunne kalles Vestfolds tak.
Ennå drøyer det en god stund før det endelig suser i lufta over meg, jeg mer aner enn egentlig ser to orrhaner som seiler forbi på stive vinger inn over toppen. Først gode hundre meter lenger inn på åsen bremser de opp og slår seg ned i hver sin ospetopp.
Knapt har de første orrfuglene gått inn for landing, før det kommer flere fjørkledde aktører, for å være med på litt morgenfriskt høstspill.
Selv om den ordentlige leiken foregår om våren, så har orrhanene lett for å buldre litt til nærmest alle årstider. Særlig på milde, tåketjukke dager i oktober-november kan det gå ganske så livat for seg, ja endog midt på vinteren hender det at vårmyras svarte riddere må skravle litt.
Ivrigst er nok likevel orrhanene litt ut på høsten og da er det absolutt mulig å prøve seg på litt «tradisjonell» spilljakt. Oppleve en liten smak av gode, gamle dager, slik våre jaktivrige bestefedre alltid mimret om med stor glede.
De blåsvarte fuglene inntar sine posisjoner, slik generasjoner av orrhaner har gjort før dem. Men i motsetning til vårspillet, foregår høstspillet sjelden på bakken. Som oftest nøyer kamphanene seg med å sitte i glisne furutopper og briske seg med sjoing og buldring.
LA FESTEN BEGYNNE: En håndfull orrhaner kommer susende inn og slår seg inn i ospetoppene, før de slår noen kraftfulle høstspill.
Den særegne melodien bærer utrolig langt i morgenstilla, der orrespillet ruller fram over myrlende og glisne skogsåser. Gamle jegere og skaufolk hadde den formening, at det først og fremst var ungfugl som spilte om høsten. Slik at de kunne øve seg for å stå bedre rustet til neste vårs alvor. Og kan det hende er det nettopp slik!
Nå sitter i hvert fall en tuslete ungkar og kvekker i utkanten av myra, makan til hakking og famling har jeg aldri hørt. Den usammenhengende kaklingen minner mest om mine egne falske serenader når jeg utfolder meg i dusjen.
Omsider makter ei ildrød solkule med et krafttak å karre seg over syndranda i øst, ødlser med pastellfarger i Widerbergske, rosarøde nyanser. Og det er tydelig at lys og varme er det som skal til for å hisse opp en av gammelkara i utkanten av spillmyra.
I håndkikkerten kan jeg se at det hvite skjørtefjærene i halevifta foldes ut i all sin prakt. Den blåskimrende halsen strekkes fram og blåses opp mens de røde hudfoldene over øynene lyser som lanterner i rimfrosne tretopper.
Med jevne mellomrom brytes den boblende buldringen, da en og annen spillemann strekker seg på tå og pumper ut noen hissige sjoinger, samtidig som han gjør noen kraftige slag med vingene. Da er det ikke det minste rart at denne imponerende forestillingen får den uerfarne jyplingen nedenfor meg til å holde nebb i ren forlegenhet og gremmelse over manglende sangferdigheter.
Men utakk er som kjent verdens lønn og den erfarne orrhanens «takk» for sangen er ei haglskur som effektivt feier ham av tretoppen og rett på hodet i myrulla. Den brå haglsmellen ødelegger hele idyllen og etterfølges av svirrende orrfuglvinger på flukt. Uheldigvis for ungjyplingen legger han kursen rett mot meg og får haglsvermen fra det undre haglløpet midt i fleisen.
REN NOSTALGI: En gammel, velbrukt sideligger med utenpåliggende haner og en nyskutt tiurfant mot en sølvskimrende furulegg gir assosiasjoner til gamle dager!
I bestefars fotspor
En etterlengtet kaffeskvett og noen ettertenksomme minutter i takknemlighet over en jaktopplevelse litt utenom det vanlige, før jeg finner på å rusle langsetter den bratte skrenten ned mot Langevannet.
Det merkelig varme demringslyset fargelegger skogsåsene og gir en spesiell stemning, nesten såpass eventyraktig at jeg lurer på om jeg hører syner da tunge vingeblask nedenfra lia avslører at her er en tungvekter som slapp seg ned fra nattekvisten og vil ha et ord med i laget.
-Plepp – plepp - plepp! Jo, så sannelig er det ikke en tiur som også slipper noen spill i vårlig lengsel. Kneppingen øker og klunken smeller som en champagnekork av edleste merke, før den avsluttende filingen sager mellom hogstmoden gammelskog.
Det er bare så vidt mine utstående blomkålører makter å registrere de lavmælte lydene. Størrelsen på en voksen tiur tatt i betraktning, er det en merkverdig beskjeden lydstyrke på disse kraftkarene i forhold til orrhanens og lirypesteggens spillyder. Selv under helt optimale forhold er det nesten umulig å oppfatte tiurspillets forskjellige faser på avstander over 200 meter. Men ofte må man mye nærmere for å kunne skjelne spillets forskjellige faser ordentlig. Men nå makter jeg ikke å sitte i ro lenger. Her er det en unik sjanse til kanskje å skyte en skikkelig spilltiur, og det på lovlig vis!
Skjener på skrå ut lia, tett og nesten uframkommelig står kubikkgranene og de sparsommelige lysstrålene slipper bare så vidt inn mellom ubarberte kubikkgraner og mosegrodd kampestein høstpyntet med lav. Det uryddige terrenget gjør det forholdsvis enkelt å smyge seg ubemerket til å begynne med. Grepet av den intense stemningen føler jeg meg hensatt til tidligere tiders vårjakt på spillfugl. Akkurat i denne salige stund er det lett å forestille seg min gamle, ærverdige bestefar stilte seg innpå og felte tylftevis med grov tiur i 1930-åra.
TERRITORIAL: Også jerpehannen lar seg lokke i forbindelse med at han forsvarer sitt territorium mot andre hanner.
Kanskje lå han presis på samme stedet som meg med den lange Kongsberghagla si, og fyrte løs så blårøyken dreiv rundt øra på´n? Da kan du banne på at den strie skjeggstubben hans stritta like energisk som hakafjøra på den største tiurslask, idet han dukka fram fra krutt-tåka og kunne veie nok en skogsfugl i ei brunbarka arbeidshand.
Pulsen banker i tinningene og en pirrende fornemmelse nedover ryggraden. Jeg må roe meg ned før adrenalinet får meg helt ut av fatning, dette er jo så spennende! Tiuren har virkelig fått fart i fjøra, det ene spillet avløser det andre, klunken kommer så hard og krigersk at det er en sann fryd. Hver gang gubben filer tar jeg to, tre kjappe skritt nærmere, men passer likevel på å være mest mulig i dekning.
Selve spillet består av tre faser; knepping, klunk og den avsluttende filingen, hvor den altså er nærmest både døv og blind. Men tiuren er likevel langt i fra bevisstløs, så jegeren må være varsom og bevege seg stille under framrykkingen.
Plutselig får jeg øye på den imponerende fuglen, der tiuren balanserer fram og tilbake på et vindfall. Ei sølvskimret malmfuru har etter flere hundre års kamp mot naturkreftene til slutt måttet gi tapt for naturens gang og nå ligger den som en paradescene omkranset av bregner og rødmende blåbærlyng. Det hadde neppe vært mulig å velge flottere kulisser for den gråskjeggete kjempen.
Fy søren så diger!
Med utspilt halevifte og slepende vinger er tiuren et fabelaktig skue i all sin virile prakt. Det formelig damper urskog og villskap av kjempen, enda det ikke er noen eggende røyer å kjempe om nå på høsten. Av og til gjør tiuren noen kraftige hopp i været, slår med stive vingeknoker så bustlyng og skinntryte formelig røsser til begge sider. Så legger han hodet bakover i truende positur, før han igjen legger overkroppen framover og raper ut noen skjærende lyder.
I dag har den grovvokste karen hele stuegulvet til disposisjon, i motsetning til under vårleiken – da flere tiurer må dele leiken etter rang og posisjon. Men dette er nok trolig sjølve plasstiuren, den sterkeste og mest attraktive på denne leiken.
DIGER RUSK: Ingen tvil om at dette er sjefen sjøl, like over fem kilo storfugl med et uvanlig grovt, kvaeflekkete nebb og halefjær som den stiveste feiekost.
I neste nå slipper han seg ned på en fjellrabbe, før han farer av gårde et titalls meter, før nye spill stemmes opp i den trolske gammelskogen. Under en slik sprinttur kommer han tilfeldigvis løpende rett mot meg. Da holdet skrumper inn til snaue et tyvetalls små meter, kappes den trolske settingen over tvert av en rungende haglesmell …
Nesten litt angrende rusler jeg fram til den flotte skogsfuglkjempen. Med en følelse av noe som minner om andektighet, veier jeg den storvokste tiuren i handa i djup takknemlighet for at jaktgudinnen Diana har skjenket meg denne sjeldne opplevelsen.
De grove halefjærene er stive som feiekoster og under det krokete, gulhvite nebbet med svarte kvaeflekker stritter hakeskjegget ennå i krigersk protest. I respekt for det jeg har fått være med på, henger jeg tiuren opp i ei furu og må sette meg ende ned for å fordøye dette eventyret. En hendelse som på mange måter knytter et sterkt bindeledd til mine forfedres sterke veidemannskultur …
Oktober - spillmåneden
Mange av oss, som nå begynner å bli gamle sjøl, hadde en bestefar som snakket seg varm og oppglødd over tidligere tiders spilljakt på buldrende orrhaner og filende tiurkjemper. Hvor mange vordende jegere ble ikke revet med av fortellingene om våreventyret og et inderlig ønske at det fremdeles skulle være mulig å oppleve spilljaktas intense stemninger?
Men det kanskje ikke så veldig mange egentlig vet er at det fremdeles er fullt mulig å forsøke seg på slik spilljakt innenfor eksisterende jakttidsrammer. Lokkejakt på jerpe i oktober er i så måte en slik for m for spilljakt. Jerpene er monogame, dvs. paret holder sammen fra pardannelsen under nettopp høstspillet og frfam til hele kullet oppløses neste høst.
Mens jegeren allerede i september kan bruke en spesiell lokkefløyte, en såkalt jerpepip, til å lokke til seg alle fuglene i kullet, retter lokkingen i oktober seg mot jerpehannen.
Etter at kullet er oppløst, som regel i løpet av september, begynner jerpehannen nesten umiddelbart å hevde revir på nytt. da forsøker jegeren å etterligne hannfuglens lokketoner for å provosere de til å komme for å jage ut det de tror er en annen hann. Jerpa godtar nemlig ingen rivaler innenfor revirgrensene.
Orrhanens bobling og sjoing på høstmyra har alle som ferdes i skogen hørt. Som oftest starter orrenes høstspill etter de første frostnettene, og pågår, litt avhengig av været, fram til snøen legger seg i oktober-november. Kanskje har den lettere for å slippe noen spill på milde høstdager, hvor tåka ligger tjukk som graut rundt åsene.
Da er nok tiurens mer beskjedne spill i oktober langt mindre kjent. Spillet foregår gjerne på de samme spillplassene som om våren, men også mer tilfeldig innenfor de områdene hvor tiuren oppholder seg om høsten. Men skal jegeren oppleve dette høstspillet må han være tidlig ute.
Det er en fordel å finne seg en egnet plass i nærheten av leiken lenge før det lysner. Vær oppmerklsom på at lyden fra en tiurstrupe sjelden bærer lenger enn 150-200 meter. Derfor er det ingen annen utvei enn å forlate hyttas lune varme og begi seg ut i nattens mulm og mørke mot leiken.
Er du på rett plass til rett tid, kan du være så heldig å få oppleve et sant jegereventyr og kanskje klare å overliste selve drømmetiuren!
