Spenning og spisskompetanse

Gjestfriheten selv

Den gamle Volvoen summer stille på vei oppover langs innsjøen Engeren. Turen har gått meget trått, der store deler av tida ble brukt i kø. I bagasjerommet ligger kamerautstyr og jaktklær klart for en reportasje jeg virkelig har gledet meg til å ta fatt på. Endelig har helga kommet der jeg skal få være med på skogsfugljakt med den sagnomsuste spetsen. 

Riksveien tar etter hvert slutt og bilen manøvreres inn på en bratt og smal skogsbilvei. Skogen blir mer og mer glissen der jeg snirkler meg oppover i Engerdals dype skoger. Etter en god stund flater veien ut og ei hytte med to parkerte pick-up'er kommer til syne, akkurat som Martin beskrev. Ute på tunet ønskes jeg velkommen av hovedpersonen selv og blir invitert inn i ei trivelig koie med et digert elggevir på veggen. Rett innenfor døra møtes jeg av en liten rød pelsdott med store godtroende øyne - finskspetsen Ilma. De tobeinte jegerne på sin side sørger for nydelige hjemmelagede kjøttpølser, innmatkaker og en iskald øl. Alt er duket for en trivelig jaktprat i koia.

Ikke for å fylle fryseren

– Jakt med treskjeller er den ultimate formen for skogsfugljakt, gliser Martin. 

– Om man vil fylle fryseren, er det nok bedre med en setter. Skal man skyte pulsen gjennom taket, er det derimot treskjeller som gjelder, sier han med glimt i øyet. 

Jakten minner mye om hvordan man jakter med en elghund. Hunden slippes og skal ut på en søksrunde. En god spets søker ut mellom 150 og 400 m ut fra hundeføreren og skal gjøre en solid bue for å dekke mest mulig område. Finner den ikke noe, skal den en kjapp tur innom hundefører og rapportere om stoda før den drar på en ny søksrunde. 

Skogsfugljakt med spets er en behagelig form for jakt i utgangspunktet. Man forflytter seg ekstremt rolig og aldri utenfor området hunden allerede har søkt av. Har man en unghund, vil den normalt sett ikke slå ut veldig langt i starten, men dette er noe som kommer. Det er også viktig at søket ikke er for stort og at spetsen har god kontakt med jegeren. Dette kan også være et problem med en valp, at den søker altfor stort i starten.

– I motsetning til en elglos der elgen kan stå i timesvis, sitter ikke skogsfuglen bestandig like lenge. Spesielt orrfugl sitter ofte ikke så godt. En gammeltiur kan derimot være sta og vrang slik at den sitter lenger. Skal man derfor rekke frem til losen før fuglen letter, er det viktig at hunden ikke er hundrevis av meter unna. Har man derimot for kort søk, er det fort gjort å støkke fuglen før losen er et faktum, forklarer Martin.

Spetsen benytter seg både av lukt, syn og hørsel for å finne fugl. Når fuglen er lokalisert, vil den ofte tresettes kort avstand fra der den satt, om den sitter på bakken. Og nå begynner den virkelige moroa: Når fuglen sitter, skal losen komme.

– Her har vi som jakter med spets den største utfordringen. Mange tror spetsen jager fugl på topp, men slik er det som oftest ikke. Fuglen tresettes gjerne et godt stykke ned i veden og sitter helst i det tetteste krattet den kan finne. Optikk er derfor vårt viktigste hjelpemiddel. I de aller, aller fleste tilfeller skyter vi fuglen med hagleløpet på kombien, men kikkertsiktet er et uvurderlig hjelpemiddel, sier han. 

Derfor er kombien en spetsjegers beste venn, sammen med håndkikkerten. 

– Veldig ofte opplever vi at fuglen letter før vi rekker å skyte, da de velger slike tette plasser å slå seg ned. Det ultimate for en spetsjeger er derfor en hund som får det vi kaller «fornyet los». Ved hjelp av hørsel og syn følger den fuglen til neste tre og gjenopptar losen, forklarer den erfarne jegeren.

LES OGSÅ: Ti tips for topp-tiur

Sjelden vare

Som treskjeller kan man benytte ulike spisshunder, men finsk spets er nok rasen de fleste forbinder med jaktformen. Å skaffe seg en spets, kan derimot være en utfordring. 

– Vurderer du spets? Da burde du ta en titt på valpekull utenfor landets grenser, forklarer Martin. 

Spetsrasene er lite utbredt her i landet, og etterspørselen ofte langt høyere enn produksjonen. Da Martin mistet den forrige hunden sin brått, vendte han derfor nesa til Finland for å få fortgang i anskaffelsen. Der er finsk spets nasjonalhunden på lik linje med grå elghund her hjemme i Norge. I tillegg til et flott emne, fant han her en hund totalt uten blodsbånd til fedrelandet. Dette vil være en fordel om det viser seg at Ilma egner seg i avl. 

Skal man ha spets, er det et par ting man skal se etter før kjøp, i tillegg til meriterte foreldre: Epilepsi, en lårsykdom og at det ikke er noe feil med øynene. 

– Kjøp kun fra parringer godkjent av avlsrådet er min sterkeste anbefaling, understreker han.

LES OGSÅ: Full klaff for valpen Nemi

Morgenstund 

Martin tar seg god tid og alarmen går ikke før klokka er 07:00 på premieredagen. 

– Frokost er viktig for både oss og skogsfuglen, flirer Martin. 

– Får fuglen beite ferdig på bakken om morgenen, legger de fort igjen en del lukt, noe som er en stor fordel for hunden som skal lete dem opp. I tillegg gjør det jakta mer behagelig, noe som heller ikke er å forakte! 

Sola sender noen enslige stråler mellom skydekket og ned i furuskogen. Under føttene våre knaser det i tørr skogbunn. Det kunne godt ha vært litt mer fuktighet i bakken. Det hadde gitt oss bedre vitring, altså mer lukt og lettere forhold for bikkja, forklarer Martin. 

– Ilma er ung, men tar noen fine søksrunder. Rundene er ikke så lange ennå, men formen på søket er slik jeg vil ha det smiler han og viser frem GPS-en. Bare hun får timene sine i skogen, så vider nok søket seg ut. 

Vi rusler rolig oppover i skogen og Martin har helt rett. Dette er en behagelig jaktform! Vi har ikke gått mange minuttene før noen forsiktige bjeff går over i tett losføring og en orrfugl kommer styrtende forbi nesa på oss! Alt skjer så fort at vi knapt rekker få puls før situasjonen er over. 

– Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt litt lengre søk, sukker Martin. Den der støkket vi! 

Etter å ha tuslet en times tid, plasserer vi baken i lyngen og finner frem kaffekoppene. Ilma legger seg godt til rette ved siden av Martin og tigger etter et par godbiter. 

– Skal du virkelig oppleve spetsjakt, burde du vært med noen med en ferdig innjaget hund. En unghund finner på mye rart og dagsformen spiller en veldig stor rolle for hvordan jaktdagen blir. Losene blir heller ikke så lange i starten, men det kommer når man får skutt noen fugler. De må skjønne at når de skjeller mot treet, kommer belønningen før eller siden deisende ned! sier Martin.

Bare et bjeff nå, vær så snill!

– Det første fallet for Ilma ble servert på sølvfat. Vi hadde holdt på i flere dager uten hell. Søket var på det meste 40 meter og det hele føltes som å gå i stampe, forklarer Martin og tar en sup av kaffekoppen før han fortsetter historien:

– Målet i starten var rett og slett bare å finne en fugl slik at hun kunne oppleve godlukta fra den. Helt ut av det blå lettet det plutselig en orrhane mellom meg og Ilma. Den seilte opp i furua jeg sto under og pulsen skjøt umiddelbart tvers gjennom taket. Så rolig jeg bare klarer, løftes børsa til skuldra. Kolbekammen knuger så hardt mot kinnet at det nesten er vondt og hendene begynner å bli klamme.  Trådkorset finner omsider fuglen og legger seg etter hvert noenlunde stabilt. Tida føles som den sto stille og pulsen spilte pauker i ørene! Alt gikk liksom både fort og sakte på samme tid, om du skjønner? 

Fingeren hadde allerede lagt godt med press på avtrekkeren og det gjensto bare et par gram før ei dødelig haglskur forlot pipa. Og en liten detalj til: «Bare et bjeff nå, vær så snill!».

Etter ei kunstpause avslutter Martin historien. Resten kan oppsummeres veldig enkelt, flirer han. 

– Voff, pang!

LES OGSÅ: Skikonger på jakt etter skogens svarte gull

Der var'n, ja! 

Timene går og vi tusler langt om lenge og lengre enn langt, som eventyrene sier. Egentlig har vi ikke gått så langt, i og med dette går særdeles rolig for seg. Søkene til Ilma har stadig blitt større, så en del terreng har vi fått dekt. De beste rundene strekker seg opp mot 200 meter, noe som er bra på en såpass ung hund. Parkeringsplassen begynner å nærme seg, og jaktturen er over – tror vi! 

Noen forsiktige boff, før det røde helvetet bryter løs og skaper konsert i tiurskogen. Vi står allerede så nær at vi kan skimte Ilma mellom trærne.

Martin lar losen gå et par minutter før vi forsiktig begynner ansmygingen. Med ansiktsmaske, hansker og håndkikkert lusker vi oss så nært vi tør. Hvor i huleste er fuglen?! Losen går og pulsen øker i takt med det klingende spetsmålet. Sjelden har jeg opplevd en mer intens og spennende los. Og det på fugl?! 

Som en indianer på vei mot bøffelflokken smyger Martin seg meter for meter mot den furua som Ilma loser illsint opp mot. Snart tør ikke jeg som fotograf å bli med lengre opp i situasjonen, da jeg er redd for å støkke. 

Krattet er tett som fy, men mellom noen greiner skimter jeg Ilma som jobber på spreng for å holde på fuglen. Sekundene tikker av sted og Martin bruker lang tid i håndkikkerten. Hvor er nå denne fuglen? 

Lyden av kraftige vingeslag treffer ørene i det ei røy kaster seg ut fra treet og forteller oss at slaget er tapt. Martin reiser seg og får koblet bikkja. 

– Sånn er spetsjakta, sier han og ser ned på den lille rødkledde. 

– Intenst, vanskelig og spennende! 

Så, hvor artig og spennende er egentlig jakt med spets? Vel, så spennende at artikkelforfatteren rakk å sette seg på valpeliste før jaktturen var over… Dette må oppleves folkens!!v