Når førjulstida nærmer seg, lengter skogsfugljegere etter mer enn kaker, gaver og julelys. De drømmer om bitende kulde, snøkledde furuer og den svarte silhuetten av en tiur i topp.
TOPPJAKT: Stian og jeg kunne si oss godt fornøyd med dagens jakt og nyte varmen fra et varmt tyribål, før vi gikk tilbake til seteren. Foto: Christer Rognerud
Lesetid: 8 minutter
Bli med inn i fjellskogen i Trøndelag – der vinteren endelig slipper tak i mildværet, og et par magiske dager skal avgjøre om det blir julestemning i år.
For mange betyr desember travle dager, julehandel og varme inneaktiviteter. Men for skogsfugljegerne begynner årets mest etterlengtede øyeblikk først når vinteren virkelig slår inn: når snøen legger seg tungt på furugreinene og tiuren trekker til vinterbeitene.
De siste årene har grønn jul blitt mer og mer vanlig – og håpet om en ekte toppjakt må ofte balanseres mot mildvær og tining. Derfor blir lengselen ekstra sterk når kuldegradene endelig biter, og fjellskogen åpner døra til de øyeblikkene bare en toppjeger forstår.
UUNNVÆRLIG: En god håndkikkert er et veldig viktig hjelpemiddel under toppjakta. Den brukes spesielt hyppig i områder med mange beitefuruer. Foto: Christer Rognerud
På jakt etter juletiuren
Hvert årkrysser jeg fingene for at frosten fester grepet og snøen laver ned og kler fjellskogen hvit i desember. Slik at tiurene trekker til vinterbeiteområdene og opp i beitefuruene. For å beite energirike furunåler med høyt innhold nitrogen og protein. Gjennom hele vinterhalvåret utgjør furubar ca. 80 prosent av føden til tiuren.
Endelig er det desember og tid for toppjakt i fjellskogen sammen med Stian Almestad. Dette året ligger forholdene virkelig til rette for en vellykket toppjakt. Jeg sitter på kontoret og drømmer meg bort på jakt mellom værbitte og hvitkledde krokfuruer.
Sjekker Yr en aller siste gang før avreise. Det ser lovende ut. Nysnø, 15 kuldegrader og vindstille. Slår værmeldinga til, kan det bli en fantastisk helg. Det kribler i hele kroppen dagen før avreise.
Jeg ankommer setra sent om kvelden. Det er måneskinn, kaldt og stjerneklart. Perfekte forhold. Nysnøen har kledd fjellskogen hvit. Stearinlysene lyser varmt gjennom de rimfrossede vinduene, og røyken stiger rett opp fra pipa. Ikke et vindpust ute. Stian reiste dagen i forveien og har akkurat kommet tilbake fra jakt. Jeg er spent på hvordan jakta har gått. Om det er mye fugl i terrenget.
FORNØYD: Stian har akkurat felt sin andre tiur for dagen, og Virma vil gjerne se nærmere på fangsten. Foto: Christer Rognerud
God tyvstart
Med det samme jeg åpner ytterdøra, slår lukta av tiur og tyribål imot meg. I vindfanget henger jaktklærne og to tiurer. Stian og hunden hans, Virma, kommer ut i gangen og ønsker meg velkommen. Stian er strålende fornøyd med dagens jakttur, og fangst. Forteller at han har sett et tosifret antall tiurer.
– Jaktopplevelsen blir ikke noe bedre dersom du skyter flere tiurer, understreker han.
– Det er sant, svarer jeg.
Jakta handler om mye mer enn antall fugler i sekken. For meg er det totalopplevelsen som er viktigst. Naturopplevelsen, kameratskapet, spenningen, kontrasten til hverdagen og bærekraftig høsting av naturens overskudd.
Stian har middagen klar. Ytrefilet av rådyr med potet, rosenkål og fløtesaus, og en kald juleøl. Rådyret er selvsagt selvskutt. Stian forteller ivrig om dagens jaktopplevelse mens vi nyter den gode viltmiddagen.
Vi ser på kart og legger en slagplan for morgendagen. Bestemmer oss for å jakte sammen fra morgenen, og jakte hver for oss etter hvert. Stian tilbyr meg å få den første skuddsjansen. Men det gjenstår å se om vi finner kroknebbet i morgen.
PAUSE: Det er ikke rom for de lange pausene under toppjakta, når det er et tosifret antall kuldegrader. Men en kort matpause og litt varmt drikke hører alltid med under toppjakta. Foto: Christer Rognerud
Morgenstemning
Det mørkt ute og god fyr i vedovnen. Egg og bacon freser i stekepanna, og nykokt kaffe er servert. Norrbotten spetsen Virma ligger sammenkrøllet og forventningsfull framfor vedovnen. Det er fortsatt en time til det begynner å lysne, men det er korte jaktdager på denne årstida. Derfor det gjelder komme seg av gårde mens, slik at du er i jaktterrenget når det begynner å lysne.
Det er ikke mer snø enn av vi velger å droppe skiene i dag. Før vi rusler av gårde fra setra klistrer jeg en bit maskeringstape over munningen på lyddemperen, for å hindre at det kommer snø i rifleløpet. Vi går raskt opp gjennom granskogen i grålysningen. Da vi kommer opp på de første myrene med furuskog og beitefuruer, senker vi farten og saumfarer beitefuruene med håndkikkertene.
VINTERGLEDE: Tiuren er felt, hunden er nysgjerrig – og jegeren kjenner den gode roen som bare en vellykket jaktdag kan gi. Foto: Christer Rognerud
Beitefuruer
Beitefuruene er lette å få øye på med sine karakteristiske former. Greinene i trekrona er vanligvis nakne med furunåler kun ytterst på greinene, ettersom tiuren er for tung til å nå ut til disse. Finner du ferske ekskrementer og furunåler under trærne – er som oftest ikke tiuren langt unna.
I områder med stor tetthet av beitefuruer er det spesielt viktig at du går sakte og bruker kikkerten hyppig. Det er fort gjort å overse og støkke tiurene, dersom du ikke bruker kikkerten hyppig. Hvis du støkker tiuren flyr den sjelden mer enn 500 meter, før den setter seg på topp igjen. Men når du først har støkket den er den ofte mer på vakt. Da er det vanskeligere å komme på skuddhold. Derfor er det en fordel å oppdage tiuren før den oppdager deg.
Vi merker at det er betydelig mildere i høyden enn nede i dalen. Under slike forhold trekker gjerne skogsfuglene høyt opp i terrenget. De ønsker å bruke minst mulig energi for å holde varmen. Under slike forhold finner du de gjerne på kjøler eller i furuskogen like under fjellbandet, hvor fjellskogen avløses av bjørkekjerr.
Vinterjakt kan være en kald affære. Knepet er å kle seg for å gå seg varm. Les våre triks til toppjakt etter tiur.
Bomskudd
Vi legger derfor kursen videre opp mot den øvre delen av fjellskogen. Med håndkikkertene finkjemmer vi de enslige, kortvokste og populære beitefuruene.
– Tiur! hvisker Stian lavt og peker.
Den sitter nesten helt i toppen av ei furukrone og beiter. Aner fred og ingen fare. Jeg sjekker avstanden. 230 meter viser avstandsmåleren. Det er relativt åpent og glissen vegetasjon. Men noen større furutrær gir mulighet til å snike seg et godt stykke nærmere. Etter smygingen er det i underkant av 180 meter fram til fuglen. Skogens svarte gull. Det er umulig å komme seg nærmere uten å bli oppdaget. Tiuren begynner å bli urolig. Den strekker hals og er på vakt.
Jeg folder forsiktig ut tofoten på Tikkaen i kaliber 6,5 x55. Legger kinnet mot kolben. Plasserer sentrum på trådkorset i hvitflekken. Holder pusten et kort øyeblikk, og trekker av. Ingen skuddreaksjon og den flyr uberørt videre.
Det kommer spontant noen ukvemsord ut av kjeften min, i ren frustrasjon. Jeg følger den med argusøyne mellom tretoppene. Helt til den forsvinner ut av syne.
Vi går fram til treet der tiuren ble påskutt og sjekker om det er noen tegn til treff. Men det er verken spor etter blod eller fjær. Kun rester av noen sprengte furugreiner. Ikke rart tiuren slapp unna med skrekken.
TIUR: En støkt tiur flyr sjelden mer enn 400 – 500 meter før den setter seg på topp igjen. Den setter seg gjerne i høyt grantre på en høyde/ kolle, hvor den har god oversikt og fluktmuligheter med muligheter for skjul i nærheten. Foto: Christer Rognerud
Revansje og tiurfall
Stian og jeg enige om å jakte hver for oss. Vi avtaler et konkret møtested på slutten av jaktdagen. Tiuren flyr sjelden mer en 500 meter etter uttaket. Jeg går i retning der jeg mistet tiuren av syne.
Beveger meg sakte og speider hyppig med håndkikkerten. Etter 200 meter finner jeg igjen tiuren. Den sitter i toppen av ei fjellgran. Jeg ser på terrenget og planlegger ruta fram til skuddhold. Avstanden er 160 meter, da jeg legger meg ned.
Tiuren virker rolig og sitter lavt med kroppen. Jeg har god tid. Stresser ikke. Fjerner teipen foran riflemunningen og pakker snø under kolben. Presser rifla framover mot tofoten. Sikter på den øvre delen av ryggen, opp mot overgangen til nakken på tiuren. Holder rifla dønn rolig. Gjennomfører et rolig og kontrollert avtrekk. Tiuren klapper sammen i smellen. Faller fra grein til grein ned mot bakken.
– Herlig! utbryter jeg i pur glede.
Det er ekstra godt å lykkes etter en dårlig start på jaktdagen. Fuglen ligger livløs i løsnøen. To meter fra trestammen. Den tredje vingefjæra er kortere enn de øvrige. Nebbet er lite og smalt. Det er en fin årskylling. Kjøttet på ungfuglene møre og har mindre furusmak på kjøttet en eldre tiurer.
Fangsten feires med en kopp te og en sjokoladebit under furua. Midt i kosen brytes plutselig stillheten av et riflelesmell, 300 – 400 hundre meter vest for meg.
– Nå ble det tiur på Stian også, sier jeg til meg selv.
Det er ikke rom for lange pauser på denne årstida. Jeg pakker tiuren ned i sekken, og fortsetter videre østover i den glisne furuskogen.
VINTERTEGN: Rimfrosten klamrer seg til greinene og gjør skogen stille og klar. Foto: Christer Rognerud
Full uttelling
Sola er i ferd med å gå ned bak fjellene, da jeg støkker en gammeltiur som sitter godt gjemt i ei furu. Den flyr like overfor meg og vestover, helt opp mot fjellbandet. Mot området jeg har avtalt å møte Stian, om en knapp halvtime.
Jeg snur og går etter tiuren. Brått og uventet støkker jeg ei røy som flyr rett opp i toppen av ei gran. Røya er godt innenfor skuddhold. Etter et velrettet skudd, faller den som en sekk mot bakken. Jeg sier meg fornøyd med jaktdagen og går strake veien mot avtalt møtested.
Jeg har ikke gått langt før jeg hører et skudd like ved. Raskt etterfulgt av lyden av ei ekspandert riflekule som suser i retning snaufjellet. Jeg roper på Stian.
– Ja! svarer han kjapt.
Jeg oppdager ham, rett før han skal til å plukke opp gammeltiuren. Hans andre for dagen. Stian løfter fuglen i været og smiler fornøyd. Virma er nysgjerrig og vil gjerne se nærmere på fangsten til matfar.
Vi henger opp fangsten i ei krokfuru og nyter siste rest av dagslyset ved et godt og varmt tyribål. En fantastisk avslutning på en uforglemmelig jaktdag. Både juletiuren og julestemningen er i boks. God jul!
REVANSJE: Etter først å ha bommet på tiuren fant undertegnede den igjen, og lyktes med å felle den på andre forsøk. Foto: Christer Rognerud
Høsten er på hell, og mange har fått oppleve fine skogsfuglkull i skogen. Ønsket om en liten forlengelse på sesongen i skogen kribler i jegersjelen. Da er det tid for toppjakt på tiur!
Toppjakt etter tiur skjer fram til 23. desember i Norge og til 31. januar i Sverige. Toppjakta kan bli en kald fornøyelse, men når tiuren ligger på bakken, da er det verdt det. Se våre 10 beste tips til tiurjakt.
For de fleste er rypejakt septemberturer etter brune ryper, selv om noen fortsetter rypejakta også senere utover høsten. Men for et fåtall er jakt på hvite vinterryper den gjeveste rypejakta.
Etter en sesong med mye stang ut, hadde jeg som mål å avslutte sesongen med et smell. Jeg pakket med meg hagle og turutstyr for fire dager langt inn i fjellet, på jakt etter rype.
Harespor er lett gjenkjennelige, men er forvirrende om man ikke kan tyde alle omkroker og avhopp. Her er noen tips til hvordan sporingsjakt på hare kan gi suksess.
Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter at de var ett år på tur i Norge skoleåret 2018/2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.
Allerede abonnent?
Hold deg oppdatert gjennom året, og få de beste jakttipsene før sesongen starter for fullt.
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 6 utgaver av magasinet Jeger
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
